Percy Jackson and the Titan's Curse

Percy Jackson er på farten igjen - i går kveld leste jeg ut den tredje boken i serien om ham. Jeg har ikke skrevet om de to første bøkene i serien tidligere, men for de som ikke har hørt om dem går det i gresk mytologi som møter dagens USA. Mount Olympus, hvor (en del av) de greske gudene bor, er ikke lenger i Hellas, men forflytter seg heller til det området med mest størst maktkonsetrasjon. Siden USA per i dag er verdens eneste supermakt er det nettopp der gudene befinner seg nå for tiden. Mon tro om fjellet hoppet frem og tilbake mellom Sovjeunionen og USA under den kalde krigen, eller om USA da også ble regnet som den sterkeste av de store maktene? Neste stopp Kina?

Uansett, disse gudene er tydeligvis glad i å finne seg menneskelige partnere, som de av og til får unger med. Percy Jackson er en slik unge, og sønn av en av de tre mektigste gudene, Poseidon (selv om Poseidon, Zevs og Hades egentlig ikke har hatt lov å få unger etter andre verdenskrig). Percy har i løpet av de to første bøkene fått en god del halvblodsvenner og diverse andre venner, han har trent masse for å kunne drepe diverse beist og han har lært seg å kontrollere havet (til en viss grad i alle fall). I tillegg har han prestert å skaffe seg flere fiender, blant annet en annen gudesønn som har enkelte farskomplekser. Gjennom farlige oppdrag har han oppnådd heltestatus, og den tredje boken begynner også med et oppdrag.

I begynnelsen av boken er Percy, Annabeth og Thalia (døtre av Athene og Zevs) på oppdrag for å hente to halvblodsunger og frakte dem trygt til halvblodsleiren hvor ingen monstre kan nå dem. Det går ikke helt etter planen og ender med at Annabeth forsvinner. Gudinnen Artemis blir senere kidnappet, og sammen med hennes jegere må Percy, Thalia og satyren Grover (Percys bestevenn) finne både Annabeth og Artemis og redde dem. Det er nemlig fare for krig mellom gudene og titanene fordi titanene ønsker å styre verden igjen, og Artemis må overbevise gudene på Mount Olympus om hvilken fare de står overfor, før det er for sent.


Den første boken var skuffende - det var litt for tydelig at det var en ungdomsbok jeg leste. Språket ble for enkelt. Men da jeg begynte på den andre boken gikk jeg over fra norsk til engelsk, og da bedret det seg betydelig. Jeg kunne endelig fokusere på selve historien. For de som liker mytologi og heseblesende eventyr med skumle monstre og unge helter er disse bøkene absolutt tingen. De er lettleste og spennende, og det er deilig å koble av med litt enklere litteratur innimellom. Plottet er originalt, og det er vanskelig å ikke få lyst til å lære mer om gresk mytologi når man leser de. Jeg syns fremdeles at språket blir litt for enkelt, og at historiene ikke når helt opp i forhold til god, "voksen" litteratur (eller de beste ungdomsbøkene, som Harry Potter, for den saks skyld), men det er ikke noe som plager meg når jeg leser.

Alt i alt vil jeg gjerne anbefale denne serien til de som liker eventyr og spenning, og for ungdommer i målgruppen tror jeg nok bøkene er helt fantastiske. Det er nesten slik at jeg blir litt lei meg for å ikke være ungdom igjen, da kunne jeg kanskje levd meg fullstendig inn i Rick Riordans verden. Men jeg er likevel fornøyd med å ha lest de tre første, og gleder meg til å begynne på fortsettelsen.