Percy Jackson and the Titan's Curse

Percy Jackson er på farten igjen - i går kveld leste jeg ut den tredje boken i serien om ham. Jeg har ikke skrevet om de to første bøkene i serien tidligere, men for de som ikke har hørt om dem går det i gresk mytologi som møter dagens USA. Mount Olympus, hvor (en del av) de greske gudene bor, er ikke lenger i Hellas, men forflytter seg heller til det området med mest størst maktkonsetrasjon. Siden USA per i dag er verdens eneste supermakt er det nettopp der gudene befinner seg nå for tiden. Mon tro om fjellet hoppet frem og tilbake mellom Sovjeunionen og USA under den kalde krigen, eller om USA da også ble regnet som den sterkeste av de store maktene? Neste stopp Kina?

Uansett, disse gudene er tydeligvis glad i å finne seg menneskelige partnere, som de av og til får unger med. Percy Jackson er en slik unge, og sønn av en av de tre mektigste gudene, Poseidon (selv om Poseidon, Zevs og Hades egentlig ikke har hatt lov å få unger etter andre verdenskrig). Percy har i løpet av de to første bøkene fått en god del halvblodsvenner og diverse andre venner, han har trent masse for å kunne drepe diverse beist og han har lært seg å kontrollere havet (til en viss grad i alle fall). I tillegg har han prestert å skaffe seg flere fiender, blant annet en annen gudesønn som har enkelte farskomplekser. Gjennom farlige oppdrag har han oppnådd heltestatus, og den tredje boken begynner også med et oppdrag.

I begynnelsen av boken er Percy, Annabeth og Thalia (døtre av Athene og Zevs) på oppdrag for å hente to halvblodsunger og frakte dem trygt til halvblodsleiren hvor ingen monstre kan nå dem. Det går ikke helt etter planen og ender med at Annabeth forsvinner. Gudinnen Artemis blir senere kidnappet, og sammen med hennes jegere må Percy, Thalia og satyren Grover (Percys bestevenn) finne både Annabeth og Artemis og redde dem. Det er nemlig fare for krig mellom gudene og titanene fordi titanene ønsker å styre verden igjen, og Artemis må overbevise gudene på Mount Olympus om hvilken fare de står overfor, før det er for sent.


Den første boken var skuffende - det var litt for tydelig at det var en ungdomsbok jeg leste. Språket ble for enkelt. Men da jeg begynte på den andre boken gikk jeg over fra norsk til engelsk, og da bedret det seg betydelig. Jeg kunne endelig fokusere på selve historien. For de som liker mytologi og heseblesende eventyr med skumle monstre og unge helter er disse bøkene absolutt tingen. De er lettleste og spennende, og det er deilig å koble av med litt enklere litteratur innimellom. Plottet er originalt, og det er vanskelig å ikke få lyst til å lære mer om gresk mytologi når man leser de. Jeg syns fremdeles at språket blir litt for enkelt, og at historiene ikke når helt opp i forhold til god, "voksen" litteratur (eller de beste ungdomsbøkene, som Harry Potter, for den saks skyld), men det er ikke noe som plager meg når jeg leser.

Alt i alt vil jeg gjerne anbefale denne serien til de som liker eventyr og spenning, og for ungdommer i målgruppen tror jeg nok bøkene er helt fantastiske. Det er nesten slik at jeg blir litt lei meg for å ikke være ungdom igjen, da kunne jeg kanskje levd meg fullstendig inn i Rick Riordans verden. Men jeg er likevel fornøyd med å ha lest de tre første, og gleder meg til å begynne på fortsettelsen.

Tips til lystige bøker?

Nå har de fire siste bøkene jeg har fullført handlet om død og fordervelse, og det gjelder også boken jeg fremdeles holder på med, Crime and Punishment. I tillegg begynte jeg på Kristopher Schaus bok På Vegne av Venner, men jeg la den fort fra meg igjen fordi det har blitt for mange slike tunge bøker i det siste. Jeg har derfor veldig lyst til å lese noe lystig, kanskje til og med noe morsomt. Men hva det skal være er jeg litt usikker på. Noen som har et tips til en god, lystig, ikke altfor tung bok som man gjerne kan humre litt av?

I mellomtiden begynner jeg på den tredje boken i Percy Jackson serien. Serien er lettlest og jeg er spent på fortsettelsen. Men det er likevel ikke helt den type bok jeg er på jakt etter nå.

I mitt humorsøkende humør ligger jeg vet noen sitater fra M*A*S*H (i tillegg til bøker er jeg også veldig glad i enkelte tv-serier):


"This is Frank Burns, one of our best surgeons. A real killer."

"If you want a drink, sir, -- compliments Henry Blake -- brandy, scotch, vodka. And for your convenience, all in the same bottle."

"I want foxholes there, there, there and there -- each one smartly dug. The kind of hole a man can throw himself into with pride."

"I've got a soft spot for Klinger. He looks a little like my son, and he dresses a lot like my wife."

"Attention all personnel. Due to circumstances beyond our control, lunch will be served today."

"Attention all personnel. Because of the epidemic, tonight's broken film which has not arrived yet is cancelled. A reminder from Colonel Blake, due to the flu kindly refrain from kissing anyone unless absolutely necessary."

The Last Days of a Condemned Man

The Last Days of a Condemned Man er skrevet av franske Victor Hugo, som er spesielt kjent for verkene Les Miserable og Ringeren i Notre Dame.

