Santorini

Jeg har nettopp vært en uke på Santorini og kom hjem på selveste 17. mai. Selv om det strengt tatt kan regnes som en sydenferie brukte vi massevis av tid på å utforske øyen, noe som førte til at det ikke ble veldig mye lesetid ved bassenget eller på stranden. Jeg fikk fullført The Story of a Shipwrecked Sailor av Gabriel García Márquez og kommet et stykke videre i God: The Failed Hypothesis av Victor J. Stenger (som jeg for øvrig fullførte i dag), samt begynt på Glow av den fantastiske Ned Beauman. 

Noe av det artigste som skjedde var imidlertid at vi snublet tilfeldig over tidenes kuleste bokhandel, Atlantis Books, som ligger i byen Oia (uttales Ia). Den så ganske tiltalende ut utenfra og var enda bedre inni. 

Philosophy tower! Hvor jeg glemte å kikke… Hyllen med engelsk skjønnlitteratur ble derimot grundig inspisert. Jeg har uansett mer igjen av biografien til Bertrand Russell, så jeg skal nok få filosofibehovet mitt dekket en stund til - ikke at det behovet er spesielt sterkt må jeg vel innrømme, men Russell må man like!

Jeg kjøpte meg en bok som var pre-loved, The Infernals av John Connolly. Jeg har kun lest en bok av ham tidligere, men den var til gjengjeld en genial blanding av sær, skremmende, melankolsk, morsom og helt unik, så det lover bra for videre lesning. Ulempen med Connolly er at han ikke har skrevet mer enn en roman. Ellers går det i krim og ungdomsbøker. Den jeg har kjøpt er en ungdomsbok, nummer to av to fant jeg ut i ettertid. Men det funker. Jeg skaffer meg nummer en til Kindle, så kan nummer to få oppmerksomhet igjen. 

Til tross for at det var billig og vi savnet dyrene som ventet på oss hjemme hoppet vi over rent-a-cat tilbudet og fokuserte på bøkene. Den andre (og siste - hurra for mine evner til selvbegrensning) boken jeg kjøpte er Confessions of a Lapsed Standard-Bearer av Andreï Makine. På forsiden står det "as good as Chekhov", noe som ikke hjelper meg stort da han er den eneste russeren jeg ikke har likt, men jeg har hatt lyst til å lese noe av Makine i mange år, så det er på tide at jeg forsøker meg tross sammenligningen med Chekhov. 

Santorini er en spennende og nydelig øy hvor man kan være lat sydenturist eller en mer aktiv turist som ønsker å oppleve litt mer enn strandlivet. Skulle gjerne hatt en uke til der nede. Men det var ikke så verst å komme hjem likevel. 

Fra et fint sted… 

…til et annet!

The Diaries of Adam and Eve

Forfatter: Mark Twain
Utgivelsesår: 1902/04
Min utgave: 2011
Forlag: Finisterra Books
Språk: Engelsk
Sidetall: 72
Utgave: Kindle

Forestill deg at du er det første mennesket på jorden - eller det andre hvis du er kvinne, noe jeg vil tippe det er stor sannsynlighet for at du er - og at du kun har eksistert i en dag. Hva tenker du? Hvordan reagerer du på alt rundt deg? Hvordan tilbringer du dagene? Selv vil jeg tro jeg hadde vært veldig forvirret, men Eve tar alt på strak arm. Adam er det verre med.

I was afraid of it at first, and started to run every time it turned around, for I thought it was going to chase me; but by and by I found it was only trying to get away, so after that I was not timid any more, but tracked it along, several hours, about twenty yards behind, which made it nervous and unhappy. At last it was a good deal worried, and climbed a tree. I waited a good while, then gave it up and went home. Today the same thing over. I've got it up the tree again.

'It' er altså Adam, som desperat prøver å komme seg unna denne nye skapningen som forfølger ham. Han vet ikke hva hun er, men han kunne ønske hun holdt seg unna ham. Han lærer seg etter hvert at han og Eve er av den samme rasen og slutter å være redd for henne, men han vil fremdeles være alene. Hun maser og maser og han får aldri fred.

EVE: The minute I set eyes on an animal I know what it is. I don't have to reflect a moment; the right name comes out instantly, just as if it were an inspiration, as no doubt it is, for I am sure it wasn't in me half a minute before. I seem to know just by shape of the creature and the way it acts what animal it is.

ADAM: The naming goes recklessly on, in spite of anything I can do. I had a very good name for the estate, and it was musical and pretty: GARDEN OF EDEN. Privately I continue to call it that, but not any longer publicly. The new creature says it is all woods and rocks and scenery, and therefore has no resemblance to a garden. Says it looks like a park, and does not look like anything but a park. Consequently, without consulting me, it has been new-named: NIAGARA FALLS PARK. This is sufficiently high-handed, it seems to me. And already there is a sign up: KEEP OFF THE GRASS.

De er kanskje samme rase, men ulikhetene blir mer og mer merkbare etter hvert som dagene går.

When the mighty brontosaurus came striding into camp, she regarded it as an acquisition, I considered it a calamity; that is a good sample of the lack of harmony that prevails in our view of things. She wanted to domesticate it, I wanted to make it a present of the homestead and move out. 

Som dere sikkert har begynt å forstå er karakterene i denne lille boken ganske stereotypiske, noe ikke alle er like begeistret for. Adam vil ha ro og fred, men får det ikke. Kvinnen snakker i et sett, har en mening om alt. Hun er naiv, men lojal. Hun elsker Adam og vil at han skal elske henne. Hun skriver til og med at hun ville elsket ham selv om han behandlet henne forferdelig, selv om han hadde slått henne. Dette får forståelig nok enkelte lesere - mer spesifikt Goodreads-brukere - til å steile. Samtidig beskrives Eve som en nysgjerrig og intelligent person, en som vil utforske og lære, som er sympatisk og omsorgsfull. Eve er en langt mer kompleks og interessant karakter enn Adam. De har ingen referanserammer, men kun sine egne opplevelser og følelser å gå etter og det er fascinerende lesning.

