Mens jeg har vært vekke...

Det har vært stille på bloggen siden mai, og det har uten tvil vært en laber lesesommer. Siden sist har jeg lest lite, blitt matforgiftet, vært på biltur i England, begynt å studere ved UiO, fortsatt å studere ved UiB, vært gjennom samlivsbrudd og flyttet fra Åsane til Nordnes, hvor jeg har fått meg to nye samboere. Et godt spørsmål er derfor: hvordan går det med lesemålene? Jeg tar en gjennomgang, med relativt lave forventninger.

1. Lese fem bøker skrevet av Charles Dickens
Ligger foreløpig på null, jeg får se om desember gir meg Dickenshumør. Holder en knapp på at det er mulig å komme seg gjennom The Pickwick Papers før nyttår, for den må nesten være en av Dickens' mest fornøyelige: "There are very few moments in a man's existence when he experiences so much ludicrous distress, or meets with so little charitable commiseration, as when he is in pursuit of his own hat."

2. Fullføre minimum fire av bøkene i Lines lesesirkel
...endres offisielt til: fullføre War and Peace før 2013 er omme. Og ellers lese gjennom alle innleggene jeg ikke har fått med meg om 2013-bøkene. Sorry Line. Men War and Peace før 2014 var avtalen, var det ikke?

3. Lese minimum ti bøker skrevet av P.G. Wodehouse
Har foreløpig lest tre, men jeg gir meg ikke med det. Innimellom Dickens, War and Peace og The Luminaries blir det definitivt mer galskap ala Wodehouse. Jeg savner Galahad og Lord Emsworth, Jeeves og Bertie. "One prefers, of course, on all occasions to be stainless and above reproach, but, failing that, the next best thing is unquestionably to have got rid of the body."

4. Lese seks faktabøker
Faktabøker er et relativt løst begrep, men jeg inkluderer det meste som er basert på fakta og ikke oppdiktet, annet enn biografier som havner i en egen kategori. Her har jeg faktisk vært flink og har allerede nådd målet. Jeg har lest om det store året i norsk historie, nemlig 1814. Jeg har lest om hunder, om døden, om religion og om bøker fra en lesegal manns (les: bokelsker) perspektiv. Stjerne i boken, et mål fullført!

5. Lese to bøker av Louis de Bernières
Jeg har ikke lest en eneste bok av denne mannen så langt i år, tragisk nok. Han er en av mine store litterære helter og jeg har to bøker av ham stående ulest i bokhyllen. Planen var å lese Birds Without Wings sammen med andre bokbloggere i sommer, men det har altså da ikke skjedd. Jeg har ikke klart å overholde noen bloggforpliktelser denne sommeren, beklager til de jeg har latt i stikken. Back to topic: jeg elsker denne mannen, dere MÅ lese noe av ham. Og jeg må lese de to jeg enda ikke har lest. Snart. Snarest.

6. Lese to bøker av Thomas Hardy
Jeg vet ikke helt hvorfor jeg har en trang til å lese noe av denne mannen, men jeg har merkelig nok det. Planen var å begynne med Jude the Obscure, og det er det vel forsåvidt fremdeles. Jeg er bare litt treig. Noen som har lest noe av ham og kan fortelle meg hvorvidt mitt brennende ønske om å lese bøkene hans er basert på noe reelt eller bare en unødvendig tvangstanke?

7. Få femten nye 1001-kryss
Basert på tidligere år burde dette vært det enkleste målet jeg har satt meg for året, men her har jeg sviktet fullstendig. Bare tre nye kryss så langt i år. Hva skjer? Jeg har da lest klassikere, men tydeligvis ikke mange som er på listen. Her trenger jeg hjelp umiddelbart. Noen som kan tipse meg om gode, lettleste og kanskje også korte 1001 bøker?

8. Lese ti bøker skrevet av russiske forfattere
Totalen så langt er fire. Ikke helt urespektabelt, men likevel et stykke unna mål. War and Peace blir en, så da mangler jeg fem. Jeg satser på å rekke gjennom et par til utenom den, men ti er kanskje vel optimistisk.

9. Lese fire biografier
Et mål jeg kan nå, hurra! Jeg har lest tre biografier så langt i år, og dermed må jeg kun lese en til for å lykkes med dette målet. Merkelig nok har jeg ikke lest noen biografier om spennende historiske personer, favorittforfattere eller interessante vitenskapsmenn, men heller om tv-personligheter. Kanskje er jeg ikke en så stor boksnobb som jeg tror jeg er. Øh, når jeg tenker meg om passer forsåvidt Bertrand Russell nesten inn i alle kategoriene jeg listet opp, så dermed har jeg kanskje dekket det meste likevel. Men Chelsea Handler og Craig Ferguson har hvert sitt Late Night program på amerikansk tv og er dermed særdeles upassende biografimateriale for en boksnobb. Jeg drister meg til å anbefale Ferguson sin bok likevel.


Hvorfor jeg ikke har et eget mål om å lese de Bookernominerte aner jeg ikke, for det har i det minste vært et uutalt mål. Og her har jeg stått på. Jeg har lest seks og en fjerdel av bøkene som havnet på longlist, og fire av de seks som havner på shortlist. Vinneren ble i kveld kåret, og typisk nok ble det en bok jeg ikke har lest. Til tross for det er jeg godt fornøyd, da The Luminaries virker ganske så herlig, og Clementine har gitt den sitt "stamp of approval", på godt norsk. For min del er det likevel oppdagelsen av Jim Crace som har vært bookerhøydepunktet, og jeg kommer nok til å bruke den neste året på å gjøre meg bedre kjent med hans forfatterskap.

Det var det. Jeg er tilbake for fullt. Snart kommer omtaler og annet innhold, i mellomtiden kan de som ikke har glemt denne bloggen fullstendig få nyte bilder av mine to små.

Max

Echo

Om tv og tidsreising

Seriously, me seriously? We just shared a foxhole, you and I. We fought the Tet Offensive, outrun the Rape of Nanking. Together! And still you're going to do me like this? Ahh! Ah. Band of Brothers? The Pacific? None of this means anything to you? All those motels, you never once watched HBO? Not once? Girls? You're my Marnie, Moose. And-- and Hannah, she just... she needs to be loved. She deserves it. Don't we all? You? Me? We deserve to be loved, I DESERVE TO BE LOVED! I just want to be loved. 

Selv etter tre dager og 600 fantastiske sider med epidemi, karantene, pest og byller er det fremdeles Crowley som sto for høydepunktet denne måneden. Et av tidenes beste tv-øyeblikk fra en serie som er sterkt undervurdert. Jeg måtte bare få sagt det.

Siden sist har jeg sett ti sesongavslutninger, tilbragt x antall timer med Chelsea Handler, Craig Ferguson og Shevine og lest til eksamen. Det har også blitt noen timer med bloggrelaterte aktiviteter, men mai er eksamens/tvserie-måneden. Noe av serietittingen har faktisk vært bokrelatert, deriblant vårens andre høydepunkt, fra min favorittskotte og Salman Rushdie:

"You would say that, Salman, you're obviously a Hufflepuff."
"Listen.... you know, until this moment I've always liked you."