Boken starter med en rettssak hvor en mann blir dømt til døden. Vi får ikke vite hva han har gjort, men vi får derimot innsikt i denne mannens tanker og følelser rundt det å takle dødsstraffen. Alt endrer seg det øyeblikket straffen blir lest opp. Han lever fremdeles i denne verden, men han er ikke lenger en del av den. Han føler seg som et spøkelse. I fengselet behandler de ham bedre enn de andre fangene, og det piner ham; de prøver å være snill med den døende mannen. Han blir konstant påminnet sin grusomme skjebne.

Når det gjelder forbrytelsen han har begått finnes det flere hint i teksten til at han har drept noen. Han skriver blant annet at blod ble spilt. Til tross for dette kaller han enkelte av fangene som har vært i cellen før han for blodige mordere og grusomme gærninger. Han distanserer seg selv fra dem, selv om det ut i fra teksten kan virke som om han har begått samme forbrytelse. Kanskje var det ikke med overlegg? Han skriver ihvertfall at han angrer, og at han angret før han fikk dødsstraffen. Det virker oppriktig.

Mesteparten av tiden befinner han seg i en celle for seg selv, med ingenting annet enn sine egne tanker som selskap. Det å bli forlatt til sine egne tanker om hva man har gjort og hva som kommer til å skje; tanker om hvordan livet kommer til å fortsette når han er død, bilder av seg selv liggende livløs på likhuset - det er tortur.

"Perhaps these poor devils have never stopped to think about the slow sequence of torment that the swift, efficient wording of the death sentence entails? Have they ever had a moment's pause at the heart-rending idea that inside the man whose head they are severing there is a mind; a mind that was expecting to live, a soul that wasn't the least prepared for death? No. All they see is the downwards motion of a triangular blade, and probably believe that for the condemned man there is nothing before or afterwards."

Det mest pinefulle skjer likevel ikke før på slutten av boken: han får besøk av sin lille datter, Marie, som ikke kjenner igjen faren. Hun kaller ham for Monsiur og sier at farens hennes var mye kjekkere og mer ordentlig enn ham, men at faren hennes er død. Når han forteller henne at det er han som er hennes far tror hun ikke på ham. Han har mistet den lille jenten sin. Etter det er det kun døden som venter på ham, med horder av tilskuere. Og slik ender det:

"Oh, that terrible crowd, laughing like hyenas! Who knows if I'll escape their clutches, if I'll be saved? If my pardon?... It's not possible I won't be pardoned! Oh, the villains! It sounds like they are coming up the stairs..."

Victor Hugo skrev denne boken som et innlegg i debatten om dødsstraff. Med den argumenterer han mot dødsstraff, på det grunnlag at det er tortur beordret av staten. Det er ikke lenger en straff for en forbrytelse, men heller en umenneskelig påkjennelse, som ingen fortjener og som går langt ut over statens virkeområde. I følge Hugo har Gud monopol på å kreve menneskeliv, og ved å praktisere dødsstraff utfordrer staten Gud og hans monopol.

Hvis man ser vekk i fra Gudstroen til Hugo kan man si at denne boken er høyaktuell også i dag, med tanke på hvor mange land som fremdeles praktiserer dødsstraff. Det var en grusom bok å lese, men en viktig bok. I følge Dostoevsky "absolutely the most real and truthful of everything that Hugo wrote."

En smakebit på søndag - nr. 6

CONDEMNED TO DEATH



"Where is it?" thought Raskolnikov. "Where is it I've read that someone condemned to death says or thinks, an hour before his death, that if he had to live on some high rock, on such a narrow ledge that he'd only room to stand, and the ocean, everlasting darkness, everlasting solitude, everlasting tempest around him, if he had to remain standing on a square yard of space all his life, a thousand years, eternity, it were better to live so than to die at once! Only to live, to live and live! Life, whatever it may be!...How true it is! Good God, how true! Man is a vile creature!...And vile is he who calls him vile for that," he added a moment later.

- Fyodor Dostoevsky: Crime and Punishment



"Condemned to death!" said the crowd, and as I was led away all the people came rushing after me with a sound like a building collapsing. I just walked, feeling drunk and dumbfounded. Revolution had broken out inside of me. Until the death sentence I could feel myself breathing, quivering, living in the same world as other men; now I could clearly make out something like a wall between the world and myself. Nothing seemed like before. The large light-filled windows, the beautiful sun, the clear sky, the pretty flower, they were all pale, white, the colour of a shroud. These men, these women, these children who crushed forwards as I went past, to me they were like ghosts."

- Victor Hugo: The Last Days of a Condemned Man

The Devil

The Devil er den andre boken jeg har fullført i mitt russiske klassikere prosjekt. Grunnen til at det har blitt to på rad av Leo Tolstoy er at The Death of Ivan Ilyich og The Devil er to noveller samlet i en bok. Dermed valgte jeg å lese ut hele boken og begge novellene før jeg startet på en annen russisk forfatter. Jeg holder i tillegg på med Crime and Punishment av Dostoevsky, men det tar noe lenger tid å lese den.



The Devil handler om Evgeny Irtenyev som flytter ut på landsbygden sammen med sin mor, etter å ha arvet en gård av bestemoren. Arbeidet med å organisere livet på gården er hardt, men Irtenyev er sterk både fysisk og psykisk, og trives med sitt nye liv. Det eneste som kan virke forstyrrende i hans hverdag er mangelen på kvinnelig selskap, eller mer spesifikt, mangelen på sex. Men med hjelp fra en nabo skaffer han seg en kvinnelig elsker, fordi "involuntary abstinence was starting to have a bad effect on him." Han overbeviser seg selv at det er kun for helsen, og at forholdet ikke betyr noe utover det. Siden hans elsker, Stephanida, er gift, prøver han også å rettferdiggjøre forholdet ved å tenke at mannen hennes ikke er snill med henne (noen som viser seg å ikke stemme).

