The Cement Garden

Etter at en søskenflokk på fire mister både faren og moren over kort tid bestemmer de seg for å la være å kontakte barnevern eller politi, og benytter seg av anledningen til å holde sammen i eget hjem.

Boken er - i mangel på et bedre ord - ekkel. McEwan beskriver en husholdning som er helt hinsides kontakt med den virkelige verden, og forholdene innad i søskenflokken er usunne, for å si det mildt. Den er også fantastisk godt skrevet. Til tross for at en del av meg hadde lyst å stoppe lesningen grunnet den grufulle atmosfæren i boken var det umulig å legge den fra seg. Det var noe merkelig fascinerende med interaksjonene dem imellom og med handlingene deres, og det at jeg får frysninger av boken (uten at det er en skummel bok) sier sitt om hvordan forfatteren klarer å komme under huden på leseren. Dette er omtrent så langt i fra en koselig bok som man kommer. Den bryter med de fleste konvensjoner og normer, og mange har med rette sammenliknet boken med The Lord of the Flies av William Golding, i forhold til akkurat dette punktet.

Jack, som forteller historien, er på mange måter en typisk tenåringsgutt. Hele søskenflokken er i utgangspunktet ganske normale, og mange av deres reaksjoner på å miste foreldrene og på sin nyvunnet frihet er også vanlige. Det er det som gjør denne boken så ekkel; når man tar normale barn og plasserer dem i en unormal situasjon kan det skje mye man verken kan forutse eller forvente. McEwan viser dette tydelig, uten å ty til overdrivelser eller klisjeer. Det er skrevet mange bøker om hva mennesker er i stand til som vi egentlig ikke ønsker å vite at vi er i stand til, og dette er kanskje en av de beste. Dessuten blir det ekstra uhyggelig når det er barn det handler om.