The Dead in Their Vaulted Arches

Forfatter: Alan Bradley
Utgivelsesår: 2014
Forlag: Delacorte Press
Språk: Engelsk
Sidetall: 338
Utgave: Kindle (via NetGalley)

Flavia de Luce er en annerledes hovedkarakter. Det tar litt tid å venne seg til henne som en troverdig krimheltinne, men nå er jeg veldig glad for å ha blitt kjent med henne. Det er vemodig å si farvel til henne etter å ha lest ferdig den sjette og siste boken i serien. Flavia er smartere enn alderen skulle tilsi, veslevoksen og vittig, men mer naiv enn hun selv tror.

"He was a dear man, the vicar, but dreadfully naive, and I sometimes thought that there were certain aspects of life and death which eluded him completely."

Hun er verken fryktløs eller ufeilbarlig og det er mye hun ikke vet. Som i tidligere bøker avslører hun alderen sin gjentatte ganger, men hun tar igjen for det med sine utradisjonelle metoder og sin stahet og besluttsomhet. En usannsynlig krimheltinne kanskje, men å følge henne har vært givende på mange måter. Bradley setter historien om den unge jenten i en større kontekst. Familien de Luce lever i England på 1950-tallet og de fleste av familiens problemer er konsekvenser av krigen. De aller fleste av den lille landsbygdens fargerike innbyggere har fått kjenne på krigens ettervirkninger, kanskje ingen mer enn Colonel de Luce og Dogger. Flavia er for ung til å huske 2. Verdenskrig, men lever i skyggen av de grusomme hendelsene som har preget hennes nærmeste.

Det jeg alltid har elsket med serien om Flavia de Luce er den underliggende sårheten Bradley får frem til tross for en hovedhandling som dreier seg om fascinerende mysterier, ispedd en god del humor. I seriens siste bok er det nettopp det såre og hjemlige som er viet all oppmerksomhet. Drapssaken forblir en fotnote, en liten del av et større bilde som viser en nærmest ødelagt familie. Nå får vi endelig svar på alle spørsmålene som har dukket opp i løpet av de forrige fem bøkene.

"If Feely and Daffy had dashed to their windows at the noise of our takeoff, I would be no more to them now than a flyspeck in the distance. Just as I always was, I couldn't help thinking."

Den forrige boken, Speaking From Among the Bones, slutter med en overraskende beskjed: Harriet de Luce har blitt funnet. Harriet er moren til Flavia og hun forsvant for mer enn ti år siden et eller annet sted i Himalaya. Flavia har knapt minner om moren, men faren og hennes eldste søster kjenner stadig savnet av Harriet, faren i så stor grad at han knapt fungerer i hverdagen. Telefonen er et hatobjekt for det var gjennom den at Colonel de Luce fikk vite om sin kones forsvinning. Rommet hennes får ingen gjøre noe med, det skal være akkurat som det var. Døtrene er en konstant påminnelse om hva han har mistet. Og nå er hele familien også i ferd med å miste hjemmet, Buckshaw, fordi deres økonomiske situasjon er håpløs.

Det er komplett umulig å skrive noe om den sjette boken uten å avsløre hva som skjer når Harriet kommer hjem og hvordan det endrer familien. Boken inneholder store avsløringer om Colonel de Luce, Harriet og også om Dogger. Bradley tilfredsstiller leserens informasjonsbehov til de fulle idet han avslutter serien og det eneste jeg er misfornøyd med er forklaringen på hvorfor søstrene ser ut til å hate Flavia, men forfatteren åpner opp for flere tolkninger av akkurat det spørsmålet. Dette er en serie full av engelsk sjarm (selv med en kanadisk forfatter) og på tross av alvoret i den siste boken er den ikke uten lysere øyeblikk og humoristiske betraktninger.

Jeg krysser fingrer og tær og alt jeg har for at Alan Bradley ikke lar dette forbli den siste boken om Flavia de Luce. Jeg føler vi så vidt har begynt på hennes historie og at det finnes uttalige måter å føre handlingen videre. Etter å ha lest den første boken var jeg sjarmert men ikke helt overbevist. Etter å ha fullført serien kan jeg ikke annet enn å glede meg til å lese alle bøkene på nytt. Jeg er frelst.

Takk til NetGalley og forlaget for tilgang til boken!