Teodor Sterk

Forfatter: Jan Chr. Næss
Utgivelsesår: 2010
Målform: Bokmål
Forlag: Cappelen Damm
ISBN: 9788202333621
Sidetall: 188

På bursdagen til Teodor blir faren skvist av en bil. Han blir mobbet på skolen og blir tvunget til å bo med mobberne og deres rasistiske far. Han sover i bur med slanger, han blir omgjort til husslave og hans døde far kommer tilbake som et monster og dreper den snille moren til mobberne. Men hva kan man ikke tåle med en positiv innstilling:

"En tredje og langt verre ting var at kjelleren var full av slanger. Sprinklene i buret satt for tett sammen til at Teodor kunne åle seg ut, men ikke så tett at ikke slangene kunne åle seg inn. Og det gjorde de. De ålte seg inn og ut av buret og kveilet seg anklene til Teodor og stakk de glatte, slimete tungene sine inn i ørene hans. Teodor var ingen slangeekspert, og dessuten var det for mørkt til å se slangene ordentlig, men han visste at det finnes to typer slanger. Giftslanger og kvelerslanger.

Aldri så galt at det ikke er godt for noe, tenkte han. Det er ikke hver dag man får testet sine slangekunnskaper, og nå kommer jeg sikkert til å gjøre det bedre på neste biologiprøve."

Joda, Teodor ser på den lyse siden uansett hva som skjer. Den slemme Sivert Jensen (ja, du leste riktig) fra Skrittpartiet kan ikke ødelegge Teodors optimisme. Det ligger nok en moral i akkurat dette poenget. Alle karakterene, utenom Teodor, er helt følelsesløse, noe som passer fint for å skape en skremmende setting i en splatterkomedie, men som ikke passer helt i en barnebok med moral.

Og selv om forfatteren ikke spesifikt går ut og sier at boken har en moral, så er det tydelig at moralen er: Ikke hør på FrP, ikke følg deres (innvandrings)politikk, den er "ekstrem" og "motbydelig" (forfatterens egne ord). En slik karikatur av Siv Jensen og hennes parti i en bok for voksne ville vært en meningytring blant likestilte. Men jeg stusser ved fremstillingen av et menneske og et partis politikk som helt ekstremt og fullstendig ondskapsfullt i en barnebok. Barn vil ikke nødvendigvis forstå i hvilken grad forfatteren bruker overdrivelse som et virkemiddel. Forfatteren selv mener målgruppen vil forstå det politiske aspektet i boken:

"Ja, jeg leste nettopp utdrag fra boka for en niendeklasse, og de tok det med en gang. Siv Jensen har jo en slags ikonstatus. Alle vet i grove trekk hva hun står for, selv barn, mener han." (fra en artikkel i Dagbladet, 28.10.10).

Med fare for å bli for politisk i en bokanmeldelse mener jeg Næss burde lese partiprogrammet til FrP. Man trenger slettes ikke å være enig med alt, men å kalle deres "utlendingspolitikk" (hans ord igjen) for motbydelig er ganske ekstremt, spesielt hvis man ser det i forhold til hva partiet faktisk står for (http://www.frp.no/no/Vi_mener/). Intelligent politisk satire kan være genialt, uansett hvilke partier som blir offer for satiren, men dette blir nesten for dumt..

Boken i seg selv, med monstre, slanger og grusomme dødsfall, er grei nok, men den er noe forutsigbar og mer trist enn morsom. De som befinner seg i målgruppen vil nok like boken bedre enn meg.

Denne boken er anmeldt i forbindelse med Cappelen Damms Bokbloggturné. I går blogget Lena og i morgen er det Caroline sin tur.

Orkanger

Forfatter: Johan B. Mjønes
Utgivelsesår: 2010
Målform: Bokmål
Forlag: Aschehoug
ISBN: 9788203197987
Sideantall: 160

Dette er historien om Terje og Børge, mobbeoffer og mobber. Vi møter dem først som barn, hvor begge skildrer hverdagen på hver sin måte: Terje er livredd for friminuttene på skolen, mens Børge føler seg urettferdig behandlet for ting som skjer i friminuttene. Vi møter dem igjen i voksen alder. Terje er psykolog og skal vurdere om Børge er stabil nok til å ta vare på sin datter etter brudd med moren til datteren. Terje får dermed mulighet til å hevne sin ulykkelige barndom. Til slutt treffer vi dem som pensjonister med mange usagte følelser fremdeles iboende. Klarer de, etter et langt livsløp, å forstå hverandres handlinger, og kanskje viktigere, å tilgi dem?