Moren til Irtenyev ønsker at han skal gifte seg, og Irtenyev er ikke helt fremmed for denne tanken heller. Han velger til slutt en respektabel jente som sin kone, og avslutter forholdet med Stephanida. Alt virker enkelt og greit. Og han stortrives som ektemann i begynnelsen. Han er en snill og omtenksom mann, og konen, Liza, er hengiven og alt han kan ønske seg i en partner. Men etter et år møter han Stephanida igjen, for hun har fått seg jobb på gården hans, og da oppdager han at han ikke klarer å la være å se på henne:

"He was displeased at having noticed her, but at the same time he could not tear his eyes away from her body, as it rocked with the agile, strong step of her bare feet, from her arms, her shoulders, the beautiful folds of the petticoat and red skirt, tucked up high above her white calves."

Han klarer ikke å unngå henne, og blir drevet til vanvidd av sine tanker om henne - av sine lyster. Men han skylder på henne: hun er en djevel som torturerer ham med sine kurver og bevegelser. Disse lystene blir sterkere og sterkere, men han orker ikke tanken på skammen som vil komme, og konsekvensene for konen, hvis han skulle gjøre noe med de. Han tror likevel ikke han vil klare å motstå lenge. I en dramatisk slutt vurderer han tre løsninger på problemet, og gjennom to forskjellige slutter får vi se hva som skjer når han velger to forskjellige løsninger. Jeg skal ikke avsløre hva han gjør, men i begge tilfeller ender det på en grusom måte, med moren og konen som intetanende tilskuere:

"Neither Liza nor Maria Pavlovna could understand at all why it had happened, and nonetheless would not believe what the doctors said about his being insane. They could not agree with it at all, because they knew that he was saner than hundreds of people they knew. And indeed, if Evgeny Irtenyev was insane, then everyone is just as insane, and the most insane are undoubtedly those who see in other people signs of madness that they do not see in themselves."

The Devil var lettere å lese enn The Death of Ivan Ilyich, og Tolstoy skriver svært godt. Det var dessuten meget interessant å lese to forskjellige slutter. Tolstoy er en av de forfatterne som tar opp spennende tema, som leder leseren et visst stykke, men som lager rom for egne tolkninger. Og det fungerer så absolutt.

Jeg syns likevel at The Death of Ivan Ilyich var den beste av de to novellene. The Devil virket litt forhastet, som om det burde være noen flere kapitler før slutten. Det er ikke alltid like lett å forstå handlingene til Irtenyev, og han skifter væremåte og holdning til Stephanida litt vel raskt. Novellen om Ivan Ilyich hadde ikke et slikt preg, den virket helhetlig gjennomført og det var lettere å følge karakterene. Jeg vil uansett anbefale begge disse novellene: Tolstoy er vel verd å lese. Så hvis Anna Karenina og War and Peace virker litt for omfattende, har han mange noveller og kortere romaner man kan prøve seg på.

Den Lille Fremmede

Nå er jeg endelig ferdig med boken Den Lille Fremmede av Sarah Waters. Og jeg mener endelig..

Boken handler om herregården Hundreds Hall og familien som bor der, familien Ayres. Herregården var i sin tid en storslått eiendom, forbundet med rikdom og overdådighet, og familien Ayres tilhørte den engelske overklassen. Etter 2. Verdenskrig har huset imidlertid forfalt kraftig, og den gjenlevende familien strever for å få endene til å møtes.

Historien blir fortalt av Doktor Faraday, en lege som ønsker å hjelpe sønnen i huset, Roderick, å få skikk på benet sitt som ble skadet i krigen. Faraday kom fra en arbeiderklassefamilie, og for mange år siden jobbet moren på Hundreds, noe som gir Faraday en sterk tilknytning til huset. Han besøkte det selv når han var liten, og er, som familien, ganske nostalgisk overfor herregårdens tidligere prakt. Faraday blir etter hvert en familievenn, og trives godt i selskapet til både Roderick, søsteren Caroline og moren. Men da det begynner å skje merkelige hendelser i huset som gjør Roderick tilsynelatende mentalt ustabil blir Faradays forhold til familien forsterket. Han har et ønske om å hjelpe søsteren og moren i brorens fravær (han blir lagt inn på en klinikk), og han prøver å innta en slags rolle som godsets herre. Men er egentlig Roderick sinnsyk eller representerer de merkelige hendelsene spøkelser fra fortiden?

På bokomslaget står det at dette er "en spøkelseshistorie som vil få det til å gå kaldt nedover ryggen på noen hver. Forfatterens evne til å kombinere det spøkelsesaktige med skarp sosial observasjon gjør imidlertid denne boken til en spenningshistorie utenom det vanlige."

Jeg kan ikke si meg helt enig i denne beskrivelsen av boken. Spøkelseselementene i boken var så vage, og kom så sjeldent at det omtrent var umulig å bli skremt. Det virket nesten som om forfatteren tok med disse elementene utelukkende for å gjøre boken mer interessant, men uten at hun egentlig hadde som hensikt at dette skulle være en spøkelseshistorie i den forstand. Det er tydelig at familien Ayres blir skremt av noe, men da heller av den rasjonelle forklaringen som en lege kommer med på slutten av boken: de tilhørte den siste generasjon av den engelske tradisjonelle overklassen og klarte ikke å tilpasse seg en ny virkelighet.

