The Old Curiosity Shop

Forfatter: Charles Dickens
Utgivelsesår: 1841
Min utgave: 2000
Forlag: Penguin Books
Språk: Engelsk
Sidetall: 556
ISBN: 9780140437423

The Old Curiosity Shop er kanskje bedre kjent som boken om lille Nell, og for de som har hørt om henne byr ikke slutten på noen overraskelser. Av hensyn til de som ikke aner noe om boken skal jeg la være å avsløre slutten i tilfelle dere fremdeles ønsker å lese den når dere kommer til slutten av dette innlegget.

Historien begynner med at vi blir kjent med Nell og bestefaren som bor i den gamle antikvitetsbutikken. Familien består i all hovedsak kun av de to, selv om Nell har en bror som stikker innom en gang iblant. Den fjortenårige Nell lever en ensom tilværelse med en gammel mann, men den gamle mannen har planer for en bedre fremtid. Bestefaren sniker seg gjentatte ganger ut i sene nattestimer mens barnebarnet blir igjen helt alene. Bestefaren har nemlig funnet svaret på alle deres problemer: gambling! Den gamle mannen er sikker på å vinne... til slutt. Desverre for han er ikke pengeutlåneren Quilp like interessert i å sponse en gambler og han overtar dermed butikken da han innser at han kan se langt etter pengene sine. Nell og bestefaren, hva gjør de? Jo, de stikker av.

'Why bless thee, child,' said the old man, patting her on the head, 'how couldst thou miss thy way? - what if I had lost thee, Nell!' 'I would have found my way back to you, grandfather,' said the child boldly; 'never fear.'

So far, so good. Vi har en bestefar og en ung jente på rømmen uten mye penger. De kan dra til landsbygden, leve av jorden og være lykkelige, i følge dem selv. Et annet gode med å få den gamle mannen ut av byen er at det minsker sjansene for at han blir utsatt for fristelser. De vandrer og vandrer og kommer seg i sneglefart lenger og lenger vekk fra Quilp. På veien møter de gode mennesker som gjør alt de kan for å hjelpe og uredelige mennesker med onde hensikter. Igjennom alt er lille Nell en engel. Hun oppdager bestefarens problem og gjør alt hun kan for å beskytte ham, selv etter at han sniker seg inn på rommet hennes og stjeler penger henne.

Quilp sender menn for å lete etter den gamle mannen og hans barnebarn, men blir selv stort sett hjemme for å gjøre livet surt for andre. Det går verst utover konen, spesielt etter at Quilp overhører hennes mor og venner snakke om hvordan Mrs. Quilp burde slutte å følge mannens kommandoer, hvordan hun kan ta små steg for å frigjøre seg fra hans jerngrep i hverdagen. Quilp svarer med å klemme til enda hardere.

Jeg kommer ikke med noe revolusjonerende og nytt nå, men jeg må påpeke at denne boken er altfor sentimental, selv for Dickens. Quilp er en egoistisk og motbydelig karakter og det finnes ingen andre lag. Han er kun en endimensjonal, ondskapsfull dverg og derfor også en ganske uinteressant karakter. Lille Nell er like uinteressant og endimensjonal, men der hvor Quilp representerer mørket er hun lyset. Hun er godheten selv, som ikke sier i fra når føttene er dekket av sår, når hun ranes av sin egen bestefar, når hun ofrer alt for en gammel mann som egentlig burde ta vare på henne. Hun blir en slags levende engel som aldri klager og aldri tenker på seg selv. Hun er fullstendig frarøvet en særegen personlighet. Karakterutvikling er fraværende.

'What would I do if I was in your case?' said the dwarf. 'Something violent, no doubt.' 'You're right there,' returned the little man, highly gratified by the compliment, for such he evidently considered it; and grinning like a devil as he rubbed his dirty hands together.

Dickens kompenserer delvis for dette med å skape mer interessante bikarakterer. Bestefaren til Nell kan ikke anklages for å kun ha ett lag. Han er en gammel mann som sikkert har opplevd litt av hvert i løpet av sitt lange liv. Han har to barnebarn men ingen barn. Han har fått oppgaven med å ta vare på Nell uten å egentlig være i stand til å gi henne et normalt liv. Det eneste han tenker på er å forsørge henne, men spillavhengigheten hans fører til at alt han gjør handler om han selv. Han virker ikke klar over at det er spillingen hans som har ført til den vanskelige situasjonen deres og lever med illusjonen om at spillingen er det som vil gjøre alt bedre. Uten illusjonen vil jeg tro han hadde hatet seg selv. Jeg synes oppriktig synd på denne karakteren.

De andre hovedkarakterene, Dick Swiveller, Kit, Sampson og Sarah Brass kan dere lese om selv om dere ønsker. Dickens introduserer også et par andre karakterer som plutselig bare forsvinner, uten at leseren forstår hva de gjorde der i det hele tatt. Broren til Nell gjør i starten av boken et poeng av at han aldri vil slutte å stikke innom fra tid til annen for å holde øye med søsteren, men så forsvinner han helt. De første kapitlene fortelles av en karakter vi ikke vet hvem er, som ikke tilføyer noe som helst til historien og som forsvinner med denne forklaringen:

"And now that I have carried this history so far in my own character and introduced these personages to the reader, I shall for the convenience of the narrative detach myself from its further course, and leave those who have prominent and necessary parts in it to speak and act for themselves".

Dickens er en mester i å skape fantastiske karakterer som leseren bryr seg så inderlig mye om, til og med når de blir i overkante gode eller onde. I denne boken lykkes han ikke. Historien blir for kjedelig, karakterene altfor lite sammensatte og slutten er nesten så dårlig som Oscar Wilde skal ha det til (søk etter Oscar Wilde og Little Nell på google om du lurer, men da får du vite hvordan boken ender). Jeg er glad for å være ferdig med boken og håper ingen andre bøker av Dickens er like kjedelig og sentimental som denne.