Death and the Penguin

Victor bor sammen med pingvinen sin, Misha, som han fikk gratis av en dyrehage som ikke lenger hadde råd til å mate dyrene sine. Hans store ambisjon er å bli forfatter, men klarer ikke å produsere en roman. Han får likevel et jobbtilbud som involverer skriving, men ikke akkurat på en måte han hadde forventet. Han skal nemlig produsere dødsannonser for en avis. Det noe unormale aspektet ved denne jobben er at dødsannonsene skal skrives før subjektet mister livet. Alle prominente personer i Kiev skal dekkes på forhånd, slik at dødsannonsene er klare til deres dødsdag.

Victor trives i stort sett med arbeidet sitt, med unntak av at han aldri blir publisert. Hans subjekter lever for det meste i beste velgående. Victor uttrykker sin misnøye med å ikke bli publisert til en (slags) kollega, Misha-non-penguin, som lurer på hvilke av hans arbeider han mener er det beste. Dagen derpå dør mannen som Victor hadde skrevet om i "sin beste" dødsannonse. Tilfeldig? Neppe..

Mysterier, dødsfall, vennskap, pingvindepresjon og familieliv er hovedingrediensene i denne boken. Victor skaffer seg både fiender og venner gjennom jobben - til og med familie. Misha-non-penguin havner i faresonen og gir Victor ansvaret for sin lille datter (som er uendelig fascinert av Misha). Han finner også noen å dele ansvaret med, en barnepasser, som han senere innleder et forhold med. Og oppi alt dette blir han forfulgt av mennesker han ikke aner hvem er, og han blir ansvarlig for forbrytelser han ikke aner noe om. Og pingvinen hans blir deprimert, og deretter fysisk syk. Forviklinger på høyt plan med andre ord.

Innholdet i denne boken kunne lett blitt for absurd eller teit, men det fungerer så det suser. Kurkov kan skrive, og han kan bringe i land en troverdig slutt på sin egen sinnsyke historie. Det jeg likte best var at tonen i boken er seriøs, noe som gjør at historien ikke blir komisk på en negativ måte, men heller full av svart humor, som gjør boken steike god. Selve mysteriene som omringer Victor gir meg assosiasjoner til Paul Auster, bare med en østeuropeisk, nøktern vri. Jeg storkoste meg med denne boken, fra start til slutt. Den var til tider ulidelig spennende, for det er tross alt mange farer som lusker på lur i Victors liv - de fleste kommer totalt uventet på ham. Det er også mange fine øyeblikk, som skildringene av noen uventede vennskap (som oppstod som resultat av at Victor trengte en pingvinpasser) og spesielt forholdet mellom Victor og Misha. Pingvinen betyr mer for Victor enn noen andre gjør, til og med mer enn liksomdatteren og kjæresten. Han føler aldri at de er en familie på ordenlig. Men han og Misha er en familie. Dessuten kan man si at Misha er den som redder ham fra å selv bli et subjekt i en dødsannonse.

Jeg har så lyst på en pingvin nå, etter å ha lest denne boken. Misha er et fantastisk dyr. Og jeg skal uten tvil lese flere bøker av Kurkov. Denne havner umiddelbart på favorittlisten. Mange har sammenlignet ham med Bulgakov. Det er nok enda en forfatter jeg må lese.