Mjønes har valgt et interessant perspektiv, hvor vi blir kjent med begge sider av en sak. Børge har uten tvil temperamentsproblemer, men som barn klarer han ikke å innse egne feil og skylder heller på klassekamerater, lærere, foreldre og på mobbeofferet selv, Terje. Til og med når han prøver å være venner med Terje går det galt - for han er jo så irriterende. Terje prøver å gjøre seg usynlig, men lykkes ikke. Han holder følelser inne i frykt av å gjøre foreldrene ulykkelig, noe som gjør ham svært ensom. Begge partenes følelser blir godt beskrevet, og gjør videre hendelser i boken forståelige, selv om jeg hadde lyst å skrike til Terje: IKKE GJØR DET!

Når de møtes igjen 30 år senere ser nemlig Terje ingenting annet enn den manipulative, ondskapsfulle mobberen han måtte takle som liten. Han kan ikke skjønne at Børge kan ha positiv innflytelse på datterens liv, og velger å "redde" både henne og moren fra Børge. Stakkars Børge kjenner ikke igjen Terje, og skjønner ingenting når han ikke får utvidet rett til samvær med sin datter, men heller betydelig innskrenket samvær. Mobbeofferet får sin hevn, uten at han egentlig ser på det som hevn. I Terjes øyne er det han gjør helt forsvarlig.

Jeg syns det er spennende at vi får innblikk i tre forskjellige faser i livene til de to mennene. Vi følger dem fra start til slutt, og uten å røpe for mye om hva som skjer når de møter hverandre igjen som gamle, kan jeg si at det går ikke helt som planlagt. Det blir ingen happy ending - noe jeg syns gjør slutten realistisk. Problemet med denne romanen er at den er veldig tynn, og man får ikke god tid til å bli kjent med og opparbeide sympati med noen av karakterene. Historien blir dermed like tynn som romanen. Likevel syns jeg Mjønes gir oss gode innblikk i livene deres, jeg kunne bare ønske at det hadde vært flere innblikk som gikk mer i dybden.

It's Monday! What Are You Reading?

Elida tar en oppsummering hver mandag på bloggen sin av hva hun har lest og hvilke bøker hun har anmeldt. Jeg hermer, og begynner med det samme denne uken.

Bøker jeg leste forrige uke:

- Alyson Noël: Evermore
- Terry Brooks: Magic Kingdom for Sale - Sold!
- Johan B. Mjønes: Orkanger
- Rick Riordan: The Red Pyramid

Bøker jeg anmeldte forrige uke:

- Alyson Noël: Evermore (Terningkast 2)
- Terry Brooks: Magic Kingdom for Sale - Sold! (Terningkast 6)

Anmeldelser av Orkanger (anmeldt for Aschehoug) og The Red Pyramid kommer til uken, og de har fått terningkast 4 og 5 av meg.

Bøker jeg leser nå:

- Aleksandr Solzhenitsyn: One Day in the Life of Ivan Denisovich
- Gaetan Soucy: Den Lille Piken som Elsket Fyrstikker

Jeg leser også Sjakkmaskinens Hemmelighet, men den har tatt litt tid og må nok fornyes på biblioteket om noen dager. Egypteren Sinhue koser jeg meg med ett kapittel her og der. Den er fantastisk, og må nytes sakte. Castle Rackrent og One Day in the Life of Ivan Denisovich er begge med i min leseutfordring for 2010/2011.

Bøker jeg planlegger å lese denne uken:

- Ian McEwan: The Innocent
- Jan Chr. Næss: Teodor Sterk
- Mario Vargas Llosa: The Feast of the Goat

Teodor Sterk anmelder jeg i forbindelse med Cappelen Damms Bokbloggturné på torsdag. I tillegg til disse planlegger jeg å lese ferdig de jeg holder på med. Det spørs om jeg rekker gjennom alle.

Hva planlegger dere å lese denne uken?

En smakebit på søndag - nr. 24

Kort oppsummert kaos

"Hullo. Sadie here. My brother's a rubbish storyteller. Sorry about that. But now you've got me, so all is well. Let's see. The explosion. Rosetta Stone in a billion pieces. Fiery evil bloke. Dad boxed in a coffin. Creepy Frenchman and Arab girl with the knife. Us passing out. Right."

Fra Rick Riordans nye serie om egyptisk mytologi: The Kane Chronicles. Den første boken heter The Red Pyramid, og jeg likte den enda bedre enn Percy Jackson serien. Hvorfor får dere vite når jeg får somlet meg til å skrive en anmeldelse.

