Mars

Bøker kjøpt
* På Vei til Ingesteds - Bekim Sejranovic
* Toget til Pakistan - Khushwant Singh
* Dette Burde Skrives i Nåtid - Helle Helle
* Steinsamlere - Merethe Lindstrøm

Bøker lest
* Child of God - Cormac McCarthy
* Pigs Have Wings - P.G. Wodehouse
* Why are You Atheists so Angry? - Greta Christina
* The Village of Stepanchikovo - Fyodor Dostoyevsky
* The Polysyllabic Spree - Nick Hornby

“I don't want anyone writing in to point out that I spend too much money on books, many of which I will never read. I know that already. I certainly intend to read all of them, more or less. My intentions are good. Anyway, it's my money. And I'll bet you do it too.”

Ja, jeg gjør det jeg også. Jeg vil faktisk tippe at et overveldende flertall av dem som leser denne bloggen med jevne mellomrom gjør det samme. Det har aldri skjedd at jeg har kjøpt en bok som jeg har følt meg sikker på at ikke kommer til å bli lest. Noensinne. Gaver er selvsagt et unntak. Ikke at jeg planlegger å lese mine nyervervede bøker med det samme jeg har fått dem med meg hjem. Neida, de kan gjerne bli stående i bokhyllen noen dager, uker eller år. Lest skal de bli. En gang. Og slik tenker jeg helt til det uungåelige problemet oppstår: plassmangel i bokhyllene (for ikke å snakke om i leiligheten). Når det ikke lenger er mulig å kjøpe flere bokhyller eller å skvise flere bøker inn i de allerede overfyllte hyllene, da må jeg luke ut alle kjøpene jeg innerst inne vet at verken vil bli lest om to uker eller to år. De havner på Fretex, og en sjelden gang i bosset (noe jeg hater å innrømme - bøker skal ikke kastes).

Selv med de beste intensjoner vil helt sikkert en eller flere av marsinnkjøpene vise seg å være bomkjøp. Det kan bety en av to ting: enten blir de aldri lest, eller så blir de lest men ikke likt. Bomkjøp av siste betydning er ikke noe stort problem. Jeg kjenner min egen smak godt nok til at det er en sjelden hendelse, og når jeg faktisk leser bøkene jeg kjøper - selv uten å bli begeistret over dem - har jeg mitt på det rene og kan forsvare bokkjøpene overfor min mindre lesegale samboer. Ingen av marskjøpene er sikre vinnere. Helle Helle hadde jeg neppe funnet på å kjøpe helt av meg selv, men en liten stemme i hodet mitt overbevist meg om å gi henne en sjanse. Jeg innbiller meg at stemmen tilhørte en trønder. Merethe Lindstrøm var det en kunde som påsto at jeg måtte lese, og siden han er en av få som faktisk hører på mine lesetips (Louis de Bernières og Philippe Claudel foreløpig), så valgte jeg å gjøre det samme. Toget til Pakistan beskrives som "et historisk vitnesbyrd om den brutale delingen av India", noe som gir meg et noenlunde eksotisk kryss i boken den måneden jeg leser den. Det vil dessuten være særdeles passende å lese den før mai i og med at jeg tar et historiefag om India, Pakistan og Bangladesh dette semesteret. To fluer vet dere...

Den tidligere nevnte kunden anbefalte forresten også en utenlandsk forfatter, selveste Cormac McCarthy - som jeg for øvrig aldri hadde lest noe av (i bokbloggverden teller det neppe å ha sett The Road). Jeg synes å huske å ha lest en del entusiastiske ord på en viss bokboble om denne mannen, så jeg kjøpte likegodt både Child of God og The Border Trilogy en eller annen gang tidligere i år. Eller var det desember? Uansett. Førstenevnte ble beskrevet som en velskrevet, dyster bok om en mann som likte å ha sex med døde mennesker. En treffende beskrivelse. Jeg ble likevel overrasket over mangelen på sex i store deler av boken. Leseren blir nesten frustrert på Lester Ballard sine vegne, han får jo aldri fred til å drive på som han ønsker. Det er litt forstyrrende at jeg kan bli frustrert på vegne av noen med Lester Ballard sin personlighet, men jeg skylder på McCarthy sine egenskaper som forfatter. Det er ikke meg det er noe gale med.