Boken virker for meg ganske ufullstendig. Det er mange interessante elementer som blir tatt opp, men som ikke blir utforsket videre i særlig grad. Og forfatteren overlater all problemløsing til leseren. Hovedhistorien i boken om Doktor Faraday og hans forhold til familien var i seg selv ganske kjedelig, og eneste grunnen til at jeg leste boken ferdig var at jeg ville vite hva det var som foregikk på Hundreds. Hvorfor bet den snille hunden, Gyp, et barn? Hvorfor prøvde speilet til Roderick å angripe ham? Var det den døde eldste datteren til Mrs Ayres som gikk igjen og ville plage familien? Eller hadde Doktor Faraday rett i at familien bare var slitne og innbilte seg ting?

Sagt kort og greit får vi ikke svar på noe som helst. Bøker hvor leseren må være aktiv og komme med egne konklusjoner kan være meget gode, og det at forfatteren ikke gir et kontant svar på alt kan løfte boken. Men i dette tilfellet, desverre, sitter jeg bare igjen med en følelse av at historien ikke er ferdig. At det hele egentlig var litt meningsløst, og at forfatteren ikke hadde fantasi nok til å komme med en forklaring på sine egne fenomener og en glimrende slutt som kan overraske leseren.

The Death of Ivan Ilyich

"The example of a syllogism that he had studied in Kiesewetter's logic: Caius is a man, men are mortal, therefore Caius is mortal, had throughout his whole life seemed to him right only in relation to Caius, but not to him at all."


The Death of Ivan Ilyich handler om døden, og boken begynner med døden. Ivan Ilyich er død! Vi vet dermed fra første stund hvordan det ender. Men det som blir avslørt etter hvert som man leser er Iliych sine egne tanker og følelser rundt sin sykdom og sin død, så vel som familiens reaksjoner på hans lidelser.

Ivan Ilyich lever et behagelig liv: Han får en god jobb, finner seg en passende kone og får flere barn. Han trives i arbeidet sitt, og får bedre posisjoner og bedre betalt med jevnlige mellomrom. Til tross for dette er han aldri helt fornøyd - pengene strekker aldri helt til uansett hvor mye han tjener og forholdet til konen surner etter barna blir født. Men han har tross alt levd "riktig" i følge samfunnets normer og kan derfor ikke skjønne hvorfor han må gjennomgå slike lidelser som blir påført ham av sykdommen. Han blir oppslukt i spørsmålet "hvorfor meg?", og pines med tanker om hva som kommer til å skje med ham:

"Once there was light, and now there's gloom. Once I was here and now I am to go there! Where?" He came over cold, his breathing ceased. He could hear only the beating of his heart. "There'll be no me, so what on earth will there be? There'll be nothing. So where ever will I be, when there's no me? Surely it's not death?"

Familien, spesielt konen, oppfører seg som om sykdommen skulle være hans feil, og de nekter å behandle ham som en døende mann. Han er syk, og med den rette behandlingen skal han bli frisk! Ingen orker å takle døden, spesielt siden det ikke er dem som skal dø. Men Ivan Ilyich vet bedre, og kaller dem tåper. Alle skal dø! Kollegaene hans som besøker ham etter hans død har den samme holdningen: det er ikke de som er døde, det er ham. De kan fortsette å leve sine behagelige liv, etter det noe ukomfortable besøket hos den døde mannen.

Kun Gerasim, en fattig tjener, er villig til å pleie den døende og ta innover seg realitetene av situasjonen. Han vet at det samme vil skje med dem alle, og vil gjøre for Ivan Ilyich som han håper andre vil gjøre for ham når hans tid kommer - nemlig ta vare på ham og pleie ham i hans siste uker. Han besitter en moral og et livssyn som er helt annerledes enn alle andre i Ilyich sitt liv. Med denne forståelsen begynner Ivan Ilyich å se på sitt eget liv som mer og mer umoralsk. Hadde han egentlig levd et "riktig" liv allikevel? Hadde ikke livet hans bestått av luksus, en luksus han aldri ble fornøyd med? Er sykdommen og døden hans straff?

"No, none of it was right," he said to himself, "but that's not so bad. The 'right thing' can be done, it can. What is 'the right thing'?" he wondered, and suddenly fell quiet.

-------------------------------------------------------------------------

I introduksjonen står det at Tolstoy selv opplevde en plutselig frykt for døden på en reise til provinsen Penza. Det var slik han fikk inspirasjon til å skrive denne novellen:

"The day before yesterday I spent the night at Arzamas, and something extraordinary happened to me. It was two o'clock in the morning, I was terribly tired, I wanted to go to sleep and I felt perfectly well. But suddenly I was overcome by despair, fear and terror, the like of which I have never experienced before."

Jeg må innrømme at det er litt rart å lese om dødsfrykten til en mann som har vært død i over 100 år...

The Death of Ivan Ilyich er den første boken jeg har lest ferdig i mitt russiske klassikere prosjekt, og det var en god begynnelse. Jeg fortsetter med The Devil av samme forfatter, og jeg holder fremdeles på å lese Crime and Punishment. Det er spennende å lese de gamle russerne!

So Long, and Thanks for all the Fish

Da var den fjerde boken i The Hitchhiker's Guide to the Galaxy serien lest, kanskje så mye som 7-9 år etter jeg leste den første boken for første gang. Av en eller annen merkelig grunn stoppet jeg å lese serien etter bok nummer to, men jeg er veldig glad for at jeg fant frem igjen bøkene i julen og begynte å lese de første om igjen. Denne gangen stoppet jeg ikke etter to bøker.

For de som ikke har lest serien eller som ikke husker den fordi det er mange år siden bekjentskapet ble stiftet, kopierer jeg kjapt baksideteksten på de første fire bøkene. Om det viser seg å være informativt eller ikke får være opp til dere å bestemme:

The Hitchhiker's Guide to the Galaxy: "On Thursday lunchtime the Earth gets unexpectedly demolished to make way for a new hyperspace bypass. For Arthur Dent, who has only just had his house demolished that morning, this seems already to be more than he can cope with. Sadly, however, the weekend has only just begun, and the Galaxy is a very strange and startling place."