Jeg får ikke inntrykk av at religionskritikk var det viktigste for Twain da han skrev dagbøkene til Adam og Eve. Karakterene er i fokus, karakterene som Twain ser dem, ikke den bibelske historien vi kjenner fra før. Det virker mer som en utradisjonell kjærlighetshistorie som ikke kan fortelles i en annen setting enn skapelsesberetningen, enn et forsøk på å kritisere bibelen. Men selv om det ikke ser ut til å ha vært hovedfokuset glimter han til med noen kritiske bemerkninger innimellom.

It is best to prove things by actual experiment, then you KNOW; whereas if you depend on guessing and supposing and conjecturing, you never get educated. 

Den beste grunnen jeg kan gi for å lese boken er likevel underholdningsverdien. Dette er en latterbombe, eller var det ihvertfall for meg. Jeg avslutter med et par sitater fra Adam, som prøver å finne ut hva i alle dager for en skapning Cain er. Enjoy!

It resembles us in some ways, and may be a relation. That is what she thinks, but this is an error, in my judgement. The difference in size warrants the conclusion that it is a different and new kind of animal - a fish, perhaps, though when I put it in the water to see, it sank, and she plunged in and snatched it out before there was opportunity for the experiment to determine the matter. I still think it is a fish, but she is indifferent about what it is, and will not let me have it to try. I do not understand this. 

The kangaroo still continues to grow, which is very strange and perplexing. I never knew one to be so long getting its growth. It has fur on its head now; not like kangaroo fur, but exactly like our hair, except that it is much finer and softer, and instead of being black is red. I am like to lose my mind over the capricious and harassing developments of this unclassifiable zoological freak. 

Samuel Langhorne Clemens...

… bedre kjent som Mark Twain var en amerikansk forfatter som levde i perioden 1835-1910. Jeg tenker på han som en av mine store favoritter, uten at jeg egentlig har lest noe som helst av mannen. Hvordan har jeg klart å lure meg selv så til de grader, lurer du kanskje på? Jeg har lest litt om mannen, kjøpt intet mindre enn ti av hans bøker og satt en rekke av hans sitater som favorittsitater på Goodreads. Han virker som en forfatter jeg vil like, jeg tenker vel allerede at jeg liker ham. Er det nettopp derfor jeg har ventet så lenge med å lese bøkene hans mon tro? Er jeg nervøs for å finne ut at skriveriene hans ikke blir bedre enn, eller når opp til, sitatene jeg har funnet på Goodreads? Eller er det rett og slett det at jeg har så mange bøker av ham at jeg ikke vet hvor jeg skal begynne?

Det som fikk tankene mine over på Mark Twain er boken jeg holder på å lese, Andrew's Brain, av amerikaneren E.L. Doctorow. Hovedkarakteren leser Mark Twain og har følgende å si om forfatteren:

"How MT dealt with life was to make a point of explaining children to adults, and adults to children. Isn't that so? Or to write of his neighbors with amused compassion. He went to ridiculous church for the sake of his wife. Invested in an unworkable Linotype machine. Hobnobbed with the Brahmins of Boston. Slyly skewered the self-satisfied gentlemen enjoying his after-dinner speeches. Noted the anointed barbarity of kings. But always, always, it was to wrap himself in society. To keep himself snugly within what Searle, a guy whose work I teach, call 'the construction of social reality'."

En litterær karakters subjektive oppfattelse av Mark Twain. Da jeg leste det innså jeg at jeg ikke har forutsetning for å si noe om karakterens syn på ham, for min egen oppfattelse av hvem han var er kun basert på korte sitat og annenhånds informasjon. Det er med andre ord på tide at jeg blir bedre kjent med Samuel Langhorne Clemens ved å lese de ti bøkene jeg har i bokhyllen (og på Kindle) som er skrevet av ham.

1. The Innocents Abroad (1869)
2. The Adventures of Tom Sawyer (1876)
3. The Prince and the Pauper (1880)
4. A Tramp Abroad (1880)
5. Adventures of Huckleberry Finn (1884)
6. A Connecticut Yankee in King Arthur's Court (1889)
7. Extracts From Adam's Diary (1902)
8. Eve's Diary (1904)
9. Letters From the Earth (1962)
10. Autobiography of Mark Twain Vol. 1 (2010)

Jeg er fremdeles ikke sikker på hvor jeg skal begynne. På listen finnes det fire romaner, to noveller, to reiseskildringer, en selvbiografi og en en essaysamling. Det blir nok humøret som bestemmer. Først må jeg gjøre meg ferdig med å rote rundt i Andrew sin hjerne. Så får vi se om jeg kan få meg en ny favorittforfatter som ikke er britisk.

"I was gratified to be able to answer promptly, and I did. I said I didn't know."

Februar, mars og april: en oppsummering

Sovjetisk science fiction hvor hele handlingen foregår i en eneste bygning. Det er det man får hvis man åpner den lilla boken som ligger på bordet. Hvis man har den åpen for lenge får man en oppmerksomhetssyk og smågretten liten bartefant som heldigvis lyser opp med en gang boken lukkes og han skjønner at han skal få leke. I går forsøkte jeg å ligge å sole meg på et teppe i parken med båndet til Max festet rundt livet og en bok i hendene. En liten stund var det toppen av lykke. Det er april og jeg kan sole meg i parken uten å få frostskader. Jeg har en hund som klarer å ligge i ro en liten stund - dog ble det vanskelig da det dukket opp en annen hund - og boken jeg leser på er både godt skrevet og original. Med andre ord en nydelig aprildag jeg gjerne skulle opplevd på nytt. Det rare var det ikke føltes unaturlig å lese om et frossent vinter-Island på 1800-tallet mens jeg stekte ute i solen i Bergen. Utrolig hva man kan leve seg inn i bare forfatterne er gode nok.