Legg merke til at alle bøkene jeg kjøpte i mars er norske utgaver, eller skrevet av en norsk forfatter. Her har jeg kanskje ødelagt litt for meg selv i og med at jeg til nå i år kun har lest en bok oversatt til norsk og ingen skrevet av norske forfattere. Listen over kjøpte bøker er forbausende kort, noe lommeboken min kan rope hurra for. Men det kan være at jeg lurer meg selv, for jeg har null oversikt over innkjøpene i mars siden jeg ikke bestemte meg for å lage en liste som dette før jeg leste Hornby-boken for noen dager siden. De av dere som har lest den (og jeg vet ihvertfall hvem et par av dere er) har nok skjønt for lenge siden hvordan jeg ble inspirert til å skrive dette innlegget (m.a.o. hvem jeg har stjålet ideen fra). Jeg skjønner ikke hvorfor jeg er så skeptisk til Hornby, for de to gangene jeg har bestemt meg for å lese noe av ham har jeg gledet meg over den avgjørelsen i ettertid. Jeg kan desverre ikke skrive som ham (og for å være helt ærlig hadde jeg vel neppe valgt å overta hans talent hvis jeg fikk muligheten til å stjele en hvilken som helst forfatters evner - ikke at han ikke skriver strålende, men det finnes de som er enda dyktigere, og kan man velge blant alle forfattere satser man jo på den beste), og dette innlegget blir ikke akkurat helt som hans spalter, men strukturen er en regelrett kopi. Så vet dere det. Dere som ikke allerede hadde skjønt det. Jeg satser på at jeg har mitt på det rene siden jeg nevner det.

I perioden Nick Hornby skrev spalten sin leste han ikke en eneste bok av P.G. Wodehouse. Som et tegn på god smak finner du likevel en drøss med referanser til Wodehouse i The Polysyllabic Spree. Kanskje har Hornby lest så mye Wodehouse i løpet av sitt liv at han ikke lenger finner frem bøkene hans mer enn hvert andre år, eller kanskje hvert femte. Han har tydeligvis lest en del av mannen, sikkert mer enn meg. Så langt i år har jeg lest to bøker om Blandings og en om Bertie Wooster. Jeg klør etter å lese flere. Og jeg klør etter å dele Wodehouse-sitater med dere. Og jeg blir aldri mettet. Dere er advart.

"When two old friends get together after long separation, the proceedings always begin with a picking up of threads. The first old friend asks the second old friend for news of Jimmy So-and-so, while the second old friend asks the first old friend what has been heard of Billy Such-and-such. Inquiries are also instituted regarding Tom This, Dick That and Harry The other, with speculations as to whatever became of old Joe What's-his-name, the chap who always used to do an imitation of a cat fight after his third whiskey and splash."

"Beach was in his pantry. From time to time he sipped port, from time to time raised his eyes thankfully heavenwards. He, too, was thinking kindly of Gally. Mr Galahad might ask a man to steal rather more pigs than was agreeable, but in the larger affairs of life, such as making cheques for five hundred pounds grow where none had been before, he was a rock to lean on." 

Pigs on Wings er forresten boken hvor Wodehouse avslører butleren Beach sitt fulle navn, nemlig Sebastian Beach. Jeg lo, og lo, og lo litt til. Av og til overrasker det meg hva jeg kan finne på å få latteranfall av. Men det var jo litt artig, eller hva? Thank You, Jeeves war forresten genial den også, den første Wodehouse-boken som holder Blandings-nivå, mener jeg. Og den gir 1001-kryss. Det burde vel være nok informasjon til å friste en god del av dere. Bertie Wooster er en sær skrue, men jeg falt for ham, det må jeg innrømme. For et liv. Og for en våkenatt han hadde i denne boken. En annen (relativt) morsom bok jeg leste i mars måned var The Village of Stepanchikovo. Hvor mange av dere tror at Dostoeyevsky kun skriver tunge, dystre og lange bøker om fattige, desperate unge mannfolk eller ødelagte familier? Stepanchikovo er en tynn liten sak på 196 sider og den handler om en særdeles komisk onkel og hans mors følgesvenn som er en pest og en plage og i mangel på et bedre ord, en dramaqueen. Foma Fomich har opphøyet seg til en læremester som skal tvinge sin visdom på andre og forventer at alle av den grunn skal tilbe ham. Noe de faktisk gjør. Han er så vis og så god og så fantastisk. Om noen ikke liker det han gjør så må de jo skjønne at han vet bedre enn dem hvorfor han gjør det og hvorfor det er bra å gjøre det. Egentlig er han en uutdannet liten fjomp, men hans karismatiske vesen og manipuative evner har gjort ham til en høyt elsket tyrann. Nevøen som forteller historien blir, i likhet med leseren, mer og mer frustrert når han oppdager hvor idiotisk denne tilbedelsen av Foma Fomich er, men han evner ikke å gjøre noe med det. Boken har sine morsomme øyeblikk, men Dostoyevsky når ikke helt opp til Gogol eller Bulagakov. 

Til dere som har kommet dere gjennom alt dette her: jeg garanterer ikke at neste måneds innlegg ikke blir enda lengre. Jeg pleier å fatte meg i noenlunde korthet, men det gikk visst ikke med dette formatet. 

Til dere som ikke orket å lese alt og hoppet til slutten: det er Nick Hornby sin feil at jeg plutselig har begynt å skrive så lange innlegg (vel, ett langt innlegg). Klagebrev kan sendes til ham.