Jeg har lest seks bøker siden forrige oppsummering, to av dem har jeg skrevet om allerede. De andre fire er skrevet av Colin Dexter, Norman Rush, Jose Saramago og Connie Willis og selv om jeg er i gang med et innlegg som skal overbevise dere om å lese Paringslek av Norman Rush må jeg ærlig innrømme at The Doomsday Book av Connie Willis er det beste jeg har lest i løpet av de siste 50 dagene. Men Rush er god han også altså, bare spør Ingalill. Og Solgunn.

Seks bøker er ikke allverdens, men til gjengjeld har jeg kjøpt så mange bøker den siste måneden at det føles som om jeg kan plassere en null bak det sekstallet. Forhåpentligvis er det helt feil, men jeg tør ikke å sjekke. I stedet kan jeg fortelle dere om bøkene jeg bestilte i dag, siden jeg da slipper unna den nullen:

1. Connie Willis - Blackout
2. Connie Willis - All Clear
3. Kurt Vonnegut - Slaughterhouse 5
4. Christopher Moore - Lamb
5. Jerome K. Jerome - Three Men on a Bummel
6. Mark Twain - A Connecticut Yankee in King Arthur's Court

Jeg elsker bøker om tidsreising og av den grunn elsker jeg også Connie Willis. Hun har skrevet fire bøker og en novelle om historikere fra Oxford på 2050/60-tallet som reiser tilbake i tid for å få en bedre forståelse for sitt fagfelt. Jeg har lest to av dem: To Say Nothing of the Dog, som er en meget humoristisk, særdeles godt skrevet feelgood roman, og The Doomsday Book som har sine artige øyeblikk, men som ellers lever opp til den skremmende tittelen. Mer engasjerende bøker skal dere lete lenger etter. De to siste måtte derfor bestilles. Og når jeg først skulle bestille et par bøker om tidsreising kunne jeg jo liksågodt sjekke om det fantes andre jeg burde få med meg. En liste på Goodreads ga meg noen nyttige tips som gjorde at Vonnegut og Mark Twain havnet på innkjøpslisten. To Say Nothing of the Dog var innspirert av Jerome K. Jerome sin Three Men in a Boat (To say Nothing of the Dog), så etter å ha lest mer av henne kom jeg på at jeg enda ikke har lest oppfølgeren til Jerome K. Jerome sin lille humoristiske perle. Og når jeg først var inne på humoristiske bøker snublet jeg over navnet Christopher Moore og fant ut at Lamb var et godt sted å begynne hvis man ikke hadde lest noe av ham tidligere.

Ikke at jeg ikke har nok å lese fra før...

Mortality

Forfatter: Christopher Hitchens
Utgivelsesår: 2012
Forlag: Hachette Book Group
Språk: Engelsk
Sidetall: 106
ISBN: 9781455523474

Mortality er en samling av Christopher Hitchens' tekster skrevet etter at han fikk kreftdiagnosen. I ett og et halvt år levde han i "the land of malady", og i desember 2011 døde han av lungebetennelse på et sykehus i Texas.

To the dumb question "Why me?" the cosmos barely bothers to return the reply: Why not?

Dette er min første leseropplevelse av sitt slag og det er med blandede følelser jeg skriver om boken. Jeg vet det finnes en rekke norske bøker skrevet av syke og døende mennesker som har blitt bestselgere de siste årene, så en god del av dere som leser dette vil nok ha mer erfaring med å lese denne typen bøker enn meg. Jeg har i all hovedsak gjort mitt beste for å styre unna, noe som egentlig er rart med tanke på hvor mange romaner jeg har lest som omhandler døden. Det blir likevel ikke det samme å lese en oppdiktet historie av en forfatter som i skrivende stund ikke var i sluttfasen av livet - eller som ihvertfall ikke var klar over at han eller hun nærmet seg døden.

Jeg valgte å lese Mortality fordi jeg visste den kom til å være velskrevet og vakker, uten å gli over i det sentimentale. Det var alltid interessant å følge med på hva Chrisopher Hitchens hadde å si, enten i debatter eller i artiklene og bøkene han skrev. Av en motdebattant ble han en gang beskrevet som "a bright, well-educated, quick-thinking, widely-read, rhetorically-brilliant and dagger-tongued debater." At hans refleksjoner rundt sykdommen og muligheten for at han ikke hadde lenge igjen å leve ville være verdt å lese hadde jeg på forhånd ingen tvil om. Likevel er det en tung bok å lese. Jeg vet jo godt at Hitchens kommer nærmere og nærmere døden for hver side jeg blar om.

Hitchens var en særdeles engasjert og intelligent mann som ikke hadde noen problemer med å uttrykke seg klart og tydelig - ofte ganske spisset. Hans engasjement smittet over på mange og provoserte enda flere, faktisk i så stor grad at reaksjonene på hans diagnose i enkelte tilfeller var hatefulle:

It's just a "coincidence" [that] out of any part of his body, Christopher Hitchens got cancer in the one part of his body he used for blasphemy? Yeah, keep believing that, Atheists. He's going to writhe in agony and pain and wither away to nothing and then die a horrible and agonizing death, and THEN comes the real fun, when he's sent to HELLFIRE forever to be tortured and set afire. 

Han svarer enkelt og greit at "the vengeful deity has a sadly depleted arsenal if all he can think of is exactly the cancer that my age and former "lifestyle" would suggest that I got." Ikke alle hans motstandere reagerte på samme måte; noen arrangerte faktisk "Everybody Pray for Hitchens Day" 20. september 2010. Han fikk brev fra katolikker, protestanter og jøder som alle ønsket å redde enten ham eller sjelen hans.

I sympathize afresh with the mighty Voltaire, who, when badgered on his deathbed and urged to renounce the devil, murmured that this was no time to be making enemies.

Selv hører jeg til den gruppen som mener at verden har mistet en viktig stemme og en stor forfatter. I stedet for å skrive en lang omtale vil jeg heller dele noen utvalgte sitater fra boken, så kan dere dømme selv.

I love the imagery of struggle. I sometimes wish I were suffering in a good cause, or risking my life for the good of others, instead of just being a gravely endangered patient. Allow me to inform you, though, that when you sit in a room with a set of other finalists, and kindly people bring a huge transparent bag of poison and plug it into your arm, and you either read or don't read a book while the venom sack gradually empties itself into your system, the image of the ardent soldier is the very last one that will occur to you. You feel swamped with passivity and impotence: dissolving in powerlessness like a sugar lump in water.

Nobody wants to be told about the countless minor horrors and humiliations that become facts of "life" when your body turns from being a friend to being a foe: the boring switch from chronic constipation to its sudden dramatic opposite; the equally nasty double cross of feeling acute hunger while fearing even the scent of food; the absolute misery of gut-wringing nausea on an utterly empty stomach; or the pathetic discovery that hair loss extends to the disappearance of the follicles in your nostrils, and thus to the childish and irritating phenomenon of a permanently runny nose. Sorry, but you did ask... It's no fun to appreciate the full truth of the materialist proposition that I don't have a body, I am a body. 