Den lilla boken er forresten en av syv bøker jeg har lest de siste tre månedene. Åtte hvis man regner med Islandboken, noe jeg sikkert vil gjøre da den mest sannsynlig blir ferdiglest før mai. Perioden begynte dårlig. Tre bøker lest som av diverse grunner ikke fenget. Det står ikke alltid på kvaliteten, jeg må nok innrømme at i to av tre tilfeller var det hovedsakelig personlige preferanser som gjorde at bøkene ikke slo an. De av dere som har fulgt bloggen min en stund vet at jeg har en forkjærlighet for russiske forfattere. Og alle russerne jeg har lest har skapt begeistring hos meg, Pushkin for sine eventyrlige historier, Tolstoy for sitt språk og sin dybde, Gogol og Bulgakov for sin fantastiske humor, Dostoyevsky for sine skildringer av mørke menneskesinn, Solzhenitsyn for sin brutale realisme. Men så leste jeg Chekhov. Der sa det stopp. Det var tørt, det var ikke alltid antydninger til et plot og selv om jeg gremmes av å bruke det ordet var det rett og slett kjedelig. Og det virket nesten tilfeldig hvor han valgte å stoppe novellene. Jeg har i ettertid lært at det er et poeng i seg selv at historiene bare ebber ut uten en skikkelig slutt, noe dere kan lese mer om hos Frøken Vims. Det er helt sikkert stor litteratur og jeg vil gjerne høre fra noen som kan forklare meg hvorfor det er det, men foreløpig sier jeg bare at det ikke var noe for meg. Det finnes flere russiske fisker i havet.

Belgieren Amelie Nothomb og nordmannen Gert Nygårdshaug sto for de to andre bøkene som ikke overbeviste. Av og til digger jeg Nygårdshaug. Bøker som Klokkemakeren og Fortellernes Marked kommer garantert til å bli gjenlest og jeg er sikker på at jeg vil oppdage enda mer ved bøkene som fascinerer meg ved gjenlesning. Jeg synes mannen er en dyktig forfatter og regner med å lese det meste han har skrevet (bare gi meg 20 år). Problemet med Pergamentet handler igjen om personlige preferanser. Ergo: jeg liker ikke å lese politikrim. Skarphedin Olsen er og blir politi og det er myye gøyere for meg å lese om kokken og kryptografen Fredric Drum hvis jeg først skal lese Nygårdshaugs krim. På den positive siden ga jeg boken videre til en som satt mer pris på den. Nothomb sin bok er jeg mer skeptisk til på et generelt grunnlag. Det er en stund siden jeg leste den nå, men jeg mener å huske at jeg ikke synes boken var så troverdig. Når det virker som om mennesker som sitter i en konsentrasjonsleir egentlig bare har en litt kjip måned så er det noe som ikke helt fungerer. Jeg satser på å skrive et mer omfattende innlegg om boken, Sulphuric Acid, senere.

Den lilla boken sto for den første virkelig fine leseropplevelsen siden januar. Stillferdig sovjetisk science fiction om autoritære regimer og sensur. Virkelig fascinerende lesning, som jeg også skal forsøke å knote ned noen flere ord om i en egen omtale. Bøkene til Jon Richardson og Michael Wood har jeg allerede skrevet om. Richardson er for øvrig årets store overraskelse i positiv forstand. Den siste boken jeg har lest ferdig overrasket imidlertid ikke, og med det mener jeg at jeg forventet at den skulle være strålende og det var den. Old Filth er første bok i en trilogi av britiske Jane Gardam og den tredje boken i serien ble nominert til den nyopprettede Folioprisen tidligere i år. Den første er en kort bok som likevel rommer ufattelig mye og jeg har definitivt skjønt hvorfor så mange briter elsker gamle Filth. Jeg skal lese de to andre bøkene og deretter gjøre mitt beste for å overbevise dere om at dette er prisverdig litteratur.

Jeg er glad for å være tilbake i bokbloggverden. Det beste med bokbloggere er at de stadig kommer med kjærlighetserklæringer til bøker og forfattere jeg ikke en gang har hørt om. De minner meg på entusiasmen jeg hadde for forfattere jeg ikke har lest på lenge. Av og til deltar de i eller starter diskusjoner om bøker jeg elsker, eller for den saks skyld hater, noe som kan være minst like moro. Fremover skal jeg lese Nancy Mitford og Gabriel Garcia Marquez takket være to særdeles overbevisende og dyktige bloggere. Zweig og Wodehouse står også på tapetet. Ellers blir det hva nå enn jeg føler for i øyeblikket. Og det kan være litt av hvert…

Conquistadors

Forfatter: Michael Wood
Utgivelsesår: 2000
Min utgave: 2010
Forlag: BBC Books
Språk: Engelsk
Sidetall: 289
ISBN: 9781846079726

"What has happened here, in Amazonia, since Orellana's time is a holocaust - and one which has gone almost unrecorded. Today, we think of these societies as primitive, but it would be more accurate to say they are post-holocaust - and part of the tragic power of Orellana's narrative is that he saw them before the fall."

Franscisco de Orellana var en spansk conquistador og var den første som seilte hele veien ned Amazonaselven og fant munningen. Han fikk elven oppkalt etter seg i en kort periode. Sammen med Gonzalo Pizarro forsøkte han å finne den sagnomsuste byen El Dorado, men det var en nyttesløs jakt hvor de færreste overlevde. Han endte i stedet opp med å ta med seg en rekke menn og dra fra Pizarro. Sammen utforsket de Amazonaselven i forsøk på å finne veien tilbake til sivilisasjonen. I jungelen fikk han og mennene som fulgte ham kontakt med vennligsinnede indianere, samt opplevde de å bli angrepet av mer aggressive stammer. Etter åtte måneder på elven nådde de Atlanterhavet. Selv om han hadde levd under grusomme forhold hvor mange tusen menn hadde dødd av sult, sykdommer og utmattelse eller på grunn av indianerangrep klarte ikke Orellana å holde seg unna jungelen i mer enn tre år. Han dro tilbake, men klarte ikke å finne igjen elven. Han døde i forsøket.

