Speaking From Among the Bones

Forfatter: Alan Bradley
Utgivelsesår: 2013
Forlag: Orion
Språk: Engelsk
Sidetall: 402
Versjon: Kindle

"His death did not seem to fit what one thinks of as a village murder: the jealousy, the angry words, the blow, the strangulation, the poisoning, the booby-trapped bed warmer. Instead, he had been brutally murdered within the closed casing of a historical pipe organ, his body hauled out of doors and through the churchyard, dropped down into an open grave, dragged through a tunnel, and tossed at last into a hidden chamber atop the tomb of a long-dead saint. It didn't make any sense."

Drapet på kirkens organist, Mr. Collicutt, er det store mysteriet i den femte boken om Flavia de Luce. Flavia blir vitne til oppdagelsen av nok et lik i Bishop's Lacey og denne gangen er hun ikke den eneste hobbydetektiven på saken. Flere av sporene hun finner leder henne imidlertid til egne familiehemmeligheter og det er uten tvil de Luce-familiens historie som står i sentrum for boken som helhet. Og det er nettopp det Bradleys lesere ønsker. Ihvertfall denne leseren.

Det er mange grunner til å lese og like denne serien. Flavia de Luce er hovedgrunnen. Hun er ung men skarp, umoden til tider men mer intelligent enn de fleste, sterk men også skjør. Mysteriene hun løser er allid unike og spennende, Flavias bemerkninger er ofte herlig humoristiske. Bradley blander engelsk småbysjarm med makabre saker og en politisk ukorrekt heltinne. Det er utrolig underholdende lesning.

"The thing ignored me. Perhaps it was hungry. Perhaps Miss Tanty had been so disturbed that she had forgotten to feed it. I took hold of a chunk of suet which was jammed between the wires of the cage. The bird made a sudden lunge and I jerked back my hand before I lost a finger. I'm afraid I called Polly a nasty name."

Likevel er det ikke kun den rene underholdningsverdien av en god krimgåte og en unik heltinne som har gjort serien til en suksess. Særlig de siste bøkene må sies å være mye mer enn som så. Når Flavia ikke farter rundt omkring i Bishop's Lacey på sykkelen Gladys er hun hjemme i det forfalne herregårdshuset Buckshaw hvor hun (stort sett) forgjeves prøver å få farens oppmerksomhet. Moren forsvant da hun var liten og faren prøver å holde liv i en skadeskutt økonomi samtidig som han trekker seg mer og mer unna familien, spesielt den yngste datteren som minner ham altfor mye om konen. De eldre søstrene har lite til overs for Flavia og behandler henne deretter. Den britiske idyllen finner man kun i de ytre lag av fortellingene, innerst er det sårbarhet og tragedier som dominerer.

Hvis Alan Bradley holder seg til planen så er dette den nest siste boken om Flavia, og det er tydelig at han i denne boken forsøker å gjøre alt klart til avslutningen. Vi får en god del informasjon om moren, men ingen definitive svar. Familiens økonomiske situasjon når bristepunket:

"Surrender in a man who had survived a prisoner-of-war camp was almost unthinkable, and I realised with a sudden twinge in my heart that the bone-dry little men of His Majesty's Board of Inland Revenue had done to Father what the Empire of Japan had failed to do. They had caused him to give up hope." 

Jeg grugleder meg til siste avsnitt om familien de Luce. Bradleys evner til å kombinere spenning og underholdning med dybde har gjort meg helt hektet på serien. Jeg bryr meg om hver og en av karaktene og jeg vet det blir trist å måtte si farvel til dem. Forhåpentligvis blir det en verdig slutt på serien. Når den siste boken er lest kan jeg dessuten få glede av å lese hele serien om igjen uten ett års pause mellom hver bok. Kanskje jeg da endelig kan finne ut hvorfor jeg ikke var helt overbevist etter å ha lest de første to bøkene i serien. Jeg skjønner fremdeles ikke hva som endret seg fra den andre til den tredje boken.

En liten notis på slutten: Jeg har bloggbursdag i dag! Bloggen fyller tre år. Siden jeg ikke har vært så aktiv her på en stund får det holde med notisen, så får det heller bli et stort innlegg på fireårsdagen. Jeg feirer med favorittsitatet fra Speaking From Among the Bones (som du mest sannsynlig må ha kjenskap til serien for å sette pris på):

"Then the miracle happened. As the vicar glanced uneasily at the remains of Mr. Collicutt, the Inspector slowly closed and reopened his right eye so that only I could see it. He had winked at me! Inspector Hewitt had winked at me! Somewhere, church bells rang. Somewhere cannons boomed. Somewhere fireworks exploded crazily in a darkened sky."