The absorbing fact about being mortally sick is that you spend a good deal of time preparing yourself to die with some modicum of stoicism (and provisions for loved ones), while being simultaneously and highly interested in the business of survival.  

If you maintain that god awards the appropriate cancers, you must also account for the numbers of infants who contract leukemia. Devout persons have died young and in pain. Bertrand Russell and Voltaire, by contrast, remained spry until the end, as many psychopathic criminals and tyrants have also done. These visitations, then, seem awfully random. My so far uncancerous throat, let me rush to assure my Christian correspondent above, is not at all the only organ with which I have blasphemed. And even if my voice goes before I do, I shall continue to write polemics against religious delusions, at least until it's hello darkness my old friend. 

Burning Secret

Forfatter: Stefan Zweig
Utgivelsesår: 1913
Min utgave: 2010
Forlag: Pushkin Press
Språk: Engelsk
Sidetall: 117
ISBN: 9781901285857

"Wandering around down here in a state of indecision, the boy made a pitiful impression. He was getting in everyone's way. At one moment the receptionist, whom he seemed to be bothering with all kinds of questions, pushed him aside; at the next he was making a nuisance of himself at the hotel entrance. Obviously he wasn't on friendly terms with anyone here."

Baronen får øye på en vakker kvinne under middagen på feriestedet Semmering. Kvinnen legger merke til ham, men er reservert. Hun skynder seg opp til rommet før han får mulighet til å snakke med henne. Dagen etter får han øye på sønnen hennes, en sykelig og ensom gutt som uten hell søker etter oppmerksomhet fra de ansatte på stedet. Baronen ser sin mulighet til å nå kvinnen gjennom å søke vennskap med gutten.

Det er ikke vanskelig å tenke seg til hva som skjer videre. Gutten er umåtelig stolt over å ha knyttet bånd med en voksen mann, en som han ser på som en storebror. Kry som han er klarer han ikke å la være å introdusere Baronen for moren, slik at hun får se at det også finnes andre som bryr seg om ham.

"When the young Baron entered the dining-room, deliberately arriving a little late, Edgar jumped up from his chair, greeted him eagerly with a happy smile, and waved. At the same time he tugged his mother's sleeve, speaking to her fast and excitedly, and unmistakably pointing to the Baron. Blushing and looking embarrassed, she reproved him for his over-exuberant conduct, but she could not avoid satisfying her son's demands by glancing at the Baron once, which he instantly took as his chance to give her a respectful bow."

Baronens plan utspiller seg akkurat som han ønsket. Han inviterer moren med på turen han hadde planlagt med gutten, til guttens store irritasjon. Edgar ville vise frem sin nye venn, men han ønsket ikke å dele ham med noen, spesielt ikke med moren. I starten tolererer han morens tilstedeværelse fordi de to voksne nesten utelukkende prater om ham eller med ham. Etter hvert begynner de å overse gutten. En dag sniker de seg til og med unna ham. Naiv, som barn ofte er, tror han at det må ha skjedd en misforståelse. Det tar tid før han innser at de ønsker å være alene sammen.

Zweig skildrer tankene og følelsene til hver av de tre hovedpersonene. Leseren får innblikk i morens frykt for å gjøre noe usømmelig og hennes skyldfølelse overfor den dårlige behandlingen av sønnen. Vi får også kjenne på Baronens frustrasjon over kvinnens beskjedenhet og motvilje mot å gi seg hen til ham. Viktigst av alt skildrer Zweig guttens overgang fra et uskyldig barn til en gutt som kan tolke signalene til de voksne, som kan hate dem for å holde hemmeligheter fra ham.

Gutten forstår ikke hvorfor de voksne ignorerer ham. Han innser at de har en hemmelighet som de ikke vil dele med ham og med en gang han tar dem i en løgn begynner det å demre for ham at de ikke er så gode som han har trodd. De avviser ham og han hater dem for det.

"Now that he was certain he was in their way, being with them became a cruelly complex pleasure. He gloated over the idea of disrupting their plans, bringing all the concentrated force of his hostility to bear on them at last."

Til dette punktet har historien vært relativt forutsigbar, uten at det har ødelagt lesergleden nevneverdig. Zweigs portretter av karakterene er mer enn gode nok til å holde oppe interessen for historien i den første delen, og det er noe underlig fascinerende ved å vente på et utfall man vet vil komme. Leseren vet at Baronen skal såre gutten, men guttens reaksjon kommer som en overraskelse. Hatet og hevnlysten endrer tonen i boken, og man går fra å syntes synd på ham til å undres over hvor langt han er villig til å gå for å ødelegge for moren og Baronen.

Det som kjennetegner flere av Zweigs noveller - eller korte romaner - er denne thrilleraktige spenningen han klarer å skape i bøker som omhandler ganske hverdagslige temaer. De som ikke har lest Zweig tidligere vil forvente noe helt annet enn det han leverer. Han skriver spenningsromaner forkledd som drama. Thrillere forankret i et realistisk plott, hvor hovedpersonene ikke er superhelter og onde skurker, men heller vanlige mennesker som opplever svik og reagerer deretter. Edgar forblir en troverdig karakter helt til slutten. Han endrer seg mye fra den første delen av historien til den andre, men jeg tviler aldri på at han fremdeles er et barn, en liten gutt som aldri helt klarer å forstå de voksnes motivasjon uansett hvilke opplevelser han har i løpet av de dagene boken tar for seg.

Stefan Zweig har skrevet både romaner, noveller, skuespill og sakprosa. Han er en av mine favoritter, og jeg skal bruke sommeren på å lese et utvalg av hans bøker så vel som bøker om ham. Jeg gleder meg til å finne ut hva mer han har å by på.

Mars

Bøker kjøpt
* På Vei til Ingesteds - Bekim Sejranovic
* Toget til Pakistan - Khushwant Singh
* Dette Burde Skrives i Nåtid - Helle Helle
* Steinsamlere - Merethe Lindstrøm

Bøker lest
* Child of God - Cormac McCarthy
* Pigs Have Wings - P.G. Wodehouse
* Why are You Atheists so Angry? - Greta Christina
* The Village of Stepanchikovo - Fyodor Dostoyevsky
* The Polysyllabic Spree - Nick Hornby

“I don't want anyone writing in to point out that I spend too much money on books, many of which I will never read. I know that already. I certainly intend to read all of them, more or less. My intentions are good. Anyway, it's my money. And I'll bet you do it too.”