Bokbursdag

I dag har min bursdag blitt feiret (en måned forsinket), og i den anledning har min supersnille mamma kjøpt fine gaver til meg. Av bøker fikk jeg:

- Mario Vargas Llosa: The Feast of the Goat
- Ian McEwan: The Innocent
- Thomas Mann: Death in Venice
- Ian McEwan: The Child in Time
- Aleksandr Solzhenitsyn: One Day in the Life of Ivan Denisovich

Jeg har ønsket meg hver enkelt av disse bøkene lenge, men jeg har ikke fått tak i dem her hjemme. Mamma, derimot, fant dem i Dublin. Anmeldelser kommer så snart jeg får lest dem. I tillegg til bøkene fikk jeg ikke mindre enn åtte bokmerker. Det var som å åpne en godteripose full av forskjellig smågodt. I morgen skal jeg løpe bort på jobben å kjøpe meg en fin eske jeg kan oppbevare alle bokmerkene mine i (og jeg skal prøve å lete frem alle jeg hadde fra før). I kveld skal jeg lese ferdig The Red Pyramid, slik at jeg blir klar for å starte på en av mine flunkende nye bøker i morgen.





De keltiske bokmerkene og "datter"-bokmerket er mine favoritter. De var utrolig fine. I morgen begynner jeg å lese enten en av McEwan-bøkene eller One Day in the Life of Ivan Denisovich, og siden det er ganske dystre bøker det er snakk om kommer jeg til å bruke Little Miss Sunshine bokmerket mitt, som du kan se på det øverste bildet, til den boken jeg velger. Må ha litt balanse i hverdagen.

For en genial gave til en bokelsker =)

Lørdagslisten - nr. 4

MIMRELISTEN - mine bokfavoritter fra min tid som medlem i TL-Klubben.

1. Ann Evans: Klippehuset.

Hele tiden så de svarte innhule øynene ned på dem. Redselsfulle... spøkelsesaktige...

Da Amber ble bedt om å ta seg av urokråka Dean i ferien var hun klar over at det ville bli en urolig sommer. Men hun ventet ikke at hun skulle bli utsatt for alvorlig fare... Samme hvor hun går, lurer det farer og mysterier. Det uvennlige paret som har noe å skjule... Huset som snart vil styrte i avgrunnen... Og det verste av alt: Et gjenferd på hesteryggen...

2. Gisela Tobien Sherman: Dødsfare.

Cassie våknet av at hun frøs. Hun krøllet seg sammen under dyna og kjente en svak duft av roser. Rubmle stirret over skulderen hennes. Han knurret, og pelsen strittet.

Ryktene begynte å svirre. Cassie skulle vært sett ute til alle døgnets tider. Så kommer det ekle telefoner fra gutter som sier at hun har gitt dem nummeret sitt. Foreldrene beskylder henne for å ha gjort ting hun vet hun ikke har gjort. Hvem, eller hva, har ansvaret for Cassies problemer? Hvis hun ikke snart finner ut hva som foregår, kan sekstenårsdagen hennes bli den siste...

3. Sharon Siamon: Det Hemmelige Rommet.

Overnattingsgjengen har vært venner hele livet. De elsker å fortelle spøkelseshistorier, og de elsker å bli skremt!

Vel installert i kjelleren hjemme hos Jo, stapper Overnattingsgjengen i seg godteri mens de venter på at Jo skal fortelle en merkelig historie. Vil den være nifs nok for utadvendte Alex, reddharen Louise og matvraket Charlie?


Pakken fra TL-Klubben var månedens høydepunkt da jeg var i begynnelsen av tenårene, og jeg slukte alle bøkene jeg fikk. De tre jeg har presentert er de eneste jeg har tatt vare på, og de var alle store favoritter. Av seriene var det uten tvil Overnattingsgjerngen og Barnevaktklubben jeg likte best. Jeg angrer virkelig på at jeg ikke tok vare på resten av bøkene (ikke at jeg hadde hatt plass til dem).

Magic Kingdom for Sale - Sold!

Dette er mitt første virkelige forsøk på å lese fantasy. Basert på denne opplevelsen blir det minst fem forsøk til. Terry Brooks har nemlig skrevet seks bøker i denne serien. Og for en serie. Mulig mine fantasykunnskaper er begrenset, noe som kan bety at denne serien er mindre original og noe mindre genial enn jeg tror den er, men likevel, hvem blir ikke fenget av dette:

The catalogue was from Rosen's Ltd. It was the department store's annual Christmas Wishbook...

Landover was a genuine magic kingdom complete with fairy folk and wizardry, just as the advertisement had promised. But - after he purchased it for a million dollars - Ben Holiday discovered that there were just one or two details the ad had failed to mention...