The Restaurant at the End of the Universe: "When all questions of space, time, matter and the nature of being have been resolved, only one question remains - Where shall we have dinner? The Restaurant at the End of the Universe provides the ultimate gastronomic experience, and for once there is no morning after to worry about."

Life, the Universe and Everything: "In consequence of a number of stunning catastrophes, Arthur Dent is surprised to find himself living in a hideously miserable cave on prehistoric Earth. However, just as he thinks that things cannot possibly get any worse, they suddenly do. He discovers that the Galaxy is not only mind-bogglingly big and bewildering, but also that most of the things that happen in it are staggeringly unfair."

So Long, and Thanks for all the Fish: "Just as Arthur Dent's sense of reality is in its dickiest state he suddenly finds the girl of his dreams. He finds her in the last place in which he would expect to find anything at all, but which 3,976,000,000 people will find oddly familiar. They go in search of God's Final Message to His Creation and, in a dramatic break with tradition, actually find it."

Arthur har altså vært gjennom mye i løpet av de tre første bøkene i denne trilogien i fem bind. Den fjerde boken er ganske annerledes enn de tidligere bøkene av flere grunner:

- Mesteparten av bokens handling foregår på jorden (ja, den som ble utslettet)
- Arthur Dent, som beskrevet på baksideteksten, finner seg en kjæreste
- De blir faktisk fornøyd med svaret de søker etter (i motsetning til 42)
- Zaphod Beeblebrox og Trillian er helt fraværende
- Ford Prefect og Marvin er nesten helt fraværende

Jorden er altså ikke tilintetgjort lenger, og for de som har kjenskap til serien kan jeg røpe at bokens tittel hinter til hvem som er ansvarlig for det. Arthur Dent kommer seg hjem igjen for første gang på åtte år, og livet er plutselig ganske så godt. Befolkningen på jorden husker, overraskende nok, hva som skjedde da romvesener (Vogons) utslettet planeten, men klodens forskjellige regjeringer har overbevist de fleste av dem at besøk av romvesener og verdens undergang egentlig ikke skjedde (noe som er lett å tro på siden jorden fremdeles eksisterer), men at det i stedet var et mislykket CIA eksperiment som involverte hallusinogene stoffer.

Ford Prefect har også fått med seg at jorden plutselig eksisterer igjen, og mens Arthur møter sin store kjærlighet, Fenchurch, stresser han med å komme seg til jorden. Han når kloden til slutt, men blir ikke værende lenge, for han tar med seg Arthur og Fenchurch for å finne Guds siste beskjed til sin skapning. De finner ikke bare den, de finner også Marvin igjen i det siste kapitlet, og for de som er nysgjerrig på hva Guds siste beskjed til sin skapning var, kan jeg skrive beskjeden som Marvin leste den. Hvis du ikke vil vite det; la være å lese nøye:

"The first letter was a 'w', the second an 'e'. Then there was a gap. An 'a' followed, then a 'p', an 'o' and an 'l'. Marvin paused for a rest. After a few moments they resumed and let him see the 'o', the 'g', the 'i', the 's' and the 'e'. The next to words were 'for' and 'the'. The last one was a long one, and Marvin needed another rest before he could tackle it. It startet with 'i', then 'n' then a 'c'. Next came an 'o' and an 'n', followed by a 'v', an 'e', another 'n' and an 'i'. After a final pause, Marvin gathered his strength for the last strech. He read the 'e', the 'n', the 'c' and at last the final 'e', and staggered back into their arms. 'I think,' he murmured at last, from deep within his corroding rattling thorax, 'I feel good about it'."

Deretter følger en epilog som det tilsynelatende finnes et poeng med, men hva det er får vi ikke vite med tanke på at "There was a point to this story, but it has temporarily escaped the chronicler's mind."

Jeg elsker de to første bøkene i serien. Den tredje var ikke like god etter min mening, men jeg likte den uansett godt. Med den fjerde går jeg tilbake til å elske serien. Historien i seg selv er kanskje ikke fantastisk, men det er skrivestilen, og alle de små hysterisk morsomme obersvasjonene, bikarakterene og handlingene som gjør boken til det den er. Som værguden som ikke vet at han er værgud, men er drittlei av at det alltid regner der han befinner seg, spesielt siden han kjører lastebil. Og den gamle damen på flyet som føler livet omtrent er over, men som blir svært oppmuntret da hun ser Arthur og Fenchurch fly i løse luften. Grunnen til denne humørendringen er hennes utrolige lettelse over det faktum at det meste folk hadde fortalt henne noensinne er feil.

Alle bøkene er spennende, sjarmerende og selvfølgelig ustyrtelig morsomme. Douglas Adams er en must-read forfatter!

En smakebit på søndag - nr. 5

Siden våren forsvant og snøen kom tilbake vil smakebiten denne søndagen handle om snø:

"He had read somewhere that the Eskimos had over two hundred different words for snow, without which their conversation would probably have got very monotonous. So they would distinguish between thin snow and thick snow, light snow and heavy snow, sludgy snow, brittle snow, snow that came in flurries, snow that came in drifts, snow that came in on the bottom of your neighbour's boots all over your nice clean igloo floor, the snows of winter, the snows of spring, the snows you remember from your childhood that were so much better than any of your modern snow, fine snow, feathery snow, hill snow, valley snow, snow that falls in the morning, snow that falls at night, snow that falls all of a sudden just when you were going out fishing, and snow that despite all your efforts to train them the huskies have pissed on."