"And yet, something drew him back. In the end, did he perhaps realize that in the landscapes he passed through, in the teeming fecundity of the forests, in the people he had stayed with, whose languages he had learned, he had, after all, touched El Dorado?" 

Orellanas opplevelser i den nye verden er en av fire historier som blir presentert i denne boken. Michael Wood tar for seg aztekernes fall, erobringen av inkariket, den mislykkede jakten på El Dorado og opplevelsene til Cabeza de Vaca. Han følger i de store oppdagernes fotspor og har derfor god innsikt i hvor de har ferdet og hvordan det må ha vært for dem, selv om Wood selvsagt fartet rundt på litt mer behagelige måter. Boken er et tillegg til en dokumentarserie som ble vist på BBC. Jeg har sett første episoden av dokumentaren, den som handler om Cortes og aztekerne, men foretrekker soleklart boken da leseren får mye mer informasjon enn seeren.

I dokumentarens del en får man hovedsakelig se bilder fra dagens Mexico. Selv om Wood også i dokumentaren beskriver hvordan det så ut på 1500-tallet er det mye lettere å leve seg inn i beskrivelsene fra boken, hvor den moderne byen ikke trenger seg innpå de 500 år gamle historiene. Der kommer beskrivelser av hvordan områdene ser ut i dag som et interessant tillegg i stedet for å dominere beretningen. Det at han også baserer seg på litteratur fra samtiden og siterer samtidige historikere gjør at man ikke utelukkende ser på hendelsene fra et moderne perspektiv. Han siterer også hovedpersonene selv, deriblant Franscisco Pizarro, slik at vi får se hvilket inntrykk de fikk av indianerne og deres skikker, samt hvor farget de var av sin egen bakgrunn:

"I had an old man tortured, who was one of the senior and intimate servants of their god. But he was so stubborn in his evil creed that I could never gather anything from him but that they really believed their devil to be a god. It would seem that the Indians do not worship this devil from any feelings of devotion, but from fear."

Dette er en spennende del av verdenshistorien som Wood har gjort tilgjengelig for alle og en hver. Det er en nærmest unik situasjon hvor to sivilisasjoner uten tidligere kunnskap om hverandre møtes, og konsekvensene som fulgte. Hendelsene blir presentert på en lettfattelig måte, men jeg synes forfatteren klarer å unngå å gå inn i et ensidig spor. Han bruker mye tid på å diskutere personlighet og karaktertrekk til de mest sentrale mennene og han viser tydelig hva han har belegg for å skrive og hvor han kun spekulerer. Vi får et nyansert bilde av både conquistadorene og indianerne, i stedet for en enklere fremstilling av førstnevnte som ondskapsfulle og allmektige menn og sistnevnte som primitive og hjelpesløse offere. Ikke alle conquistadorene var like brutale, selv om mange av dem var det (noe spesielt den siste historien i boken illustrerer), og indianerne var langt fra hjelpesløse.

"It is often said by European historians that the Incas never really fought back, that they allowed their empire to collapse without putting up any resistance. The implication, of course, is that Native American peoples had no courage or ability to improvise; that they were trapped in an archaic view of history, and so constrained that they were incapable of decisive action when confronted by scientific-minded, rational Europeans. It is true that the Inca world-view was based on sacred conseptions of time, and that their rulers were hedged in many taboos which the Europeans categorized as 'primitive'. But, nevertheless, the Incas lived in a rational, ordered state, governed by workable concepts of justice. And, as we have seen, although they were confounded by the initial success of the Europeans - and lacked the Spaniards' technology - they resisted with an heroic tenacity."

Boken inneholder også en del interessante diskusjonsmomenter, spesielt i forhold til hvordan vi evaluerer hendelsene i ettertid og med tanke på spørsmål om moralitet. Han tar blant annet opp aztekerne og inkaenes tradisjoner med menneskeoffring, som spanjolene så på som moralsk forkastelig, men kommenterer også tilfeller av det motsatte, hvor spanjolene gjør ting som indianerne ser på som fullstendig umoralsk.

"...this is one of those rare moments in Spanish narratives when cannibalism is admitted. Crucially, Cabeza de Vaca also tells us that 'the Indians were so indignant about this, there was such outrage among them, that had they seen it when it happened they would surely have killed the men and the rest of us would have been in dire peril'. The Indians would rather die of starvation than eat a fellow human being."

Kort oppsummert er Conquistadors er en godt skrevet, lettlest og spennende bok om en utrolig fascinerende periode i verdenshistorien.

It's Not Me, It's You! Impossible Perfectionist Seeks Very Very Very Tidy Woman

Forfatter: Jon Richardson
Utgivelsesår: 2011
Forlag: HarperCollins
Språk: Engelsk
Sidetall: 294
Utgave: Kindle

"I hope this book won't be a predictable journey. I'm no rule-following loser all the time! I even took my dinner out of the microwave last night barely thirty seconds into the required one minute resting time. That's right, I'm bad too, when I need to be and when I have properly assessed the potential risk. Deal with it."

Jeg har valgt å begynne dette innlegget med sitatet over fordi jeg synes det beskriver Jon ganske godt. Jeg kan fortsette med å introdusere dere for denne mannen. Han heter Jon Richardson og er en britisk stand-up komiker så vel som fast lagkaptein i det humoristiske tv-programmet 8 Out of 10 Cats. Dere har kanskje allerede nå en ide om at denne boken ikke er noe for dere, eller at den i beste fall er god for noen latterkuler men ikke så mye mer. Det er som regel det jeg tenker om bøker skrevet av kjendiser. Selv om man er kjent for et spesielt talent trenger det ikke å bety at man har talent for skriving. Komikere har dog en unektelig fordel fremfor en del andre typer kjendiser da skriving faktisk er en del av jobben deres. Det å kunne skrive one-linere eller lengre komiske monologer trenger likevel ikke å bety at det å skrive en god bok er en overkommelig jobb. I dette tilfellet ble jeg meget positivt overrasket. Det er ikke en vitsebok, en selvbiografi eller en klisjefull bok om dating. Jon har skrevet en dønn ærlig og svært godt skrevet beretning om hva som foregår i hodet på en mann som har en del tvangstanker og mer spesifikt hvordan det går utover hans muligheter til å finne en kjæreste.