Ja, jeg gjør det jeg også. Jeg vil faktisk tippe at et overveldende flertall av dem som leser denne bloggen med jevne mellomrom gjør det samme. Det har aldri skjedd at jeg har kjøpt en bok som jeg har følt meg sikker på at ikke kommer til å bli lest. Noensinne. Gaver er selvsagt et unntak. Ikke at jeg planlegger å lese mine nyervervede bøker med det samme jeg har fått dem med meg hjem. Neida, de kan gjerne bli stående i bokhyllen noen dager, uker eller år. Lest skal de bli. En gang. Og slik tenker jeg helt til det uungåelige problemet oppstår: plassmangel i bokhyllene (for ikke å snakke om i leiligheten). Når det ikke lenger er mulig å kjøpe flere bokhyller eller å skvise flere bøker inn i de allerede overfyllte hyllene, da må jeg luke ut alle kjøpene jeg innerst inne vet at verken vil bli lest om to uker eller to år. De havner på Fretex, og en sjelden gang i bosset (noe jeg hater å innrømme - bøker skal ikke kastes).

Selv med de beste intensjoner vil helt sikkert en eller flere av marsinnkjøpene vise seg å være bomkjøp. Det kan bety en av to ting: enten blir de aldri lest, eller så blir de lest men ikke likt. Bomkjøp av siste betydning er ikke noe stort problem. Jeg kjenner min egen smak godt nok til at det er en sjelden hendelse, og når jeg faktisk leser bøkene jeg kjøper - selv uten å bli begeistret over dem - har jeg mitt på det rene og kan forsvare bokkjøpene overfor min mindre lesegale samboer. Ingen av marskjøpene er sikre vinnere. Helle Helle hadde jeg neppe funnet på å kjøpe helt av meg selv, men en liten stemme i hodet mitt overbevist meg om å gi henne en sjanse. Jeg innbiller meg at stemmen tilhørte en trønder. Merethe Lindstrøm var det en kunde som påsto at jeg måtte lese, og siden han er en av få som faktisk hører på mine lesetips (Louis de Bernières og Philippe Claudel foreløpig), så valgte jeg å gjøre det samme. Toget til Pakistan beskrives som "et historisk vitnesbyrd om den brutale delingen av India", noe som gir meg et noenlunde eksotisk kryss i boken den måneden jeg leser den. Det vil dessuten være særdeles passende å lese den før mai i og med at jeg tar et historiefag om India, Pakistan og Bangladesh dette semesteret. To fluer vet dere...

Den tidligere nevnte kunden anbefalte forresten også en utenlandsk forfatter, selveste Cormac McCarthy - som jeg for øvrig aldri hadde lest noe av (i bokbloggverden teller det neppe å ha sett The Road). Jeg synes å huske å ha lest en del entusiastiske ord på en viss bokboble om denne mannen, så jeg kjøpte likegodt både Child of God og The Border Trilogy en eller annen gang tidligere i år. Eller var det desember? Uansett. Førstenevnte ble beskrevet som en velskrevet, dyster bok om en mann som likte å ha sex med døde mennesker. En treffende beskrivelse. Jeg ble likevel overrasket over mangelen på sex i store deler av boken. Leseren blir nesten frustrert på Lester Ballard sine vegne, han får jo aldri fred til å drive på som han ønsker. Det er litt forstyrrende at jeg kan bli frustrert på vegne av noen med Lester Ballard sin personlighet, men jeg skylder på McCarthy sine egenskaper som forfatter. Det er ikke meg det er noe gale med.

Legg merke til at alle bøkene jeg kjøpte i mars er norske utgaver, eller skrevet av en norsk forfatter. Her har jeg kanskje ødelagt litt for meg selv i og med at jeg til nå i år kun har lest en bok oversatt til norsk og ingen skrevet av norske forfattere. Listen over kjøpte bøker er forbausende kort, noe lommeboken min kan rope hurra for. Men det kan være at jeg lurer meg selv, for jeg har null oversikt over innkjøpene i mars siden jeg ikke bestemte meg for å lage en liste som dette før jeg leste Hornby-boken for noen dager siden. De av dere som har lest den (og jeg vet ihvertfall hvem et par av dere er) har nok skjønt for lenge siden hvordan jeg ble inspirert til å skrive dette innlegget (m.a.o. hvem jeg har stjålet ideen fra). Jeg skjønner ikke hvorfor jeg er så skeptisk til Hornby, for de to gangene jeg har bestemt meg for å lese noe av ham har jeg gledet meg over den avgjørelsen i ettertid. Jeg kan desverre ikke skrive som ham (og for å være helt ærlig hadde jeg vel neppe valgt å overta hans talent hvis jeg fikk muligheten til å stjele en hvilken som helst forfatters evner - ikke at han ikke skriver strålende, men det finnes de som er enda dyktigere, og kan man velge blant alle forfattere satser man jo på den beste), og dette innlegget blir ikke akkurat helt som hans spalter, men strukturen er en regelrett kopi. Så vet dere det. Dere som ikke allerede hadde skjønt det. Jeg satser på at jeg har mitt på det rene siden jeg nevner det.

I perioden Nick Hornby skrev spalten sin leste han ikke en eneste bok av P.G. Wodehouse. Som et tegn på god smak finner du likevel en drøss med referanser til Wodehouse i The Polysyllabic Spree. Kanskje har Hornby lest så mye Wodehouse i løpet av sitt liv at han ikke lenger finner frem bøkene hans mer enn hvert andre år, eller kanskje hvert femte. Han har tydeligvis lest en del av mannen, sikkert mer enn meg. Så langt i år har jeg lest to bøker om Blandings og en om Bertie Wooster. Jeg klør etter å lese flere. Og jeg klør etter å dele Wodehouse-sitater med dere. Og jeg blir aldri mettet. Dere er advart.

"When two old friends get together after long separation, the proceedings always begin with a picking up of threads. The first old friend asks the second old friend for news of Jimmy So-and-so, while the second old friend asks the first old friend what has been heard of Billy Such-and-such. Inquiries are also instituted regarding Tom This, Dick That and Harry The other, with speculations as to whatever became of old Joe What's-his-name, the chap who always used to do an imitation of a cat fight after his third whiskey and splash."

"Beach was in his pantry. From time to time he sipped port, from time to time raised his eyes thankfully heavenwards. He, too, was thinking kindly of Gally. Mr Galahad might ask a man to steal rather more pigs than was agreeable, but in the larger affairs of life, such as making cheques for five hundred pounds grow where none had been before, he was a rock to lean on." 

Pigs on Wings er forresten boken hvor Wodehouse avslører butleren Beach sitt fulle navn, nemlig Sebastian Beach. Jeg lo, og lo, og lo litt til. Av og til overrasker det meg hva jeg kan finne på å få latteranfall av. Men det var jo litt artig, eller hva? Thank You, Jeeves war forresten genial den også, den første Wodehouse-boken som holder Blandings-nivå, mener jeg. Og den gir 1001-kryss. Det burde vel være nok informasjon til å friste en god del av dere. Bertie Wooster er en sær skrue, men jeg falt for ham, det må jeg innrømme. For et liv. Og for en våkenatt han hadde i denne boken. En annen (relativt) morsom bok jeg leste i mars måned var The Village of Stepanchikovo. Hvor mange av dere tror at Dostoeyevsky kun skriver tunge, dystre og lange bøker om fattige, desperate unge mannfolk eller ødelagte familier? Stepanchikovo er en tynn liten sak på 196 sider og den handler om en særdeles komisk onkel og hans mors følgesvenn som er en pest og en plage og i mangel på et bedre ord, en dramaqueen. Foma Fomich har opphøyet seg til en læremester som skal tvinge sin visdom på andre og forventer at alle av den grunn skal tilbe ham. Noe de faktisk gjør. Han er så vis og så god og så fantastisk. Om noen ikke liker det han gjør så må de jo skjønne at han vet bedre enn dem hvorfor han gjør det og hvorfor det er bra å gjøre det. Egentlig er han en uutdannet liten fjomp, men hans karismatiske vesen og manipuative evner har gjort ham til en høyt elsket tyrann. Nevøen som forteller historien blir, i likhet med leseren, mer og mer frustrert når han oppdager hvor idiotisk denne tilbedelsen av Foma Fomich er, men han evner ikke å gjøre noe med det. Boken har sine morsomme øyeblikk, men Dostoyevsky når ikke helt opp til Gogol eller Bulagakov. 