Fra So Long, and Thanks for all the Fish, av Douglas Adams.

Fra svensk versjon av tegneserien Rocky, 2007.

Får håpe værgudene blir lei snø etter å ha lest dette innlegget, slik at vi får våren tilbake. Bergen var jo blitt så nydelig igjen, hvorfor ødelegge det med snø?

Hett Blod

Min frustrasjon med Raskolnikov den siste tiden førte til at jeg tok en pause fra den syke eks-studenten, og begynte i stedet å lese det jeg trodde var en skjønn liten fortelling fra en fransk landsby. Dette inntrykket var basert på de første sidene i boken hvor vi får høre historien om mønsterekteskapet til Hélène og Francois, som fortalt til deres barn og barnas "onkel". Det hele virket nydelig og idyllisk - selv om mannen som forteller historien, Onkel Silvio, er noe distansert fra det hele. Naiv som jeg tydeligvis er tenkte jeg at dette skulle bli en koselig bok å lese den kvelden, før jeg skulle sove.

Idyllen raknet imidlertid raskt da ungdommenes hete blod tok overhånd, og førte til handlinger som strider mot menneskenes ellers gode natur. Kjærligheten viste seg å være mindre sterk enn antatt, og begjær førte til utroskap, intriger og til og med mord. De unge står i fokus på grunn av deres umoralske handlinger, men den eldre garde, Hélène, Francois og fortelleren, Onkel Silvio, har også vært ung en gang, og det skal vise seg at heller ikke de unngikk problemene som oppsto på grunn av deres ukontrollerbare ild:

"Hvem har vel ikke fått livet underlig deformert og bøyd av denne ilden, i en retning som står i strid med ens dypere natur? Dermed ligner vi alle mer eller mindre på de grenene som brenner på peisen min, og som flammene vrir og vrenger på, akkurat slik de vil. Det er antagelig galt av meg å generalisere, det finnes mennesker som er fullkomne vismenn når de er 20, men jeg foretrekker min fordums galskap fremfor deres visdom."

Dette er den andre boken jeg leser av Irène Némirovsky, og det blir ikke den siste. Jeg elsker skrivestilen hennes og dybden i fortellingene. Hett Blod er nydelig skrevet og står for meg som en stor leseropplevelse, selv om boken er kort og ble lest på en kveld.

You're an Animal, Viskovitz

Jeg har merket meg at det tar litt tid å lese Crime and Punishment, noe som i grunnen er ganske kjekt for jeg koser meg med boken. For å ikke bli en lat blogger mens jeg holder på med mitt russiske klassikere prosjekt, tenker jeg å legge ut omtaler om bøker jeg har lest før min bloggkarriere startet, slik at det ikke blir for lenge mellom hvert innlegg. Jeg starter med: You're an Animal, Viskovitz av Alessandro Boffa.

PROLOGUE
So there we were on that ice floe, just the two of us, adrift in the polar night. Viskovitz turned and said, "I'd like you to get our conversation down in black and white". "It's not possible", I answered. "I'm not a writer. I'm a penguin. As far as I'm concerned, 'getting it down in black and white' means making more penguins". So instead there I was a month later, standing still with an egg under my belly, remembering ... I was the one who had brought up the subject.

You're an Animal, Viskovitz handler, ikke overraskende, om Viskovitz. Han blir reinkarnert etter hvert kapittel, og opplever derfor tilværelsen som mange forskjellige dyr. Hvert av kapitlene tar for seg Viskovitz som en spesiell dyreskikkelse, og som man ser ut i fra prologen, blir historiene diktert til en pingvin. Hver av de til sammen 20 historiene beskriver Viskovitz sin kamp for å møte og vinne hjertet til sin store kjærlighet, Ljuba, og ønsket om å forstå sin egen natur. Boffa blander dyriske og menneskelige trekk, for å kunne utforske menneskelig natur fra et uvanlig synspunkt. For det er uten tvil noe svært menneskelig med Viskovitz oppførsel i alle historiene, men han gir aldri slipp på dyrenes natur og til sammen skaper det håpløse, men morsomme situasjoner:

"Figuring it was the proper thing to do, I carried her body to her family. In my desert vocabulary I tried to find some words of condolence and apology, but all I managed to do was massacre her parents and rape her sister. I really wasn't made for social life"

Til tross for hans menneskelige trekk klarer ikke skorpionen Viskovitz å styre sine dyriske instinkter.

Historiene varierer mellom å være interessante, skremmende, sjarmerende, vemmelige og rett og slett bare merkelige. Men viktigst av alt er de meget fornøyelige og ikke minst morsomme. Alle som leser boken vil nok finne sine egne favoritthistorier/favorittskapninger og jeg tror mange vil kose seg med denne boken i sin helhet.

En smakebit på søndag - nr. 4

Denne søndagen vil jeg dele et brev med dere - et brev som fant sin rettmessige eier altfor sent:

THE PRANCING PONY, BREE
Midyear's Day, Shire Year, 1418.

Dear Frodo,
Bad news has reached me here. I must go off at once. You had better leave Bag End soon, and get out of the Shire before the end of July at latest. I will return as soon as I can; and I will follow you, if I find that you are gone. Leave a message for me here, if you pass through Bree. You can trust the landlord (Butterbur). You may meet a friend of mine on the Road: a Man, lean, dark, tall, by some called Strider. He knows our business and will help you. Make for Rivendell. There I hope we may meet again. If I do not come, Elrond will advice you.

Yours in haste
GANDALF.