"Some authors travel through time with their readers, others take them to far off shores. In the quest on which you are about to accompany me - to find my Significantly Tidy other - I will basically lock you in an enclosed space with a lunatic."

Boken handler i bunn og grunn om hvordan det er å være "a little bit OCD". Jon mener bestemt at det finner riktige og gale måter å gjøre noe på og hvis han gjør noe feil, uansett hvor uviktig det er, vil han irritere seg over det i lang tid. Han vil helst gå på de samme restaurantene hver gang han spiser ute slik at han slipper å bekymre seg for å måtte betale for et dårlig måltid, han passer på å sette bena på riktige steder på fortauet når han er ute og går og hvor og hvordan ting plasseres er ekstremt viktig for han. Han skiller mellom to typer mennesker, keepers og losers. Han er førstnevnte, men han poengterer at han ikke bruker begrepet i sin tradisjonelle betydning - altså at han er den type mann kvinner vil ha - men heller i en mer bokstavelig betydning: han tar vare på det meste av betydning og vet hvor han har ting. Losers er de som aldri vet hvor tingene deres er. Den siste kjæresten han hadde var en loser, noe som førte til mange krangler fordi han mente hun kunne endre seg selv og bli en keeper, mens hun mente at det bare var slik hun var og ikke var noe hun kunne endre på. Etter at det forholdet tok slutt var Jon singel i åtte år. Han er både morsom, intelligent og pen, så det burde i utgangspunktet ikke være umulig for ham å finne seg en kjæreste - noe han for øvrig har nå - men det går likevel an å forstå hvorfor det var vanskelig for ham så lenge:

"The last time I went back to a girl's house for an impromptou house party I spent most of the night straightening out rugs, putting down coasters and alphabetising DVDs while all around me people got off with whoever was closest and gradually headed off to various rooms to make more mess, no doubt." 

"Such is my desire only to see the best parts of my partner and vice-versa that I must confess to being able to remember each time I have seen somone I was in love with fall over. I cannot help but be disappointed by such a shocking inability to perform such a simple task as staying upright.

Han skildrer godt hvor vanskelig det er å være som han, uten at han oppfordrer leseren til å synes synd på ham. Han har oppnådd drømmen sin om å bli komiker, han lever i all hovedsak et godt liv og selv om han sliter med tvangstanker har han ikke diagnosen OCD. I en tv-sendt dokumentar besøker han mennesker som faktisk har diagnosen og forskjellene på dem og ham er betydelig. Jon kan fint leve med de tvangstankene han har, selv om de gjør ham litt sær. Det er likevel unektelig trist å lese at tilsynelatende harmløs erting fra kompisene han bodde med kunne få ham til å sove i bilen og at han flyttet fra dem fordi han følte et behov for å starte på nytt da kompisene ikke lenger hadde nok respekt for ham (ihvertfall i følge han selv). Han flyttet til et sted hvor han ikke kjente noen og selv om han trivdes i eget selskap var det enkelte ting som fikk ham til å forstå hvor isolert han faktisk var, deriblant mangelen på hjelp og trøst når han var syk.

"I know very well that I have no reason to feel aggrieved - I am fully aware of how lucky I am, but knowing it and still being down makes me hate myself all the more."

I følge Jon består hver dag av en rekke øyeblikk som til sammen kan føre til en perfekt dag. Dette kan skje hver eneste dag, men da må hver av dagens mange oppgaver utføres riktig. Alt fra enkle ting som å gå fra rom til rom uten å stubbe en tå og å legge bestikket på riktig plass i skuffen etter å ha tatt oppvasken, til å være oppmerksom nok til å få med seg "store øyeblikk" som når telleren i bilen når 50 000 og når han fullfører en klistremerkebok. Det finnes som sagt alltid en riktig og en feil måte å gjøre noe på, det handler bare om å gidde å legge i litt innsats for å gjøre alt rett. Han synes også at det burde eksistere såkalte livspoeng, hvor du for eksempel får to poeng hvis du får noen til å smile, men mister fem poeng hvis du får noen til å gråte eller ett poeng hvis du mister en skje på gulvet. Han er neppe glad i gråtoner og foretrekker livet svart/hvitt. Du kan nok kalle ham en ekstrem perfeksjonist, og kanskje det er det som gjør at han har fått skrevet og publisert en bok av dette kaliberet. Hvis han ikke hadde vært kapabel til å skrive godt, til å komme med interessante refleksjoner som kan ha nytteverdi for andre enn ham selv, skrevet med et tidvis poetisk språk og med en rekke humoristiske innslag, så ville han nok aldri ha begynt på prosjektet. Det han ikke regner med å få til ønsker han ikke å prøve seg på.

"The sea, however, doesn't care. No matter what they do to try and impress it or repel its advances, it lurches forward and eases back with comic consistency, as if it is playing a game of chicken with those who live inland; a show of power that one day, if they look like they have forgotten to flinch, it might not retreat as soon as it should."

Jeg har vært en fan av komikeren og tv-personligheten Jon Richardson en god stund, men nå er jeg også en fan av forfatteren Jon Richardson. Hvis du fremdeles ikke vet om boken er noe for deg kan jeg anbefale artikkelen han skrev i The Guardian kalt A Control Freak Looks for Love. Den er med i bokens innledning og kan dermed fungere som en liten smakebit.

"I can't shake off my feeling that the only inevitable result of a long-term relationship is that you will see somebody else's weaknesses and they will see yours. Eventually you will lose respect for one another and either break up or find yourself locked into a loveless future. Am I right? Of course not! Can I change? I sincerely hope so because, as it stands, it is clearly me who is the loser, desperately looking for a keeper." 