Leseåret 2012

(dette beistet deler jeg alle mine leseropplevelser med, da han stort sett ligger på fanget mitt mens jeg leser)

Jeg kan liksågodt begynne dette innlegget med å konstatere at leseåret 2012 ble relativt mislykket hvis det er lesemålene for 2012 som avgjør kvaliteten på leseåret. Heldigvis finnes det andre måter å måle leseåret på. Likevel må jeg begynne med lesemålene:

1. Fullføre alle bøkene i Lines lesesirkel: 3/12. Det gikk dårligere enn jeg noensinne kunne forestilt meg. Jeg leste ikke ut en eneste av bøkene i lesesirkelen etter mars. Jeg holder på med The Monk, så fasiten blir til slutt 4/12. To av bøkene hadde jeg lest tidligere (Anna Karenina og The Secret History) og da kan jeg late som om jeg klarte halvpartene av bøkene i lesesirkelen. Men skal jeg være dønn ærlig så ble altså kun tre av bøkene lest i fjor.

2. Fullføre 10 bøker fra 1001-listen, ikke medregnet bøkene i Lines lesesirkel: 2012s eneste fulltreffer. Jeg klarte nøyaktig ti bøker fra 1001-listen og de ti bøkene er The Kreutzer Sonata (Tolstoy), The Master and Margarita (Bulgakov), Amok (Zweig), The Vicar of Wakefield (Goldsmith), A Room with a View (Forster), The Plague (Camus), The Great Gatsby (Fitzgerald), Decline and Fall (Waugh), W or the Memory of Childhood (Perec), Catch-22 (Heller). Hurra for et fullført mål!

3. Lese åtte bøker skrevet av Charles Dickens: Jeg klarte to. Pluss et par hundre sider av en tredje. I år blir det flere, men åtte var tydeligvis altfor urealistisk. I mitt forsvar pleier jeg å lese mer enn jeg gjorde i 2012. Jeg satser dog ikke like hardt i år.

4. Lese ti faktabøker: 3/10. Året begynte bra med to fullførte faktabøker helt i starten, nemlig Kongstanken og Paranormalitet. Deretter ble det ingen faktabøker før helt i slutten av året. Da leste jeg The Missionary Position av Christopher Hitchens.

5. Lese 100 bøker i løpet av året: Dette målet har jeg aldri lykkes med, men i 2010 og 2011 kom jeg ganske nærmt. I 2012 kom jeg kun halvveis. Pluss en. 51 bøker er ståa etter endt 2012. Ikke akkurat mye å skryte av.

6. Lese åtte bøker i Discworld-serien: 2012 vil alltid bli husket som klassikeråret og Wodehouse-året. Pratchett er artig, Wodehouse er vanvittig vittig, hysterisk morsom, ubetalelig, fantastisk, genial (nå skjønner dere kanskje tegningen...), og jeg klarer ikke helt å se vitsen med å lese Pratchett når jeg kan lese Wodehouse. Fullført: 0/8. I 2013 har jeg satt meg et Wodehouse-mål i stedet for et Pratchett-mål.

7. Lese ti bøker fra Jorden Rundt på 200 Bøker-utfordringen: Dette målet har blitt ignorert fullstendig. Jeg kommer tilbake til det senere i år.

8. Lese de nominerte til Bookerprisen: 2/6, eventuelt 3/12 hvis man regner med longlist. Satser friskt i 2013.

(nok et beist, som av og til liker å tygge på bøkene mine)

                                                             

Ett av åtte fullførte mål er ikke fantastisk. Jeg skal skjerpe meg i 2013. Men først vil jeg ta en nærmere titt på leseåret 2012. Til nå har jeg kun funnet ut hva jeg ikke har lest. Hva leste jeg faktisk?

Nasjonalitet: I 2012 leste jeg en bok fra hvert av de følgende landene: Tsjekkia, Hellas, Østerrike, Nederland, Sveits, Sverige og Colombia. Jeg leste fire bøker skrevet av forfattere fra USA og fire fra Norge. Russland ble representert med fem bøker og Frankrike med seks bøker. De resterende 25 bøkene jeg leste i 2012 ble skrevet av britiske forfattere. Det har vel egentlig aldri vært tvil om at jeg liker britene, men dette demonstrerer det altså nok en gang. Jeg tror jeg bør forsøke å lese mer norsk i 2013 (haha jeg studerer nordisk, så det MÅ jeg faktisk) og i tillegg satse på å bevege meg utenfor Europas grenser oftere (USA teller ikke).

Kjønn: 44 menn og 7 kvinner. Jeg kan tydeligvis kun oppnå kjønnsbalanse hvis jeg jobber bevisst for det.

