Forfatter: H.G. WellsUtgivelsesår: 1895
Min Utgave: 2007
Forlag: ePenguin
Språk: Engelsk
Sidetall: 122
Utgave: Kindle
Jeg så filmatiseringen av "The Time Machine" i fjor - den fra 2002, ikke 1960. Den ga meg visse ideer om bokens innhold som stemte dårlig. Det største overraskelsesmomentet var at boken egentlig er en novelle, en liten, tynn flis. Hvordan Wells klarte å få en komplisert historie som denne nedskrevet på under 100 sider skjønte jeg ikke. Etter å ha lest novellen kan jeg si følgende:
Det hjalp at den romantiske rammefortellingen hvor hovedpersonen mister sin kjære og bygger maskinen for å kunne dra tilbake i tid og forhindre hennes død var helt og holdent oppdiktet av filmfolkene. I starten av novellen er maskinen allerede oppfunnet, og så vidt jeg vet har ikke oppfinneren tid til damer.
De midterste delene av filmen stemte ganske bra overens med novellen, men slutten derimot, den var også endret. Mens jeg leste ventet jeg på at den tidsreisende skulle møte den superintelligente Morlocken som ble introdusert i filmen. Det var supermorlockens kunnskap og evner som gjorde filmen både skummel og interessant. Vel, han er desverre ikke å finne i novellen. En sjelden gang syns jeg filmfolk klarer å forbedre historier tatt fra litteratur, og dette er et slikt tilfelle.
Men nå har jeg forklart forskjellene mellom filmen og boken uten å si noe om hva historien handler om. Tittelen forklarer handlingen delvis. En tidsmaskin blir både oppfunnet og brukt. Så langt er dere med. Det som skjer er at oppfinneren reiser 820 000 år inn i fremtiden for å kunne bevise at han faktisk har oppfunnet en tidsmaskin. Der møter han en sivilisasjon som består av de uintelligente, men snille og rolige Eloiene som bor på jordens overflate og de lysskye, ondskapsfulle Morlockene som bor under jorden og jakter på Eloiene om natten.
Menneskene er med andre ord redusert til skapninger uten originale tanker, som er segregert og har utviklet seg i to forskjellige retninger. Ingen av dem positive. Det er en skremmende fremtidsvisjon.
Novellen er uten tvil interessant, selv om jeg syns den tidsreisendes opphold i fremtiden blir avsluttet noe brått, uten at vi når et spenningshøydepunkt, som vi gjør i filmen. Historien virker nesten for tam i forhold til hvordan en slik fremtidsvisjon kunne vært. Hadde dette vært en moderne roman ville den vært minimum 500 sider lang og involvert minst en eller to intelligente skapninger fra fremtiden.
Det er ikke alltid lurt å lese boken etter å ha sett filmen. Jeg gjør det sjelden, og dette er nok et eksempel på at jeg ikke bør gjøre det igjen. Likevel var det interessant å lese den opprinnelige historien, og den fenget til tross for at jeg syns den var for tam. Jeg angrer ikke på at jeg leste den - heller at jeg så filmen først.
Jeg har den liggende som e-bok på mp4-spilleren min, men siden skjermen er så liten har jeg ikke kommet i gang med den...
SvarSlettTil tross for en heller lunken - dog overbevisende - omtale, tror jeg at jeg må lese denne før heller en senere. Ikke bare er den blant de 1001, men den er jo superkort! Hehe, hjernen min begynner å ta skade av lesesirkelen før vi i det hele tatt har kommet i gang ordentlig:-)
SvarSlettDet er ikke dumt å komme i gang med å lese korte bøker. Man må bygge selvtillit! Jeg må likevel innrømme at jeg sliter litt med Elskeren. Den er forvirrende og tung til tross for sine få sider.
SvarSlettJeg kommer til å lese flere bøker/noveller av Wells. Neste gang velger jeg en hvor jeg ikke kjenner historien fra før av.