Januar 2014

Årets første lesemåned er omme og fasiten ble som følger:

1. J.R.R. Tolkien - The Children of Húrin
2. J.R.R. Tolkien - Unfinished Tales
3. Albert Camus - The Stranger
4. Nick Hornby - More Baths, Less Talking
5. Alan Bradley - The Dead in Their Vaulted Arches

Målet med januar var å komme i gang med lesingen igjen. Jeg leste knapt en bok de siste tre månedene av 2013, så det var ikke helt enkelt å finne leseroen. Det hjalp heldigvis å finne frem bøker av en gammel favoritt, altså Tolkien. Jeg er nå tilbake i lesemodus, så januarmålet er oppnådd. Når det gjelder måloppnåelse i forhold til årets lesemål har jeg fått ett nytt 1001-kryss - Camus, som dog var den dårligste boken jeg leste i januar - så vel som en bok lest i kategorien sakprosa. Forfatterne på listen kommer fra henholdsvis England, Algerie, England og Canada og jeg får dermed ingen poeng for å lese bøker fra eksotiske nye steder. I mitt forsvar har jeg nå i februar fullført en belgisk bok, noe jeg tipper ikke så mange kan skryte av (med mindre de heter Monika). Omtale kommer, men jeg kan røpe at det foreløpig holder med en belgisk bok for min del. 

Tolkien og Bradley har jeg allerede skrevet om, men Camus og Hornby har jeg forbigått i stillhet. Camus er det perfekte eksempelet på hvorfor man ikke kan kalle noen en favorittforfatter før man har lest minimum to bøker han eller hun har skrevet - aller helst flere. Kortversjonen:

- The Plague: yay!

- The Outsider: nay!

Jeg forsøker å starte en ny bokbloggtrend: ettordsomtalen! Hva skal man med velformulerte argumenter når man kan gjøre det lettvint? Dersom du er en av de som absolutt skal ha en forklaring på hvorfor jeg liker eller misliker en bok kan du lese det jeg har skrevet om The Plague her. Hvis du vil lese noe fornuftig om The Outsider, besøk Line.

Hornby var like underholdende som forventet. Det å lese More Baths and Less Talking er som å lese månedsoppsummeringene til en hvilken som helst blogger, bare at Hornby leser mer variert og skriver bedre enn en gjennomsnittlig bokblogger. Med andre ord er han en av oss. Nesten. Han elsker lister, kjøper masse bøker han aldri får tid til å lese og bruker et hav av tid på å irritere seg over at han ikke får lest alt. I tillegg blir han veldig engasjert når han har lest en god bok. Igjen: akkurat som oss. Finfin lesning for de som ønsker boktips eller for de som vil ha bekreftelse på at det ikke bare er de som bruker tonnevis av penger på bøker som aldri blir lest...

"Several months later, and I have finally read one of the three (books), even though I wanted to read all three of them immediately. What happened in between? Other books, is what happened. Other books, other moods, other obligations, other appetites, other reading journeys."

Vi er allerede et godt stykke ut i januar og jeg har begynt måneden med to "terningkast 3-bøker". Jada, jeg vet bloggere hater terningkast, men begrunnelse kommer - ihvertfall på en av bøkene. Poenget med å fortelle dere hvilke terningkast jeg ga bøkene er hovedsakelig å illustrere at februar fikk en noe skuffende begynnelse, selv om jeg har lest en del denne måneden. Resten av februar kommer jeg til å fokusere på potensielle Booker-kandidater og på kongelig biografi. Dessuten publiseres Folioprisens shortlist i morgen og jeg gleder meg allerede til å finne ut hvilke bøker som er nominert og til å lese Clementines tanker om listen.

The Dead in Their Vaulted Arches

Forfatter: Alan Bradley
Utgivelsesår: 2014
Forlag: Delacorte Press
Språk: Engelsk
Sidetall: 338
Utgave: Kindle (via NetGalley)

Flavia de Luce er en annerledes hovedkarakter. Det tar litt tid å venne seg til henne som en troverdig krimheltinne, men nå er jeg veldig glad for å ha blitt kjent med henne. Det er vemodig å si farvel til henne etter å ha lest ferdig den sjette og siste boken i serien. Flavia er smartere enn alderen skulle tilsi, veslevoksen og vittig, men mer naiv enn hun selv tror.

"He was a dear man, the vicar, but dreadfully naive, and I sometimes thought that there were certain aspects of life and death which eluded him completely."

Hun er verken fryktløs eller ufeilbarlig og det er mye hun ikke vet. Som i tidligere bøker avslører hun alderen sin gjentatte ganger, men hun tar igjen for det med sine utradisjonelle metoder og sin stahet og besluttsomhet. En usannsynlig krimheltinne kanskje, men å følge henne har vært givende på mange måter. Bradley setter historien om den unge jenten i en større kontekst. Familien de Luce lever i England på 1950-tallet og de fleste av familiens problemer er konsekvenser av krigen. De aller fleste av den lille landsbygdens fargerike innbyggere har fått kjenne på krigens ettervirkninger, kanskje ingen mer enn Colonel de Luce og Dogger. Flavia er for ung til å huske 2. Verdenskrig, men lever i skyggen av de grusomme hendelsene som har preget hennes nærmeste.

Det jeg alltid har elsket med serien om Flavia de Luce er den underliggende sårheten Bradley får frem til tross for en hovedhandling som dreier seg om fascinerende mysterier, ispedd en god del humor. I seriens siste bok er det nettopp det såre og hjemlige som er viet all oppmerksomhet. Drapssaken forblir en fotnote, en liten del av et større bilde som viser en nærmest ødelagt familie. Nå får vi endelig svar på alle spørsmålene som har dukket opp i løpet av de forrige fem bøkene.

"If Feely and Daffy had dashed to their windows at the noise of our takeoff, I would be no more to them now than a flyspeck in the distance. Just as I always was, I couldn't help thinking."