PS. Do NOT use It again, not for any reason whatever! Do not travel by night!
PPS. Make sure that it is the real Strider. There are many strange men on the roads. His true name is Aragorn.

All that is gold does not glitter,
Not all those who wander are lost;
The old that is strong does not wither,
Deep roots are not reached by the frost.
From the ashes a fire shall be woken,
A light from the shadows shall spring;
Renewed shall be blade that was broken,
The crownless again shall be king.

PPPS. I hope Butterbur sends this promptly. A worthy man, but his memory is like a lumber-room: thing wanted always buried. If he forgets, I shall roast him.

Fare Well!

10 Russere

Nå når eksamenstiden nærmer seg trenger jeg noe gøy og mindre stressende å holde på med utenom eksamenlesing. Derfor tenkte jeg å starte et lite bokprosjekt: Jeg leser ti bøker av russiske forfattere (kun klassikere). Etter hver bok skriver jeg et innlegg i bloggen om boken, og til slutt, når alle ti er lest lager jeg et sammendrag hvor jeg sammenlikner bøkene kort og kanskje også skriver litt om hvilken russer som ga meg den største leseropplevelsen. Dette kommer nok til å ta sin tid, og jeg vil jo også lese andre bøker innimellom - kan ikke bare lese russiske klassikere de neste månedene - men skal lage en egen etikett for dette prosjektet, slik at det enkelt går an å følge det i løpet av månedene som går. Jeg har valgt ut ti bøker jeg eier, slik at jeg ikke trenger å stresse for å skaffe meg bøkene etter hvert.

Mine valg:

Fyodor Dostoevsky: Crime and Punishment
Ivan Turgenev: Fathers and Sons
Nikolai Gogol: Diary of a Madman and Other Stories
Leo Tolstoy: Resurrection
Alexander Pushkin: The Queen of Spades and Other Stories
Fyodor Dostoevsky: The House of the Dead
Nikolai Gogol: Dead Souls
Leo Tolstoy: The Death of Ivan Illyich og The Devil
Ivan Turgenev: Ved Daggry
Fyodor Dostoevsky: The Brothers Karamazov

Jeg har utelatt de to store av Leo Tolstoy, War and Peace og Anna Karenina, fordi jeg har lest Anna Karenina og fordi War and Peace er så omfattende at det ville tatt vel lang tid å fullføre dette prosjektet. Det får holde med en murstein (The Brothers Karamazov). To av novellesamlingene på listen har jeg lest tidligere, men det var i 16-17 års alderen, og det kan derfor bli interessant å lese de om igjen nå.

Jeg har begynt med Crime and Punishment, og blogger om den når den er lest ut. Ellers tar jeg de i den rekkefølgen jeg føler for.

"You're a gentleman," they used to say to him. "You shouldn't have gone murdering people with a hatchet; that's no occupation for a gentleman."

Bilder

Den fineste delen av bokhyllen, mitt tøffeste bokmerke og min nydelige notatbok med Edgar Allan Poe:

"O, she was worthy of all love!
Love–as in infancy was mine-
'Twas such as angel minds above
Might envy; her young heart the shrine
On which my every hope and thought
Were incense–then a goodly gift,
For they were childish and upright-
Pure–as her young example taught:
Why did I leave it, and, adrift,
Trust to the fire within, for light?"

Valgets kvaler

Jeg har hatt store problemer med å velge nye bøker å lese den siste tiden. Av en eller annen grunn klarer jeg ikke helt å finne bøker som passer med humøret. Derfor har det blitt til at jeg har startet på mange bøker, og lagt de fra meg igjen etter 10-20 sider. Og dette er for det meste bøker jeg vil lese, men det har ikke fungert akkurat der og da. Det er sjelden jeg legger fra meg bøker så raskt, og i så store mengder, så jeg håper på å klare å fikse problemet på en eller annen måte. Jeg henvender meg derfor til de som leser denne bloggen, hvilke bøker ville dere anbefalt? Jeg har funnet frem fire bøker jeg vurderer å lese, og vil gjerne høre positive eller negative leseropplevelser om disse bøkene hvis noen av dere har lest dem:

- Mohsin Hamid: The Reluctant Fundamentalist
- Fyodor Dostoevsky: Crime and Punishment
- Roberto Bolano: Ville Detektiver
- Geraldine Brooks: Bokens Folk

Dere må gjerne også anbefale andre bøker - når noen er veldig begeistret for en bok og skriver engasjerende om denne boken får jeg som oftest veldig lyst til å lese den selv.

Dostoevsky er en forfatteren jeg enda ikke har lest noe av, selv om jeg har flere bøker av han i bokhyllen. Etter å ha lest mye Tolstoy tror jeg nå det er på tide å bevege meg videre blant de russiske klassikerne, og hvorfor ikke begynne med Crime and Punishment?

Ville Detektiver leste jeg om på nettsiden til Litteraturklubben Epp. Jeg har hatt lyst til å lese litteratur fra Latin-Amerika, og denne boken virket spennende og litt utenom det vanlige. Et vanvittig eventyr på flere kontinenter. Derfor var jeg kjapp med å kjøpe den da vi fikk den inn på jobben i går. Heldigvis var det ikke en kundebestilling.

Bokens Folk har jeg tenkt på å lese lenge, men jeg har aldri komt så langt. Jeg snappet den med meg fra biblioteket i slutten av mars, for bøker om bøker pleier å være god lesning. I tillegg tror jeg det skal være mye historie i boken, og det er som regel et pluss for min del.

The Reluctant Fundamentalist virker som en interessant bok, men jeg må innrømme at hovedgrunnen til at jeg kjøpte den var fordi jeg likte fremsiden på boken.