Til dere som har kommet dere gjennom alt dette her: jeg garanterer ikke at neste måneds innlegg ikke blir enda lengre. Jeg pleier å fatte meg i noenlunde korthet, men det gikk visst ikke med dette formatet. 

Til dere som ikke orket å lese alt og hoppet til slutten: det er Nick Hornby sin feil at jeg plutselig har begynt å skrive så lange innlegg (vel, ett langt innlegg). Klagebrev kan sendes til ham. 

Speaking From Among the Bones

Forfatter: Alan Bradley
Utgivelsesår: 2013
Forlag: Orion
Språk: Engelsk
Sidetall: 402
Versjon: Kindle

"His death did not seem to fit what one thinks of as a village murder: the jealousy, the angry words, the blow, the strangulation, the poisoning, the booby-trapped bed warmer. Instead, he had been brutally murdered within the closed casing of a historical pipe organ, his body hauled out of doors and through the churchyard, dropped down into an open grave, dragged through a tunnel, and tossed at last into a hidden chamber atop the tomb of a long-dead saint. It didn't make any sense."

Drapet på kirkens organist, Mr. Collicutt, er det store mysteriet i den femte boken om Flavia de Luce. Flavia blir vitne til oppdagelsen av nok et lik i Bishop's Lacey og denne gangen er hun ikke den eneste hobbydetektiven på saken. Flere av sporene hun finner leder henne imidlertid til egne familiehemmeligheter og det er uten tvil de Luce-familiens historie som står i sentrum for boken som helhet. Og det er nettopp det Bradleys lesere ønsker. Ihvertfall denne leseren.

Det er mange grunner til å lese og like denne serien. Flavia de Luce er hovedgrunnen. Hun er ung men skarp, umoden til tider men mer intelligent enn de fleste, sterk men også skjør. Mysteriene hun løser er allid unike og spennende, Flavias bemerkninger er ofte herlig humoristiske. Bradley blander engelsk småbysjarm med makabre saker og en politisk ukorrekt heltinne. Det er utrolig underholdende lesning.

"The thing ignored me. Perhaps it was hungry. Perhaps Miss Tanty had been so disturbed that she had forgotten to feed it. I took hold of a chunk of suet which was jammed between the wires of the cage. The bird made a sudden lunge and I jerked back my hand before I lost a finger. I'm afraid I called Polly a nasty name."

Likevel er det ikke kun den rene underholdningsverdien av en god krimgåte og en unik heltinne som har gjort serien til en suksess. Særlig de siste bøkene må sies å være mye mer enn som så. Når Flavia ikke farter rundt omkring i Bishop's Lacey på sykkelen Gladys er hun hjemme i det forfalne herregårdshuset Buckshaw hvor hun (stort sett) forgjeves prøver å få farens oppmerksomhet. Moren forsvant da hun var liten og faren prøver å holde liv i en skadeskutt økonomi samtidig som han trekker seg mer og mer unna familien, spesielt den yngste datteren som minner ham altfor mye om konen. De eldre søstrene har lite til overs for Flavia og behandler henne deretter. Den britiske idyllen finner man kun i de ytre lag av fortellingene, innerst er det sårbarhet og tragedier som dominerer.

Hvis Alan Bradley holder seg til planen så er dette den nest siste boken om Flavia, og det er tydelig at han i denne boken forsøker å gjøre alt klart til avslutningen. Vi får en god del informasjon om moren, men ingen definitive svar. Familiens økonomiske situasjon når bristepunket:

"Surrender in a man who had survived a prisoner-of-war camp was almost unthinkable, and I realised with a sudden twinge in my heart that the bone-dry little men of His Majesty's Board of Inland Revenue had done to Father what the Empire of Japan had failed to do. They had caused him to give up hope." 

Jeg grugleder meg til siste avsnitt om familien de Luce. Bradleys evner til å kombinere spenning og underholdning med dybde har gjort meg helt hektet på serien. Jeg bryr meg om hver og en av karaktene og jeg vet det blir trist å måtte si farvel til dem. Forhåpentligvis blir det en verdig slutt på serien. Når den siste boken er lest kan jeg dessuten få glede av å lese hele serien om igjen uten ett års pause mellom hver bok. Kanskje jeg da endelig kan finne ut hvorfor jeg ikke var helt overbevist etter å ha lest de første to bøkene i serien. Jeg skjønner fremdeles ikke hva som endret seg fra den andre til den tredje boken.

En liten notis på slutten: Jeg har bloggbursdag i dag! Bloggen fyller tre år. Siden jeg ikke har vært så aktiv her på en stund får det holde med notisen, så får det heller bli et stort innlegg på fireårsdagen. Jeg feirer med favorittsitatet fra Speaking From Among the Bones (som du mest sannsynlig må ha kjenskap til serien for å sette pris på):

"Then the miracle happened. As the vicar glanced uneasily at the remains of Mr. Collicutt, the Inspector slowly closed and reopened his right eye so that only I could see it. He had winked at me! Inspector Hewitt had winked at me! Somewhere, church bells rang. Somewhere cannons boomed. Somewhere fireworks exploded crazily in a darkened sky."

Leseåret 2012

(dette beistet deler jeg alle mine leseropplevelser med, da han stort sett ligger på fanget mitt mens jeg leser)

Jeg kan liksågodt begynne dette innlegget med å konstatere at leseåret 2012 ble relativt mislykket hvis det er lesemålene for 2012 som avgjør kvaliteten på leseåret. Heldigvis finnes det andre måter å måle leseåret på. Likevel må jeg begynne med lesemålene:

1. Fullføre alle bøkene i Lines lesesirkel: 3/12. Det gikk dårligere enn jeg noensinne kunne forestilt meg. Jeg leste ikke ut en eneste av bøkene i lesesirkelen etter mars. Jeg holder på med The Monk, så fasiten blir til slutt 4/12. To av bøkene hadde jeg lest tidligere (Anna Karenina og The Secret History) og da kan jeg late som om jeg klarte halvpartene av bøkene i lesesirkelen. Men skal jeg være dønn ærlig så ble altså kun tre av bøkene lest i fjor.

