"Kan dere forestille dere hvilken intens, blind lidelse som kan ramme et lite, uskyldig barn som allerede fra sin første stund blir belemret med kunnskapens byrde?"Ekko er en kort novelle, ca fire sider. Vi møter en forfatter som forteller historier fra barndommen til sin kone og sine elskerinner. Ikke de beste historiene, de sparer han enten til romanene sine eller til seg selv. Men det er likevel historier som betyr noe for ham. Han forteller om den første gangen han forstod hvor vakker verden var. Om den første sommerfuglen han fanget - en sommerfugl han ville gi til kvinnen som representerte skjønnhet og kjærlighet for ham: moren. Det er et vindunderlig øyeblikk som han beskriver svært poetisk. Øyeblikket forsvinner med morens respons: "Kast det avskyelige du holder i hånden." Sommerfuglen er død. Det samme er hans illusjoner om en perfekt, kjærlig mor. Etter det krasse svaret ignorerer hun ham.
Det interessante med denne novellen er hvordan forfatteren påstår at det er hans jobb som forfatter å huske slike øyeblikk fra barndommen som andre glemmer. Han husker, men han tar ikke lærdom av minnene. Han tenker ikke gjennom hva de betyr, selv om han beskriver dem vakkert. Moren ville ha den ekle, døde skapningen vekk. Hun ville ikke tenke på den. Når forfatterens sønn stiller spørsmål som omhandler døden reagerer forfatteren på samme måte som moren - han vil ikke tenke på det, han vil ikke at døden skal eksistere. Hans reaksjon er omtrent identisk med morens reaksjon på hans spørsmål; han kjefter på sønnen for å ha stilt spørsmålet, så blir han ignorert ved at forfatteren ber konen fjerne sønnen fra rommet. "Live and learn" er tydeligvis ikke gjeldende for forfatteren, i stedet opplever man ekko fra fortiden.
Dette var en fin, men samtidig ganske trist novelle. Jeg likte tematikken og måten den var skrevet. Men jeg sliter likevel med få utbytte av en novelle som er så kort. Hadde det ikke vært for at jeg skriver dette innlegget og dermed må tenke gjennom historien mer enn en gang og dvele ved handlingen hadde den nok blitt glemt fort. Og det er synd, for den var god. Helst vil jeg ha et minimum av ti sider per novelle. Ideelt mellom 20 og 50 sider. Men for all del, de korteste novellene kan være vel så gode som lange noveller. Men uten å bruke særlig tid på en tekst er det vanskelig å bli begeistret. Kanskje det er det fine med denne novelleutfordringen. Når man skal skrive noe om hver novelle blir man tvunget til å bruke tid på dem, tenke gjennom dem. Det er fint! Jeg føler et mye større utbytte av novellen etter å ha skrevet denne teksten, enn i øyeblikket etter å ha lest novellen.
Ja! Å skulle formulere seg om det man leser, gir tekstene ofte en ny dimensjon, ihvertfall for meg. Det er det jeg liker med bloggingen. Fin omtale, forresten :)
SvarSlettNydelig analyse! Du inspirerer meg til å skrive om hver enkelt novelle, selv om jeg hadde tenkt å omtale novellesamlinger under ett.
SvarSlettHelt enig! Tenk om elevene så det på samme måte:) Jeg føler ofte at det går opp et lys for meg idet jeg skriver om teksten, selv om jeg ikke hadde tenkt på det før setningen begynte å forme seg.
SvarSlettElisabeth: Jeg har ikke tenkt så nøye gjennom det før, men nå tror jeg du har helt rett. Det er noe helt annet å reflektere over det man har lest enn å legge den fra seg og ikke tenke noe mer på den. Spesielt når tankene skal formuleres og publiseres på nett, når de skal være forståelige for andre enn oss selv.
SvarSlettRose-Marie: Det var fine ord, takk! Jeg håper du velger å skrive om hver novelle, det er meget givende. Men det er en del arbeid med det, og jeg hadde nok ikke gjort det hvis jeg hadde lest mer enn en novelle i uken.
Lena: Det å bli tvunget til å gjøre noe skaper ofte en slags trassfølelse som desverre kan hindre elever i å finne ut at de faktisk liker enkelte av oppgavene de får på skolen. Men de som er glad i litteratur finner gjerne gleden ved å reflektere over tekster senere i livet, noen tidligere enn andre =)
Jeg har samme opplevelse som deg - jeg vet ofte ikke hva jeg skal skrive og hva jeg syns før jeg sitter meg ned og begynner å skrive. Jeg får selvfølgelig inntrykk mens jeg leser, men å sortere inntrykkene og forstå helheten kommer gjerne med refleksjon etter boken er lest.
Det kjennest veldig riktig det du seier, om å tenke gjennom det ein har lese, medan ein skriv. Og det er kanskje dette som gjer blogginga så spennande. Det er som om lesinga får ein ekstra dimensjon.
SvarSlettFlott omtale, analyse! Trigget til lesing.
SvarSlettTakk =)
SvarSlettNèmirovsky er en meget god forfatter, bør absolutt leses enten man velger noveller eller romaner.