Hvilke av bøkene er virkelig god? Hvilke bøker er dine favoritter som du ønsker at andre skal lese for å få en fantastisk leseropplevelse? Jeg tar i mot alle anbefalinger. Målet er å kunne bli skikkelig engasjert i en bok før jeg begynner på den.

Perlene

For andre gang i år har jeg oppdaget en ny perle - en bok som jeg kan kalle favoritt, som jeg garantert kommer til å lese om igjen og om igjen i løpet av livet. Det er så herlig når det skjer, som om man har fått en ny venn, som desverre forsvinner når man blar om siste side. Men minnene blir værende, for det er vanskelig å slutte å tenke på slike bøker. Og når noen år er omme, kan man finne den frem igjen, og se om den skaper like mye glede fremdeles, og teste om vennskapet har holdt seg.

Jeg leser utrolig mange gode bøker: av de 24 bøkene jeg har lest hittil i år ville jeg gitt halvparten terningkast 5, som for meg er store leseropplevelser. Kun tre av bøkene jeg har lest i år var bøker jeg ikke likte. Men perlene er likevel sjeldne leseropplevelser. Det er bøker man ikke på noe tidspunkt ønsker å legge fra seg, hvor man får et sterkt forhold til karakterene på godt eller vondt, og hvor man kan leve seg fullstendig inn i historien uansett hvor man befinner seg. Det er noe ubeskrivelig ved perlene, og det er ikke alltid enkelt å forklare hvorfor akkurat de bøkene er sterkere og bedre enn alle andre bøker man har lest. Men de er det..

Jeg er derfor veldig glad for å ha oppdaget en ny perle. Den forrige jeg la til i favorittlisten min var Donna Tartts The Secret History. Jeg elsket den intense stemningen i boken, og det var grusomt å måtte legge den fra seg. En bok jeg fremdeles tenker på, og jeg gleder meg allerede til å lese den igjen en dag.


Den nye favorittboken min - som har gjort påsken til en fin leseferie- er A Spot of Bother av Mark Haddon. Jeg klarer ikke å forklare hva boken handler om bedre enn det som står på baksiden av boken, så denne gangen kopierer jeg det:

At fifty-seven, George is settling down to a comfortable retirement, building a shed in his garden, reading historical novels, listening to a bit of light jazz. Then Katie, his unpredictable daughter, announces that she is getting remarried, to Ray. Her family is not pleased - as her brother Jamie observes, Ray has "strangler's hands". Katie can't decide if she loves Ray, or loves the way he cares for her son Jacob, and her mother Jean is a bit put out by the way the wedding planning gets in the way of her affair with one of her husband's former colleagues. And the tidy and pleasant life Jamie has created crumbles when he failes to invite his lover, Tony, to the dreaded nuptials.

Unnoticed in the uproar, George discovers a sinister lesion on his hip, and quietly begins to lose his mind.

Dette er med andre ord et familiedrama, og boken er full av klisjeer. Det høres kanskje ikke ut som et godt utgangspunkt for en perle av en bok, men Haddons språk og skrivestil er hysterisk morsom, og alt dramaet og alle klisjeene gjør boken til det den er: en genial karikatur av den engelske familien. Den har masse britisk sjarm, og man blir glad i karakterene, til tross for alt det merkelige de finner på. George er min favoritt, hans mentale ustabilitet er både høyst underholdende, og samtidig ganske trist:

"By the time George reached the edge of the village he was feeling a little calmer. He was halfway across the field by the railway line, however, when he saw Eileen and Ronnie heading towards him. They were hoisting their dog over the stile and he was fairly sure they had not noticed him. He crept into the depression by the hawthorn so that he was out of their sight. The dog was barking. He could not retrace his steps without being seen, and a bank of brambles prevented him crossing the railway line itself. His chest tightened. His arm was still bleeding where he had bitten it. The barking got louder. He lay down and rolled into the shallow drainage ditch where the grass dipped before going under the fence. His coat was green. If he lay still they might not find him. It was snug in the ditch, and surprisingly comfortable. Interesting, too, to find himself looking at nature from so close up, something he had not done since he was a small boy. There must have been forty or fifty species of plants within his reach. And he knew the names of none. Except the nettles. Assuming they were nettles. And the cow parsley. Assuming it was cow parsley."

Kan ikke si annet enn at jeg gleder meg til Haddons neste bok!

En smakebit på søndag - nr. 3

Denne påsken har det blitt mindre lesing enn planlagt. Jeg har hatt store problemer med å velge ut bøker jeg har lyst til å lese, og har derfor begynt på flere bøker uten å komme skikkelig inn i dem. To av dem var krim - en sjanger jeg sliter med å begeistre meg for - og disse har jeg ikke lest mye i, selv om jeg hadde planer om å omfavne påskekrim i år. Den tredje boken jeg forsøkte meg på var av Doris Lessing, og jeg likte det første kapitlet godt, men etter det dalte entusiasmen. Jeg traff imidlertid blink på den fjerde: A Spot of Bother. Foreløpig har jeg lest ca halve boken, og skulle helst fortsatt å lese til siste siden, uten stopp. Søndagens smakebit denne uken kommer derfor fra Mark Haddon:




"He stepped up to the door and pushed it gently open. Two people were having sexual intercourse on the bed. He had never seen two people having sexual intercourse before, not in real life. It did not look attractive. His first impulse was to step swiftly away to save embarrassment. Then he remembered that it was his room. And his bed. He was about to ask the two of them loudly what in God's name they thought they were playing at when he noticed that they were old people. Then the woman made the noise he had heard from downstairs. And it wasn't just a woman. It was Jean."


Blogger om boken i begynnelsen av uken.