Den forrige boken, Speaking From Among the Bones, slutter med en overraskende beskjed: Harriet de Luce har blitt funnet. Harriet er moren til Flavia og hun forsvant for mer enn ti år siden et eller annet sted i Himalaya. Flavia har knapt minner om moren, men faren og hennes eldste søster kjenner stadig savnet av Harriet, faren i så stor grad at han knapt fungerer i hverdagen. Telefonen er et hatobjekt for det var gjennom den at Colonel de Luce fikk vite om sin kones forsvinning. Rommet hennes får ingen gjøre noe med, det skal være akkurat som det var. Døtrene er en konstant påminnelse om hva han har mistet. Og nå er hele familien også i ferd med å miste hjemmet, Buckshaw, fordi deres økonomiske situasjon er håpløs.

Det er komplett umulig å skrive noe om den sjette boken uten å avsløre hva som skjer når Harriet kommer hjem og hvordan det endrer familien. Boken inneholder store avsløringer om Colonel de Luce, Harriet og også om Dogger. Bradley tilfredsstiller leserens informasjonsbehov til de fulle idet han avslutter serien og det eneste jeg er misfornøyd med er forklaringen på hvorfor søstrene ser ut til å hate Flavia, men forfatteren åpner opp for flere tolkninger av akkurat det spørsmålet. Dette er en serie full av engelsk sjarm (selv med en kanadisk forfatter) og på tross av alvoret i den siste boken er den ikke uten lysere øyeblikk og humoristiske betraktninger.

Jeg krysser fingrer og tær og alt jeg har for at Alan Bradley ikke lar dette forbli den siste boken om Flavia de Luce. Jeg føler vi så vidt har begynt på hennes historie og at det finnes uttalige måter å føre handlingen videre. Etter å ha lest den første boken var jeg sjarmert men ikke helt overbevist. Etter å ha fullført serien kan jeg ikke annet enn å glede meg til å lese alle bøkene på nytt. Jeg er frelst.

Takk til NetGalley og forlaget for tilgang til boken!

Lesemål for 2014

Da er tiden endelig kommet for å lage nye lesemål. Det store spørsmålet har vært om jeg skal lage mer nøkterne og realistiske mål slik at jeg forhåpentligvis får gleden av å skrive et superhappy oppsummeringsinnlegg neste januar når jeg har lykkes med det meste, eller om jeg skal lage helt uoppnåelige mål som gjør at jeg blir nødt til å lese masse for å i det hele tatt klare en brøkdel. Ulempen med det første alternativet er at det neppe inspirerer til intens lesing og kan fort bli litt kjedelig, mens alternativ nummer to innebærer en viss risiko for at jeg gir opp hele prosjektet og blir demotivert og slutter å lese helt og fullt. Fordelen med uoppnåelige mål er at det er så utrolig mye deiligere hvis jeg skulle klare det umulig, i motsetning til å nå mål jeg forventer å lykkes med som ikke er like stas. I løpet av dette avsnittet har jeg vel egentlig klart å overbevise meg selv om at det er gøyere å sikte litt høyt, så realistiske mål får jeg heller vurdere i 2015. I år skal jeg ihvertfall lære av tidligere feil ved å være vagere på antall enn tidligere.

1. Lese 75 bøker
Man skulle ikke tro at det er umulig. Jeg har tross alt lest nesten 100 bøker tidligere år, men de to siste har fasiten vært et godt stykke under 75. Helt urealistisk er det ikke hvis leselysten min holder seg en stund.

2. Lese 15 1001-bøker
Jeg fikk kun tre nye kryss i 2013, men året før landet jeg på 12 og i 2011 fikk jeg hele 18 kryss, så 15 er heller ikke et uoppnåelig mål.

3. Lese 12 bøker fra "nye" land
Før jeg dør håper jeg å ha lest minst en bok fra hvert land i verden. Siden det er umulig å si noe om når jeg kommer til å dø gjelder det å ikke ligge på latsiden, så jeg tar sikte på en bok i måneden fra land jeg ikke har lest noe fra tidligere. Hvis jeg ikke lykkes med dette målet får jeg heller gjøre mitt ytterste for å få mange år som pensjonist og bruke all min tid da på å nå lesemålene jeg satt meg i 20-årene.

4. Lese flere russere
Jeg har fremdeles til gode å lese noe av Chekhov (det holder jeg på å bøte på), Turgenev og Nabokov, for å nevne noen få. I tillegg har jeg fremdeles mye å glede meg til fra favoritter som Bulgakov, Pushkin og Tolstoy. Kanskje 2014 kan bli året jeg finner ut at Dostoyevsky også er en favoritt, for eksempel hvis The Brothers Karamazov er så god som jeg tror den er. Eller kanskje jeg oppdager et hav av moderne russiske forfattere. Uansett hva som skjer, så skal jeg lese flere russere. Og som før bruker jeg ordet "russer" relativt løst..

5. Lese mer sakprosa
Dette var det eneste målet jeg lykkes med i 2013. Dermed må det selvfølgelig overføres til 2014.

6. Delta i biografilesesirkelen til Ingalill
Jeg har en god del biografier stående i bokhyllen. Forhåpentligvis kan noen av dem passe innunder kategoriene til Ingalill. Forfatterbiografier er bankers vil jeg tippe. Kanskje jeg kan stappe Putin inn i en kategori også.

7. Arrangere og delta i et nytt norsk lesemaraton
Det er 2,5 år siden jeg var med på å arrangere den norske bokbloggsfærens første lesemaraton. Nå synes jeg det er på tide å gjenta suksessen. Alt jeg trenger er noen gode hjelpere. Det må planlegges, det må lages timesinnlegg og miniutfordringer og det må skaffes premier. Er det noen som melder seg frivillig? Og finnes det bloggere som kunne tenkte seg å delta? Forrige gang var det vel fire eller fem som klarte 24 timer. Hvis dere lurer på hvordan det gikk for seg sommeren 2011 kan dere trykke HER.

8. Lese flest mulig romaner som potensielt kan nomineres til Bookerprisen. Og selvsagt også lese de som havner på shortlist. 
Høydepunktet for leseåret 2013 var for min del Bookerlesingen. I år satser jeg høyere og forsøker å ha lest en del potensielle kandidater selv før longlisten publiseres. Jeg kan allerede nevne at jeg gleder meg vilt til Ned Beaumans tredje bok Glow, som kommer ut i mai. På Goodreads har noen lagt ut en liste over bøker som kan bli nominert og der er det mye spennende.