2. Fullføre 10 bøker fra 1001-listen, ikke medregnet bøkene i Lines lesesirkel: 2012s eneste fulltreffer. Jeg klarte nøyaktig ti bøker fra 1001-listen og de ti bøkene er The Kreutzer Sonata (Tolstoy), The Master and Margarita (Bulgakov), Amok (Zweig), The Vicar of Wakefield (Goldsmith), A Room with a View (Forster), The Plague (Camus), The Great Gatsby (Fitzgerald), Decline and Fall (Waugh), W or the Memory of Childhood (Perec), Catch-22 (Heller). Hurra for et fullført mål!

3. Lese åtte bøker skrevet av Charles Dickens: Jeg klarte to. Pluss et par hundre sider av en tredje. I år blir det flere, men åtte var tydeligvis altfor urealistisk. I mitt forsvar pleier jeg å lese mer enn jeg gjorde i 2012. Jeg satser dog ikke like hardt i år.

4. Lese ti faktabøker: 3/10. Året begynte bra med to fullførte faktabøker helt i starten, nemlig Kongstanken og Paranormalitet. Deretter ble det ingen faktabøker før helt i slutten av året. Da leste jeg The Missionary Position av Christopher Hitchens.

5. Lese 100 bøker i løpet av året: Dette målet har jeg aldri lykkes med, men i 2010 og 2011 kom jeg ganske nærmt. I 2012 kom jeg kun halvveis. Pluss en. 51 bøker er ståa etter endt 2012. Ikke akkurat mye å skryte av.

6. Lese åtte bøker i Discworld-serien: 2012 vil alltid bli husket som klassikeråret og Wodehouse-året. Pratchett er artig, Wodehouse er vanvittig vittig, hysterisk morsom, ubetalelig, fantastisk, genial (nå skjønner dere kanskje tegningen...), og jeg klarer ikke helt å se vitsen med å lese Pratchett når jeg kan lese Wodehouse. Fullført: 0/8. I 2013 har jeg satt meg et Wodehouse-mål i stedet for et Pratchett-mål.

7. Lese ti bøker fra Jorden Rundt på 200 Bøker-utfordringen: Dette målet har blitt ignorert fullstendig. Jeg kommer tilbake til det senere i år.

8. Lese de nominerte til Bookerprisen: 2/6, eventuelt 3/12 hvis man regner med longlist. Satser friskt i 2013.

(nok et beist, som av og til liker å tygge på bøkene mine)

                                                             

Ett av åtte fullførte mål er ikke fantastisk. Jeg skal skjerpe meg i 2013. Men først vil jeg ta en nærmere titt på leseåret 2012. Til nå har jeg kun funnet ut hva jeg ikke har lest. Hva leste jeg faktisk?

Nasjonalitet: I 2012 leste jeg en bok fra hvert av de følgende landene: Tsjekkia, Hellas, Østerrike, Nederland, Sveits, Sverige og Colombia. Jeg leste fire bøker skrevet av forfattere fra USA og fire fra Norge. Russland ble representert med fem bøker og Frankrike med seks bøker. De resterende 25 bøkene jeg leste i 2012 ble skrevet av britiske forfattere. Det har vel egentlig aldri vært tvil om at jeg liker britene, men dette demonstrerer det altså nok en gang. Jeg tror jeg bør forsøke å lese mer norsk i 2013 (haha jeg studerer nordisk, så det MÅ jeg faktisk) og i tillegg satse på å bevege meg utenfor Europas grenser oftere (USA teller ikke).

Kjønn: 44 menn og 7 kvinner. Jeg kan tydeligvis kun oppnå kjønnsbalanse hvis jeg jobber bevisst for det.

Sjangre: Som tidligere nevnt leste jeg tre faktabøker i 2012. I tillegg leste jeg følgende:

Krim: 2
Fantasy-ish: 5
Humor: 12 (her regner jeg med alle bøkene jeg lo mye av, uansett om de hører hjemme i sjangeren humor eller ikke)
Romaner: 16 (noenlunde moderne romaner)
Noveller: 5 (noen lange noveller)
Klassikere: 22 (og det med en streng definisjon av klassikere)

Terningkast: Ingen toere i 2012. Kun fem treere. Jeg leste elleve firere, tolv seksere og hele 23 femmere. Kvalitetsmessig har det med andre ord vært litt av et leseår. Det er ikke det at jeg er for liberal med de høye terningkastene, det er rett og slett slik at jeg er veldig flink til å velge ut bøker som er verdt å lese. Jeg kjenner meg selv og min egen boksmak.

3erne: En skuffende Dickens, en skuffende klassiker til, en skuffende grøsser og to skuffende Bookernominerte (selv om den ene strengt tatt var interessant).

4erne: To krim (spennende, men kjapt glemt), Gatsby var god men ikke strålende, Forster skrev godt men engasjerte ikke, Miller og Lermontov var ikke så bra som jeg håpet de skulle være, Waugh var ikke så morsom som jeg håpet han skulle være, Barnes skuffet for første gang med England, England. Til og med Tolstoy og Barnes fikk seg hver sin firer. Ikke at firere er dårlige, men de mangler noe...

5erne: Strålende bøker, stort sett som forventet. Kan trekke frem noen få høydepunkter: Mr Mulliner er kanskje ikke helt på høyde med Blandings, men denne karen var slettes ikke dum, The Teleportation Accident burde havnet på Shortlist og aller helst vunnet Bookerprisen (selv om vinneren nok fortjente prisen), The Toilers of the Sea er en relativt ukjent bok av Victor Hugo, men meget lesverdig og fortjener et større publikum, The Black Tulip - Dumas underholder alltid, jeg må huske å lese mer av ham i 2013.

6erne: I 2012 fikk jeg 12 nye favorittbøker. Ikke verst, eller hva? Den første var en strålende novelle av Franz Kafka. Blant de andre befinner det seg en barnebok, en novellesamling, en Hugo, to underfundige blandinger av science fiction og humor, en skummel pestbok, en hobbit og mange dverger, en krigsbok og tre stk Wodehouse.

Det var 2012. Nå er det målene for 2013 som teller...

A Country Doctor's Notebook

Forfatter: Mikhail Bulgakov
Utgivelsesår: 1926
Min utgave: 2010
Forlag: Vintage
Språk: Engelsk
Sidetall: 158
ISBN: 9780099529569

Where has the world disappeared to today, my birthday? Where, oh where are the electric lights of Moscow? Where are the people, where is the sky? I look out of my windows at nothing but darkness...

Doktoren og de andre ansatte på sykehuset midt i ingenmannsland i kaldeste Russland har lite å glede seg over. De bruker det meste av sin tid på å hjelpe syke og døende mennesker, på å forsøke å få en uutdannet befolkning til å forstå alvoret av sine sykdommer og å forhindre at de selger medisinen de får i stedet for å ta den selv. Det er en dyster tilværelse, men det gir ihvertfall en god unnskyldning for å drikke:

'Have another glass,' I invited him. (Don't be too hard on us; after all, we - a doctor, a feldsher and two midwives - are human too. For months on end we see no one apart from hundreds of sick peasants. We work away, entombed in snow. Surely we may be allowed to drink a couple of glasses of suitably diluted spirit and relish a few of the local sprats on the doctor's birthday?)