Such as the fact that the kingdom is falling into ruin. The barons refuse to recognise a king and taxes haven't been collected for years. The dragon, Strabo, is laying waste to the countryside, while the evil witch, Nightshade, is plotting to destroy the world. And if that weren't enough for a prospective king to deal with, Ben soon learns that the Iron Mark, terrible lord of the demons, has challenged all pretenders to the throne of Landover to a duel to the death - a duel no mere mortal can hope to win.

All in all, not the happy ending he was promised, but there's one human trait that even magic can't overcome. Ben Holiday is stubborn.

Denne var like spennende som jeg håpet på, i tillegg til å være sjarmerende, morsom og litt av et eventyr. Forfatteren har ikke gjort det enkelt for Ben, og gang på gang blir jeg overrasket over hvordan hans møter med befolkningen går. Brooks har skapt en haug med forskjellige karakterer, som alle har interessante personligheter. Få av karakterene er endimensjonale - som man kanskje kunne forventet i en slik serie. Det er ikke nødvendigvis det gode mot det onde, men heller en historie om verdien av samarbeid, tillit og hardt arbeid. Likevel får Ben fiender fra forskjellige hold, og det er ikke alltid jeg syns avgjørelsene hans er like kloke. Han er feilbarlig som alle andre, men som baksideteksten kommenterte, han er sta, og det er ikke alltid en dum egenskap å ha.

Tema for denne boken er et ønske om tilhørighet - om det å finne venner, kjærlighet og rett og slett et hjem. Bens kone døde for flere år siden og alt han satt igjen med på jorden var jobben. Det var ikke nok. Men å gi slipp på alt man kjenner for en uperfekt eventyrverden er ikke enkelt.

Den seriøse undertonen, blandet med humoristiske betraktninger og spennende eventyr om konger, drager, uperfekte trollmenn, et hundemenneske og farlige fiender gjorde denne boken til et funn for meg. Neste gang jeg er i byn blir det en tur innom Norli på T7 for å raske med meg resten av serien.

Oppsummering 2010

Jeg tar en liten oppsummering av bokåret 2010 så langt som vi har kommet.

Årets høydepunkt: Jeg tror det må være Forsoningen av Fred Uhlman. Denne lille flisen av en bok er fremdeles i tankene mine. Den var fantastisk godt skrevet og er en av de få bøkene i år jeg har fått fysiske reaksjoner på. Hvorfor denne mannen ikke skrev flere bøker er et mysterium. Det blir ikke lenge til jeg leser den om igjen.

Årets overraskelse: Magic Kingdom for Sale - Sold! Jeg er ikke spesielt bevandret i fantasy-sjangeren, men hvis dette er et eksempel på hva fantasy har å tilby må jeg definitivt endre på det. Denne var intet mindre enn genial.

Årets skuffelse: Den Lille Fremmede av Sarah Waters. Denne hadde jeg troen på, men selv om det kanskje ikke var som å se maling flasse så var det for kjedelig for å skulle være en spenningsbok.

Årets beste latter: Både Tordengudens Sønn av Arto Paasilinna og Sameland av Magne Hovden hadde sine øyeblikk, men den beste lattervekkeren var A Spot of Bother av Mark Haddon. George var en fantastisk karakter. Også har jeg glemt Douglas Adams.. han er nok bedre enn de fleste.

Årets nydeligste skildringer: Egentlig alt av Irène Némirovsky. Denne forfatteren kan skildre det meste - fra idyllisk natur til skitne strøk i storbyer, fra terrorisme og fanatisme til vennskap og kjærlighet. Ikke minst kan hun skildre menneskets forfall.

Boken det var umulig å legge fra seg: The Secret History av Donna Tartt. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aldri har lest bedre krim. Den var dønn umulig å legge vekk, og jeg hadde uten tvil lest den på en dag om jeg hadde hatt tid. Jeg trives generelt både med skole og jobb, men enkelte bøker får meg til å hate alt og alle som drar meg vekk og ikke lar meg lese ferdig. Dette er kanskje den boken som har fenget meg mest i voksen alder (noe som ikke nødvendigvis betyr at det er den beste boken jeg har lest).

Beste nordmann: Tom Egeland med Fedrenes Løgner.

Den særeste av dem alle: Hva med en tur fra Egypt til Atlantis og så tilbake til Egypt - flere tusen år tilbake i tid. For så å seile hjem. Til Norge. I nåtid, ikke istid. Dverghesten av Gert Nygårdshaug stikker av med denne æren.

Årets feel-good bok: I Am the Messenger av Markus Zusak. Svart humor, banning og voldsepisoder satt til side, denne varmet hjertet.