Selvtillit er essensielt når man skal lese så mye, og da er det greit å kunne utsette noen av mursteinene. Men jeg kunne (dessverre) ikke vært mer enig med deg om Elskeren. Mangelen på entydige opplysninger og hoppingen frem og tilbake gjør den slitsom å lese, og jeg har foreløpig ikke fått helt følelsen av boken. Få sider betyr ikke nødvendigvis rask å lese, nei.
SvarSlettWells har jeg vært litt nysgjerrig på etter å ha lest Virginia Woolfs essay "Mr. Bennett and Mrs. Brown", hvor hun kritiserer Wells, Galsworthy og Bennett for å skrive kjedelig. Siden jeg synes at Woolfs bøker er nokså kjedelige, håper jeg å ha bedre hell med de tre herremenn:-)
Som alt annet, så er boka (som vel må kalles en novelette, eller langnovelle på norsk), et produkt av sin tid. Kanskje noen synes den er tam i dag, men da den ble utgitt (først som føljetong), var den en revolusjon. Det var også en av de første, hvis ikke den første, science fiction boka jeg leste som liten, og jeg fant den overhodet ikke kjedelig, med unntak av de heller kjedelige politiske funderingene om kommunisme o.l. Det er først når man har blitt eldre og blitt vant med samtidsversjonen av bøker, filmer og TV osv, at man både har et sammenligningsgrunnlag og har utviklet mer moderne preferanser, at man synes de gamle klassikerne kanskje er litt tamme av seg.
SvarSlettI dag vet vi at det vil ta atskillig lengre tid før jorden slutter å rotere eller før solen blir til en rød kjempe, og dessuten at temperaturen vil stige når dette skjer, ikke falle. Likevel er dette hva vitenskapen trodde på Wells' tid, og boka er slik sett vitenskapelig korrekt med hensyn til datidens kunnskap. Selvsagt med unntak av tidsreiser.
Et par brister har likevel fortellingen. Som det at eloiene bruker klær, som forklares med at morlockene har degget for dem i så lang tid at tradisjonen med å lage klær og fottøy har blitt en genetisk betinget atferd hos dem. Et element som tydeligvis er blitt inkludert for at ikke eloiene skal gå nakne omkring, men som likevel ikke er helt overbevisende.
Det jeg stiller størst spørsmålstegn ved, er likevel hvorfor morlockene fremdeles bor under jorda, ettersom de lett kunne ha laget seg brukbare bygninger på overjorden, hvor ikke lyset slapp inn. De kunne bodd i kjelleren om så skulle være. Med tanke på eloienes begrensninger, kunne de med fordel ha bygget slike boliger, og det ville fritatt dem for både den strevsommelige klatringen, og for vedlikehold av det bråkete maskineriet som sørget for sirkulasjon av frisk luft nede i deres underjordiske domene.
Om du savnet den intelligente über-morlocken vi støter på i filmen, kan jeg trøste deg med at det maurlignende samfunnet til filmens morlocker er stjålet fra en annen av Wells' berømte science fiction-fortellinger, nemlig The First Men in the Moon, som ble utgitt seks år sinere og er en atskillig tykkere bok. Jeg vil si at den delen av filmen som foregår i den fjerne fremtid, faktisk er en sammensmelting av de to bøkene, bare med det unntak av at Grand Lunar, som er hva über-morlocken kalles i The First Men in the Moon, ikke har noen telepatiske eller synske evner.
Personlig hadde jeg liten sans for disse endringene.
Også sistnevnte bok er omgjort til film, men er ikke videre å enbefale. Som vanlig har filmskaperne tatt seg en del friheter (blant annet har man stjålet fra enda en av Well's bøker, denne gang The War of the Worlds), filmen seg selv er foreldet, og boka er uansett bedre.
Og for å kommentere filmen fra 2002, så var tidsreisesekvensen det eneste severige etter min mening. Ideen om at samme hva han gjør, er er kjæresten hans dømt til å dø på en eller annen måte, er latterlig og minner om de tåpelige filmene i Final Destinasion-serien, og har ingenting å gjøre i en film som denne. Jeg er sikker på at Wells selv ville ha blitt fly forbannet over slike latterligheter.