Lesesirkel: Buddenbrooks

Forfatter: Thomas Mann
Utgivelsesår: 2011 (1901)
Forlag: Gyldendal
Målform: Bokmål
Sidetall: 554
ISBN: 9788205408678

"Denne store, tyske sagaen følger en familie i Lübeck gjennom fire slektsledd fra 1835 til 1877. Thomas Buddenbrook er hovedfiguren, og vi møter ham allerede som 10-åring, sammen med lillebroren Christian.

Fra første øyeblikk er det tydelig at det er Thomas som har temperament og karakter til å bli farens etterfølger i handelshuset Johann Buddenbrook. Forretningene går bra til å begynne med, men etter revolusjonen i 1848 snur økonomien, og de nyrike gjør seg gjeldende i byen." (Gyldendal)

"Endelig ferdig. Og jeg mener ENDELIG!!! Neste lesesirkelrunde trenger vi en bok med mer futt i. En bok jeg vil grue meg, i motsetning til å glede meg, til å bli ferdig med. Nei, jeg sier takk og farvel til Thomas Mann. I det minste for et år eller to. Nå er jeg lei," skrev jeg etter å ha lest ca 250 sider av Buddenbrooks. Jeg følte det allerede da, og regnte med at jeg ikke ville være mindre lei etter å ha lest ut boken. Vel, jeg er fremdeles lei, men desverre er jeg ikke helt ferdig enda. Gårsdagen gikk med på forberedelser til morfars 70-årsdag og selve feiringen. Dagen i dag har så langt handlet om å sove ut rusen. Jeg kommer til å lese den ferdig og hvis det skjer noe revolusjonerende på slutten som gjør at jeg endrer mening om boken, da skriver jeg en ny omtale. Men jeg tviler på at det skjer, så dere må nok klare dere med denne.

Hva syns jeg egentlig? Joda, den har både positive og negative sider, de negative veier tung for min del. Dette er en bok som handler om tall. Bedriften går bra, bedriften går dårlig. Datteren må gifte seg med en rik kjøpmann for å sikre bedriften, sønnen som ikke har hode for tall er ikke noe verdt. Det er en stiv og noe overfladisk verden. Alt dreier seg om bedriften, enten direkte eller indirekte, og vi kommer aldri skikkelig innpå karakterene, annet enn hva deres forhold og oppgaver er i forhold til bedriften. Det er denne distansen som gjør at jeg aldri opparbeider et genuint engasjement for historien.

Boken er ufattelig detaljert. Thomas Mann har uten tvil et talent for å skildre både mennesker og steder. Men han skildrer plikter, objekter, hus, gater, menneskers utseende. Skildringer av tanker og følelser holder seg nesten alltid på et overfladisk plan. Derfor føler jg aldri jeg blir skikkelig kjent med Buddenbrooksfamilien. Joda, Thomas og Tony er pliktoppfyllende, Tony elsker det fornemme, hun elsker familien og gjør mye for bedriften i form av ekteskap. Men hvem er hun egentlig? Er hun Tony Buddenbrook, pliktoppfyllende søster og datter eller finnes det en Antonie, som lever for mer enn bare fine hus, tradisjoner og bedriften? Vi får noen glimt av hennes særegne personlighet - som da hun går fra sin andre ektemann etter at han er utro - men glimtene er så få og så korte.

Ekteskap er et stort tema i boken, selvfølgelig relatert til bedriften. Hvem som gifter seg med hvem, hvor de drar på bryllupsferie, hvordan huset deres skal se ut, dette er hendelser vi får repertert om og om igjen til det kjedsommelige. Tony gifter seg to ganger, Thomas gifter seg, Erika gifter seg, andre bikarakterer gifter seg. Det føler av og til som om jeg leser en slags mannlig versjon av Jane Austens bøker, som går over en lengre periode, uten at vi blir like godt kjent med karakterene, uten at vi heier på dem.

Språket er et annet moment jeg sliter med. Dette skal dog ikke krediteres Thomas Mann, da jeg er svært lite vant til å lese norske klassikere, og derfor ikke er vant til et gammelmodig norsk språk. Men jeg skal ikke garantere at jeg ville sagt det samme hvis jeg hadde brukt tenårene til å lese klassikere på norsk i stedet for på engelsk. Jeg liker nemlig det gammelmodige engelske språket i utenlandske klassikere. Jeg har likevel store vanskeligheter med å se for meg en 25 år gammel mann skrive denne boken. I min fantasi er han 60 år, med snurrebart og pipe. Det hele er veldig formelt, ordentlig og litt stivt. Det betyr ikke at språket er dårlig (det syns jeg i grunnen ikke), men jeg klarer ikke helt å venne meg til stilen. I tillegg er ikke språket alltid like konsistent i den nye oversettelsen jeg leser. Innimellom finner jeg ord jeg mener er altfor moderne til å brukes i en bok skrevet i 1901. Oversetteren har blant annet brukt ordet "stupide" (dumme), som for meg høres ut som en moderne fornorsking av et engelsk ord.

Nå er jeg veldig negativ, det vet jeg. Alt var jo ikke forferdelig. Jeg likte meget godt delen om opprøreret mot borgerrepresentasjonen. Mann har en egen evne til å komme med skarpe kommentarer uten å si spesielt mye. Han gir et stikk til både borgerrepresentasjonen og opprørerne i denne delen. Det er komisk å lese om de viktige, kristne herrene på sitt borgerrepresentasjonsmøte, innesperret av demonstranter som de referer til som "pakk", "slubberter" og "krapyl". De har tydeligvis ikke høye tanker om folket de representerer... og leseren får naturlig nok ikke høye tanker om de fine herrene. Mer av dette og mindre beskrivelser av ekteskap, takk.

Jeg skal lese boken ferdig, men jeg kommer nok aldri til å lese den om igjen. Det blir for uinteressant, for kjedelig, og det til tross for at han skriver om en kjempespennende epoke i tysk historie, og om en spennende by (Lübeck), spesielt for meg som kommer fra en gammel hansaby selv (dog ikke en offisiell en). Jeg hadde stor tro på at jeg skulle like denne boken, men desverre gjorde jeg ikke det.

Jeg har glemt å nevne at dette er den andre boken jeg leser i år i min tiårsutfordring. Jeg ligger to bøker på etterskudd.