Doktoren er 24 år og er nyutdannet. Femten femmere fikk han fra universitetet; han var med andre ord en meget god student. Livet som eneste lege i en gudsforlatt landsby hvor været alltid er for dårlig til at man kan dra noen steder er dog ikke noe legestudiet kunne forberede ham på. Han må ta alle avgjørelsene, han må sette riktig diagnose og han må gjennomføre operasjoner han tidligere kun har sett  utført av andre. Som om ikke det er nok blir han stadig sammenlignet med den tidligere doktoren på stedet, Leopold Leopoldovich, som hadde skjegg og erfaring. Doktoren har verken skjegg eller erfaring. Han vet ikke helt hva som er verst...

A Country Doctor's Notebook er en novellesamling og består til sammen av ni noveller, hvor de første syv handler om doktoren. Den kan likevel leses som en roman da den hovedsakelig består av hendelser fra doktorens tid ved Muryovo-sykehuset i 1916 og 1917. Hver novelle tar for seg noen få begivenheter fra denne perioden og de presenteres i kronologisk rekkefølge. Vi følger doktoren når han sager av et ben for første gang, leter etter en pasients luftrør uten å finne det, brekker armen på en dødfødt baby under en fødsel og i hans kamp for å bekjempe syfilis.

'...and then, dearest wife, give my kindest regards to Safron Ivanovich. And apart from that, dear wife, go and see our doctor because for the last six months I have been suffering from a foul and painful disease, syphilis. I didn't tell you when I was with you. Take the treatment for it.

                               Your husband, Anatoly Bukov.'

The young woman pressed a corner of her flannel shawl to her mouth, sat down on the bench and shook with sobs. Her fair curls, wet with melted snow, lay across her forhead.
'Isn't he a swine?' she cried.
'Yes, he is,' I answered firmly.

Doktorens største kamp er likevel kampen mot uerfarenhet, mot å konsultere tekstbøker som ikke forteller han hvordan virkeligheten fungerer, mot å gi opp etter å få høre for n'te gang om den fantastiske  Leopold Leopoldovich, mot å gi etter for frustrasjonen som alltid dukker opp når pasientene ikke er samarbeidsvillige, noe de sjelden er. Og i denne frustrasjonen ligger latterperler på en snor. Denne ufattelige dystre, grusomme hverdagen er så ekstrem at det blir morsomt. Veldig, veldig morsomt. Dette er uten tvil den mest underholdende russiske boken jeg har lest noensinne. Kanskje også en av de beste. Jeg forstår godt hvorfor enkelte mener det omtrent ikke er forskjell på russiske tragedier og komedier.

Now I could see one thing only: the greyish ringlets of the windpipe. I thrust the sharp knife into it - and froze in horror. The windpipe was coming out of the incision and the feldsher appeared to have taken leave of his wits: he was tearing it out. Behind me the two midwives gasped. I looked up and saw what was the matter: the feldsher had fainted from the oppressive heat and, still holding the hook, was tearing at the windpipe. 'It's fate,' I thought, 'everything is against me. We've certainly murdered Lidka now.' And I added grimly to myself: 'As soon as I get back to my room, I'll shoot myself.'

Det er nylig blitt laget en miniserie basert på boken, med John Hamm og Daniel Radcliffe i hovedrollene. Serien består av fire korte episoder og den tar for seg mesteparten av hendelsene i novellesamlingen. Likevel er den ganske annerledes enn boken. I dette tilfellet gjør det heldigvis ingenting. Både boken og serien er strålende, hver på sin måte, og jeg anbefaler begge helhjertet til de som liker russiske forfattere og makaber humor. Serien går under navnet A Young Doctor's Notebook. Jeg kan for ordens skyld nevne at jeg hatet Daniel Radcliffe som Harry Potter, men etter å ha sett ham i denne serien ble jeg en fan.

Galahad at Blandings

Forfatter: P.G. Wodehouse

Utgivelsesår: 1964

Min utgave: 2009

Forlag: Everyman's Library

Språk: Engelsk

Sidetall: 222

ISBN: 9781841591612

"Lord Emsworth nodded dismally, limp among the ruins of his golden dreams. The prospect of having his sister Hermione substituted for his sister Constance had affected him rather as the announcement that for the future they might expect to be chastised with scorpions instead of, as under the previous administration, with whips must have affected the Children of Israel."

Når Lord Emsworth kommer hjem fra Amerika blir han møtt med den ubehagelige nyheten om at hans søster Hermione har tatt turen til Blandings Castle. Som om ikke det var nok har hun også invitert Dame Daphne Winkworth, og har som mål å få giftet bort sin eksentriske bror. Problemet er at Lord Emsworth sitt hjerte tilhører en annen, hans kjære prisvinnende gris The Empress of Blandings. Hvordan skal han unngå at Hermione styrer ham inn i et uvelkomment giftemål?

To yngre herremenn har det motsatte problemet. Sam Bagshott har kranglet med forloveden Sandy og kalt henne for "a ginger fathead" og diverse andre fargerike kallenavn. Hun har naturlig nok bestemt seg for å forlate Sam for godt. Tipton Plimsoll er lykkelig forlovet med Hermiones datter, men på grunn av en selvforskyldt misforståelse brytes forlovelsen.

Galahad Threepwood, Lord Emsworths bror, kjent for å være ganske vill i sine yngre dager, har alltid en plan eller to på lur og låner gjerne bort sin ekspertise og sin tid for å hjelpe forelskede unge mennesker. Gally klarer alltid å redde dagen, dog ikke uten småproblemer underveis.

"That was what struck Sam immediately about Galahad Threepwood, that he looked extraordinarily fit for his years. It was the impression Gally made on everyone who met him. After the life he had led he had no right to burst with health, but he did. Where most of his contemporaries had long ago thrown in the towel and retired to cure resorts to nurse their gout, he had gone blithely on, ever rising on stepping stones of dead whiskies and sodas to higher things. He had discovered the prime grand secret of eternal youth - to keep the decanted circulating, to stop smoking only when snapping the lighter for his next cigarette and never to retire to rest before three in the morning."

Gally sine luddige løsninger er som regel ganske kompliserte og det er de også denne gangen. Etter et mislykket forsøk på å lure Sam inn på slottet - hvor Sandy jobber som Lord Emsworth sin sekretær - på en dag hvor slottet er åpent for besøkende, overbeviser Gally sin bror om at Sam er forfatteren av Lord Emsworth sin favorittbok, On the Care of the Pig, nemlig Augustus Whipple og sikrer ham dermed Lord Emsworth sin evige tiltro og vennskap. Butleren Beach er dog ikke overbevist, da denne Augustus Whipple (Sam Bagshott) ved en feiltagelse stjal klokken til Beach og slo til politimannen som jagde ham etter hendelsen.

