Forlag: Oxford University Press
Utgivelsesår: 1854
Min utgave: 1989
Språk: Engelsk
Sidetall: 299
ISBN: 9780192545152
Jeg har ofte tenkt at det hadde vært lettere å komme seg gjennom Dickens sitt forfatterskap hvis han bare hadde skrevet litt kortere bøker. Men hvis Hard Times er et eksempel på hvordan bøkene hans ble når han fattet seg i korthet er jeg ganske glad for at han sjelden skrev bøker med mindre enn 500 sider.
"Now, what I want is, Facts. Teach these boys and girls nothing but Facts. Facts alone are wanted in life. Plant nothing else, and root out everything else. You can only form the minds of reasoning animals upon Facts: nothing else will ever be of any service to them. This is the principle on which I bring up my own children, and this is the principle on which I bring up these children. Stick to Facts, sir!"
Livsvisdommen til Thomas Gadgrind. En mann som ikke ønsker gulvtepper med motiver av blomster fordi blomster ikke vokser i gulvtepper i virkeligheten (no shit...). Det strider, i følge han, mot fakta å ha gulvtepper med motiver av blomster. Gadgrind har tydeligvis misforstått begrepet "fakta". Han liker ihvertfall å vri på det. Hver minste fantasifull tanke er feil hvis den ikke baserer seg på fakta. Det han glemmer er at uten fantasi ville vi ikke hatt tilgang til all den informasjonen vi har om verden i dag. Vi ville neppe avkreftet "fakta" fra gammelt av som ikke egentlig stemmer. Verden ville ikke bevegd seg fremover. Det visste Dickens, og det vet vel omtrent hele jordkloden. Derfor virker det usedvanlig lite realistisk å ha en hovedkarakter som er såpass rigid. Han gjør sitt ytterste for at barna hans ikke har en eneste tanke i hodet som ikke er fakta, de får ikke være med på morsomme aktiviteter, de får ikke lese romaner. Og han lykkes visstnok med å holde datteren unna alt som ikke han regner som fakta, noe som ei heller er spesielt realistisk.
Med dette som utgangspunkt er det vanskelig å ta boken seriøst. Dessuten var jeg sikker på at den skulle handle om fagforeninger og streik i en industriby i Nord-England, men det er bare såvidt et bimoment i boken. Jeg har helt ærlig ikke fått øye på noe konsekvent plot, foruten at faktagalskapen forfølger Gadgrind og biter ham i ræven etterhvert, som forventet. Ellers hopper vi litt fra det ene til det andre. Tyveri, ekteskap, utroskap, gale ekskoner, industri, taler, gambling, skolebarn, spørsmål om hvor Stephen Blackpool er og hvorfor han ikke er kommet tilbake til Coketown. Det er lite humor og boken blir like trist som byen. Det hjelper heller ikke at jeg hører stemmen til Johnny Vegas i hodet mitt hver gang jeg leser dialog på dialekt. Han er strengt tatt ikke fra Preston, som byen Coketown er basert på, men han er fra Lancashire, og hans stemme er ikke et ideelt utgangspunkt når man prøver å ta en bok seriøst:
Forestill dere følgende dialog med den stemmen, så kan dere kanskje forstå hvordan det var for meg å lese Hard Times.
"I ha' fell into th' pit, my dear, as have cost wi'in the knowledge o'old for now living, hundreds and hundreds o' men's lives - fathers, sons, brothers, dear to thousands an' thousands, an' keeping 'em fro' want and hunger. I ha' fell into a pit that ha' been wi' th' Fire-damp crueller than battle. I ha' read on 't in the public petition, as only one may read, fro' the men that works in pits, in which they ha' pray'n the lawmakers for Christ's sake not to let their work be murder to 'em, but to spare 'em for th' wives and children that they loves as well as gentlefolk loves theirs. When it were in work, it killed i'out need; when 'tis alone, it kills wi'out need. See how we die an' no need, one way an' another - in a muddle - every day!"
Jeg innbiller meg at Dickens gikk lei av å skrive på denne boken etter en stund, for slutten er bare en oppsummering av hva som skjedde og hva som kunne skjedd videre. "Such a thing was to be"..."Such things were to be"..."Such a thing was never to be"..."These things were to be"..."Dear reader! It rests with you and me, whether, in our two fields of action, similar things shall be or not." Jeg kan ikke påstå å ha brukt mye tid på å tenke over denne boken i ettertid, så det får bli opp til andre leser å finne ut hva som vil skje og hva som ikke vil skje..
Jeg har ikke lest en eneste Dickens, men jeg kjenner jeg bør... Forstår at dette ikke akkurat er boka å starte med. Hvilken Dickens syns du er den beste du har lest sålangt? Eller, formulert på en annen måte: Hvilken Dickens vil skremme meg minst som ny til forfatterskapet? (if any... :-)
SvarSlettGodt spørsmål.. Personlig likte jeg Barnaby Rudge best av de jeg har lest til nå. Men den er en av de minst leste og heller ikke veldig populær blant de som har lest den har jeg inntrykk av. Så om den er best å begynne med vet jeg ikke. Både Nicholas Nickleby og Great Expectations vil jeg tro kan være gode å starte med. Hvis du leter under "forfattere D" blant etikettene mine kan du finne omtaler av alle bøkene jeg har lest av Dickens unntatt Oliver Twist. Kanskje det kan gi deg en pekepinn på hvilken du tror du kan like? Haruhi skryter veldig av A Tale of Two Cities forresten, men den har jeg ikke lest selv, og jeg er usikker på om den er veldig typisk Dickens. Den og Barnaby Rudge er hans eneste historiske romaner.
SlettJeg har Great Expectations i hylla - på norsk - kanskje jeg rett og slett skal begynne med den da. Engang. Til helga, kanskje.. Jeg har veldig lyst å lese Dickens så jeg vet hva greia dreier seg om, men av alt det jeg har lest og leser av mye rart så har jeg en mental Dickens-sperre. Den må jeg kvitte meg med! Takk for tipsene!
SlettOg Bleak House! Den er god :-)
SlettJa, mange regner den som hans beste. Enten den eller David Copperfield. Jeg har enda til gode å lese dem, men jeg vurderer DC i løpet av desember. Nå blir det A Tale of Two Cities på meg.
SlettHaha, nå fikk jeg faktisk en litt lyst til å lese ferdig fordi a) det kunne vært verre, Johnny Vegas kunne vært innleseren og b) gleder meg nesten litt til slutten. Passende random slutt, på en random bok.
SvarSlettSynes det verste med Hard Times så langt er den nesten totale mangelen på rød tråd, - eller, det kan godt hende at det er rød tråd her, men den er ikke særlig synlig for meg.
(PST: Two Cities er nesten like kort, uten at den er noe mindre fantastisk av den grunn (ingen andre i bloggnorge kommer til å like Two Cities, jeg graver min egen grav med all skrytinga mi. Tenker å blogge om både Two Cities og Hard Times når jeg er ferdig med sistnevnte).
Jeg har sett en del panel-show med en Cricket-spiller (Freddie Flintoff) som er fra Preston, han ville vært hakket bedre enn Johnny Vegas som innleser, men dialekten er ikke akkurat nydelig.
SlettJeg så ikke en rød tråd annet enn at boken begynner med faktagreiene til Gadgrind og etterhvert får vi se hvilke konsekvenser det får for hvert av barna.
Yay for blogginnlegg! Jeg begynner på A Tale of Two Cities når jeg får somlet meg til å lese ferdig de jeg holder på med. Så håper jeg inderlig at jeg liker den bedre enn Hard Times, men jeg kan ikke helt forestille meg noe annet.