9. Delta i Back to the Classics utfordringen, med bøker innenfor følgende kategorier:
- En klassiker fra 1900-tallet
- En klassiker fra 1800-tallet
- En klassiker skrevet av en kvinnelig forfatter
- En oversatt klassiker
- En klassiker om krig
- En klassiker skrevet av en "ny" forfatter
- En klassiker som har blitt adaptert til film eller tv
- Skriv en omtale om tv-serien som er basert på en klassiker

Jeg kommer tilbake til hvilke bøker jeg velger.

10. Lese to mursteiner
Normalt ville jeg spesifisert hvilke mursteiner jeg skal lese, men i år tar jeg det litt på sparket. Jeg burde lese War and Peace og det kan være jeg gjør det. Men jeg vil også lese Moby Dick og The Brothers Karamazov, så vel som Les Miserables og David Copperfield. Uansett hvilke jeg velger er dette målet genialt da det mest sannsynlig kan kombineres med mål nummer to, fire og ni (og en selvsagt...).

Det får holde. Nå er det tilbake til boken jeg holder på med, The Dead in Their Vaulted Arches, den siste boken om Flavia de Luce (med mindre forfatteren har ombestemt seg og vil skrive flere, noe jeg krysser fingrene for). God natt!

Mislykkede lesemål (2013-utgaven)

Jeg har egentlig lyst til å hoppe over hele gjennomgangen av lesemålene for 2013, da det ikke blir en særlig lystig affære. Setter man seg mål må man dog tåle ydmykelsen som kommer av at man ikke er i nærheten av å nå dem, så jeg tar det nå. Deretter setter jeg en strek over 2013. Nytt år, nye muligheter! Det er ikke sikkert måloppnåelsen blir spesielt god dette året heller, da min plan er å lage vilt urealistiske mål som jeg aldri vil klare, men som vil gi meg en unnskyldning til å lese myyye mer enn i 2013. Men nå handler det ikke om årets målsettinger. Her er den dystre oversikten over fjoråret:

Slik at ikke alt blir dystert...

1. Lese fem bøker skrevet av Charles Dickens
Jaha, ikke færre? Fem bøker skrevet av mannen som (nesten) utelukkende skrev mursteiner. Ambisjonsnivået var tydeligvis ganske urealistisk i fjor også. Fasiten ble null. Jeg har ikke åpnet en eneste bok av Dickens i 2013 såvidt jeg kan huske. Strålende start med andre ord.

2. Fullføre minimum fire av bøkene i Lines lesesirkel
Legg merke til at jeg har skrevet minimum. Den groveste synden her er å ha sviktet løftet jeg ga Line i 2011 om å lese War and Peace i 2013. I mitt forsvar tror jeg ikke hun har lest den heller, men det gjør bare saken pittelitt bedre. Jeg vurderer å sette den som mål i år, men det er mulig den må vente til 2015. Jeg leste heller ingen andre av de andre bøkene i lesesirkelen hennes, så også her blir fasiten null. 0/2!

3. Lese minimum ti bøker skrevet av P.G. Wodehouse
Igjen bruker jeg det idiotiske ordet "minimum". Hadde jeg skrevet "maksimum" hadde jeg gjort livet mitt så mye enklere. Dette karakteriserte jeg faktisk som tidenes enkleste lesemål. Hadde jeg lest 100 bøker i fjor hadde nok det vært relativt nærmt sannheten. Men med 35 bøker lest er det vanskelig å få unna minimum ti bøker skrevet av P.G. Wodehouse, uansett hvor artig mannen er. Jeg endte på tre. Bedre enn null, langt unna målet likevel.

4. Lese seks faktabøker (sakprosa)
Dette er det ene målet som redder meg. Jeg har faktisk lest hele ni - ja, NI!!! - bøker i 2013 som ikke er skjønnlitteratur. Jeg har lest en meget interessant vitenskapelig basert bok om hunder, en bok om universet, en om sinte ateister, en om døden, en om 1814 og en om bøker. Pluss noen biografier, som overlapper med mitt siste lesemål som jeg kommer tilbake til.

5. Lese to bøker av Louis de Bernières
Nope

6. Lese to bøker av Thomas Hardy
Ikke han heller nei...

7. Få 15 nye 1001-kryss
Hahahahaha... Dårligste året for 1001-lesing på lenge. Tre kryss fikk jeg. Det SKAL bøtes på i år.

8. Lese ti bøker skrevet av russiske forfattere
En eller annen form for russiskmål kommer jeg nok til å ha i år også. I fjor ble det ikke flere enn fire bøker skrevet av russiske forfattere, men likevel er det et av målene det gikk best med. Det ble 2xBulgakov (hvorav en er en av mine favorittbøker), ett stk middelmådig Dostoyevsky og en interessant forløper til 1984. Russerne har mye å by på og jeg er klar for å lese mer av dem. Snart skal jeg lese Chekhov for første gang.

9. Lese fire biografier
Det ble tre og det er vel nært nok, eller hva? Jeg er hektet på amerikansk late night tv (mer presist: to late night serier) og leste derfor biografiene til Chelsea Handler og Craig Ferguson. Jeg synes vel at sistnevnte er flinkere å skrive enn førstnevnte. Sistnevnte anbefalte biografien til Bertrand Russell i en av episodene som gikk i fjor vår og jeg kjøpte den og leste den første delen som var minst like god som Ferguson (og Stephen Fry) påsto at den var. Legger man godviljen til var den ene boken jeg leste av Bulgakov også delvis selvbiografisk, noe som gir meg fire biografier og dermed også et vellykket lesemål!

Det var det! Hundene mine liker meg heldigvis uansett hvor mange lesemål jeg lykkes med. I år skal jeg ha enda mer urealistiske mål for å gjøre dette tre ganger pinligere i januar 2015. To be continued...