Gally må dermed beskytte Sam fra politiet og forhindre at Lord Emsworth finner ut av den virkelige indentiteten til Sam. I tillegg får han i oppgave å forhindre at Tipton Plimsoll mottar brevet fra hans utkårede hvor hun forteller ham at hun ikke lenger vil gifte seg med ham (fordi hun tror han har mistet alle pengene sine, noe han fortalte Lord Emsworth fordi han trengte å låne 20 pund for å komme seg ut av en fengselscelle i New York).

Forviklinger og atter flere forviklinger. Som selvsagt løser seg til det beste for alle. Gally er mesterhjernen som takler enhver utfordring, Lord Emsworth lever i sin egen verden som alltid, klar til å si noen passende ord til dem som fornærmer hans store kjærlighet. Sammen er de et fantastisk komisk par, totalt ulike, men så herlige på hver sin måte. Mine Wodehousefavoritter, uten tvil.

Wodehouse har skapt en verden hvor alt som kan gå galt alltid går galt, men hvor ikke et eneste problem forblir uløst på slutten av boken. Det er en idyllisk men merkelig verden. Den er naiv, uskyldig og ikke minst utrolig fornøyelig. For ikke å snakke om at mannen skriver som en gud. Hver setning er et ubetalelig komisk mesterverk.

"Wilfred goggled. Years of association with her had left him with no doubt as to his Aunt Hermione being a pretty hardboiled egg, but he had never suspected her of quite such twenty-minutes-in-the-saucepan-ness as this. He had always supposed that her hardboiled eggery expressed itself in words not deeds. A gurgling sound like the wind going out of the children's toy known as the dying duck showed how deeply he had been moved."

Mål for å lykkes med mål!

2012 var året jeg fullførte en mastergrad, feiret ettårsdagen til hunden min, begynte på en ny bachelorgrad uten å fullføre, kjøpte enda en hund, begynte på enda en ny bachelorgrad som jeg har planer om å fullføre, la planer om å ta jegerprøven, utsatte planer om å ta jegerprøven, feiret halvårsdagen til den andre hunden min, ble syk hele tre ganger, la planer om å fullføre to bachelorgrader i løpet av 1,5 år, begynte å kikke på jobber, begynte å drømme om alt jeg vil studere som jeg ikke får finansiert av lånekassen og på toppen av det hele ble jeg en lite aktiv blogger. I 2013 skal jeg enten bli en mer aktiv blogger, eller så skal jeg slutte å være blogger. Det får bli det ene eller det andre, for halvveisblogging har vist seg å ikke være særlig gøy.

(Hund nr. 1 sier "zzzz")

Når det gjelder lesingen så har dette året handlet om kvalitet over kvantitet. Jeg har fått en ny favorittforfatter i år, nye favorittbøker, men jeg har hatt altfor lite lesetid. 51 bøker har jeg lest så langt i år. I fjor på denne tiden hadde jeg sikkert lest nærmere 90. Ikke at jeg klager, kvalitet er bedre enn kvantitet. Men med mer lesetid kunne jeg kombinert de to. Lesemålstatusen i 2012 oppsummeres i slutten av desember. En liten kraftanstrengelse i desember er på sin plass, uten at jeg har noen illusjoner om hva jeg faktisk kan klare å oppnå på en måned - en måned som både innebærer både eksamenslesing og julejobbing.

(Hund nr. 2 sier ikke så mye)

Så over til lesemålene for 2013. Mål må man ha, enten man blogger eller ei.

"Hvis du ikke setter deg mål, har du heller ingen anledning til å mislykkes. Og det å mislykkes er mye av poenget med å sette seg mål. I hvert fall når du med viten og vilje setter deg mål som det burde være innlysende at du aldri kommer til å klare å gjennomføre. Ord for dagen."

Nei, Line. Nei! Hvis du ikke setter deg mål, har du heller ingen anledning til å lykkes. Og det å lykkes er mye av poenget med å sette seg mål. Spesielt når du med viten og vilje setter deg mål som det burde være innlysende at du aldri kommer til å klare å gjennomføre. Det gir deg gleden av å kunne peke og le når alle andre skriver om hvordan de har mislykkes når du selv klarte det mot alle odds. I tillegg gir det deg mer mot til å sette deg enda mer urealistiske mål året etter. Jo villere jo bedre. 10 Dickens, 15 russere, 20 P.G. Wodehouse, Moby Dick, Les Miserables, The Forsyte Saga pluss 150 mer lettleste bøker? Selvfølgelig kan det leses i løpet av 2013. 100 bøker fra 1001-listen? Ja, hvorfor ikke? Man er ikke bedre enn de målene man setter seg. Og i 2013 SKAL jeg fullføre alle mål! 2012 har vært en skamplett som ikke skal gjentas. Men hva er så mine lesemål for 2013?

1. Dickens: Jeg fortsetter mitt Dickens-prosjekt og skal lese fem av hans bøker.
2. Lines lesesirkel: Jeg skal IKKE fullføre alle bøkene i Lines lesesirkel, jeg skal derimot fullføre EN. War and Peace er den store 2013-mursteinen som skal være lest innen en eller annen dato valgt av Line.
3. P.G. Wodehouse: Hva kan være bedre enn et mål om å lese flere tullete bøker som fører til latterkramper og fnising på upassende steder? Terry Pratchett er ut, P.G. Wodehouse er tingen! Jeg satser moderat og går for å lese 10 av hans bøker i 2013. Dette er kanskje det enkleste målet jeg har hatt noensinne.
4. Louis de Bernières: Jeg skal lese de to bøkene av ham som fremdeles står ulest i bokhyllen, nemlig Birds Without Wings og The Troublesome Offspring of Cardinal Guzman. Deretter skal jeg sende ham en melding på Facebook eller Twitter hvor jeg ber ham om å øke skrivehastigheten sin. 1667 ord for dagen, minimum.
5. Thomas Hardy: Jeg har fremdeles ikke lest en eneste bok av denne mannen, til tross for at flere av bøkene hans har støvet ned i bokhyllen min de siste åtte årene. I 2013 skal jeg lese to bøker av Thomas Hardy.
6. 1001-books: 15 1001-kryss i 2013 tror jeg er realistisk.
7. Faktabøker: Det finnes mye som ikke er skjønnlitteratur som er verdt å lese. I 2013 skal jeg finne seks slike bøker og jeg skal lese hver og en av dem.
8. Russere: 15 blir litt i overkant etter et dårlig år, men 10 skal jeg klare. 10 valgfrie russere av valgfritt kjønn og valgfri alder. Levende eller døde. Og jeg bruker begrepet "russer" løst.

Jeg runder av der. Ingen Off the Shelf, ingen bokshoppingbegrensninger, ingen villt usannsynlige mål. De kommer i 2014. Jeg må varme opp etter det dårlige året jeg hadde i år. Bare vent til 2018 dere, da skal det virkelig ta av. Lesemål blir det enten jeg blogger eller ei. Men når jeg tenker meg om blir det lettere å peke og le hvis jeg fremdeles er en blogger etter mitt ville 2018, så vi får se om ikke jeg holder ut til da.

(To hunder og to enorme grønne ben)