Dette får være nok for denne gang. En skikkelig oppsummering kommer på nyåret. Nå er det tid for å fullføre med stil (m.a.o. avslutte året med mange gode bøker).

Evermore

Sixteen-year-old Ever Bloom is the sole survivor of a car accident that killed her family. Exiled to sunny California, Ever is haunted by her little sister and by the ability to see people's auras, hear their thoughts and know their entire life story by touching them. She wants to hide from the world, but when a stunningly handsome new guy arrives at school, she can't seem to keep away. Falling in love with Damen is dangerous - he's not what he seems. But if Damen is her destiny, how can Ever walk away?


I utgangspunktet tenkte jeg at det ville bli kjekt å lese lettere litteratur innimellom alle romanene jeg leser, og det var derfor jeg bestemte meg for å lese denne ungdomsboken. Det at den er lettlest og ungdommelig trenger vel ikke å bety at det blir en dårlig leseropplevelse eller at boken generelt er dårlig skrevet? Jo, i dette tilfellet gjør det faktisk det. Jeg føler meg som en litteratursnobb for å tenke slik, men dette er noe av det dårligste jeg har lest på lenge.

Kine på bokelskere.no skriver:

"Mulig det er jeg som har lest for mye av denne sjangeren i det siste, for dette ble bare kjedelig. Her var det lett blanding av tidligere sette tv serier og bok serier. Litt Ghost Whisperer, litt Twilight high school romantikk, litt Sookie Stackhouse overnaturlige evner så har man EverMore -the imortals. Blir ikke å lese fortsettelsen ihvertfall, jeg finnes ikke nyskjerrig på hva som skjer videre."

Jeg er helt enig. Det at den minnet såpass mye om andre bøker og tv-serier gjorde den forutsigbar og kjedelig. Det kunne jeg oversett hvis karakterene hadde vært interessante og historien godt skildret, men det var den ikke. Absolutt alle følelser karaktene opplever blir presset i leseren med teskje. I stedet for at forfatteren skildrer hvordan hovedpersonen Ever har blitt mentalt skadet av å miste sine foreldre i en bilulykke sier Ever selv at hun er skadet - og hun sier det om og om igjen i tilfelle vi ikke har fått det med oss. Forfatteren skildrer ikke problemene Ever har med å sette pris på alt tanten gjør for henne - hun får Ever til å kommunisere til oss at hun ikke orker å behandle tanten som hun burde, selv om hun selvfølgelig skjønner at hun burde. Forfatteren har gitt Ever en rekke feil, og hun er selv klar over dem alle, uten å være i stand til å gjøre noe med dem. Det blir ikke troverdig i det hele tatt.

Ever sin sorg og hennes forhold til sin døde søster Riley kunne vært en nydelig, hjerteskjærende del av boken, men dette blir heller ikke fremstilt på en troverdig måte. Ever virker ikke trist eller innesluttet, hun bare påpeker at hun er det. Dette er virkelig det store problemet med boken: Forfatteren evner ikke å skildre Evers følelser på noen måte, hun bare får Ever til å presentere sine følelser for leseren. På den måten får jeg inntrykk av at hun er kald, uinteressant og selvsentrert. Ikke akkurat den perfekte oppskrift på en heltinne. Det er greit nok at dette er en ungdomsbok, men jeg vet om mange forfattere som har skrevet ungdomsbøker som er betydelig bedre enn denne.

Jeg kommer ikke til å følge Ever videre.

En smakebit på søndag - nr. 23

Denne søndagens smakebit kommer fra en bok jeg oppdaget da jeg ryddet ut av hyllen med innbundede romaner på jobben. Smakebiten er baksideteksten fra boken, som er skrevet av Vladimir Sorokin - også kjent for å ha skrevet Køen:

"Moskva, 2007: En eneveldig monark er kommet til makten. Russland har bygget en høy mur mot Vest-Europa; bare gassledninger slipper gjennom. I stedet har landet alliert seg med Kina. Både ytre og indre fiender bekjempes skånselsløst av 'opritsjnikene', herskerens egen sikkerhetstjeneste.

Opritsjniken Komjaga kjører rundt i en tomatrød mercedes med et avhogd hundehode montert til støtfangeren. Vi følger ham gjennom et hektisk døgn i statens tjeneste - gjennom henrettelser og ildspåsettelser, rituelle voldtekter og spåkonebesøk, badstueorgier og gullfiskrus."

Jeg gleder meg villt til å begynne å lese denne (og til å finne ut hva i alle dager gullfiskrus er). Jeg elsker Russland - både det virkelige landet og oppdiktede versjoner. Dette blir bra! Boken heter forresten En Opritsjniks dag.