Sjangre: Som tidligere nevnt leste jeg tre faktabøker i 2012. I tillegg leste jeg følgende:

Krim: 2
Fantasy-ish: 5
Humor: 12 (her regner jeg med alle bøkene jeg lo mye av, uansett om de hører hjemme i sjangeren humor eller ikke)
Romaner: 16 (noenlunde moderne romaner)
Noveller: 5 (noen lange noveller)
Klassikere: 22 (og det med en streng definisjon av klassikere)

Terningkast: Ingen toere i 2012. Kun fem treere. Jeg leste elleve firere, tolv seksere og hele 23 femmere. Kvalitetsmessig har det med andre ord vært litt av et leseår. Det er ikke det at jeg er for liberal med de høye terningkastene, det er rett og slett slik at jeg er veldig flink til å velge ut bøker som er verdt å lese. Jeg kjenner meg selv og min egen boksmak.

3erne: En skuffende Dickens, en skuffende klassiker til, en skuffende grøsser og to skuffende Bookernominerte (selv om den ene strengt tatt var interessant).

4erne: To krim (spennende, men kjapt glemt), Gatsby var god men ikke strålende, Forster skrev godt men engasjerte ikke, Miller og Lermontov var ikke så bra som jeg håpet de skulle være, Waugh var ikke så morsom som jeg håpet han skulle være, Barnes skuffet for første gang med England, England. Til og med Tolstoy og Barnes fikk seg hver sin firer. Ikke at firere er dårlige, men de mangler noe...

5erne: Strålende bøker, stort sett som forventet. Kan trekke frem noen få høydepunkter: Mr Mulliner er kanskje ikke helt på høyde med Blandings, men denne karen var slettes ikke dum, The Teleportation Accident burde havnet på Shortlist og aller helst vunnet Bookerprisen (selv om vinneren nok fortjente prisen), The Toilers of the Sea er en relativt ukjent bok av Victor Hugo, men meget lesverdig og fortjener et større publikum, The Black Tulip - Dumas underholder alltid, jeg må huske å lese mer av ham i 2013.

6erne: I 2012 fikk jeg 12 nye favorittbøker. Ikke verst, eller hva? Den første var en strålende novelle av Franz Kafka. Blant de andre befinner det seg en barnebok, en novellesamling, en Hugo, to underfundige blandinger av science fiction og humor, en skummel pestbok, en hobbit og mange dverger, en krigsbok og tre stk Wodehouse.

Det var 2012. Nå er det målene for 2013 som teller...

A Country Doctor's Notebook

Forfatter: Mikhail Bulgakov
Utgivelsesår: 1926
Min utgave: 2010
Forlag: Vintage
Språk: Engelsk
Sidetall: 158
ISBN: 9780099529569

Where has the world disappeared to today, my birthday? Where, oh where are the electric lights of Moscow? Where are the people, where is the sky? I look out of my windows at nothing but darkness...

Doktoren og de andre ansatte på sykehuset midt i ingenmannsland i kaldeste Russland har lite å glede seg over. De bruker det meste av sin tid på å hjelpe syke og døende mennesker, på å forsøke å få en uutdannet befolkning til å forstå alvoret av sine sykdommer og å forhindre at de selger medisinen de får i stedet for å ta den selv. Det er en dyster tilværelse, men det gir ihvertfall en god unnskyldning for å drikke:

'Have another glass,' I invited him. (Don't be too hard on us; after all, we - a doctor, a feldsher and two midwives - are human too. For months on end we see no one apart from hundreds of sick peasants. We work away, entombed in snow. Surely we may be allowed to drink a couple of glasses of suitably diluted spirit and relish a few of the local sprats on the doctor's birthday?)

Doktoren er 24 år og er nyutdannet. Femten femmere fikk han fra universitetet; han var med andre ord en meget god student. Livet som eneste lege i en gudsforlatt landsby hvor været alltid er for dårlig til at man kan dra noen steder er dog ikke noe legestudiet kunne forberede ham på. Han må ta alle avgjørelsene, han må sette riktig diagnose og han må gjennomføre operasjoner han tidligere kun har sett  utført av andre. Som om ikke det er nok blir han stadig sammenlignet med den tidligere doktoren på stedet, Leopold Leopoldovich, som hadde skjegg og erfaring. Doktoren har verken skjegg eller erfaring. Han vet ikke helt hva som er verst...

A Country Doctor's Notebook er en novellesamling og består til sammen av ni noveller, hvor de første syv handler om doktoren. Den kan likevel leses som en roman da den hovedsakelig består av hendelser fra doktorens tid ved Muryovo-sykehuset i 1916 og 1917. Hver novelle tar for seg noen få begivenheter fra denne perioden og de presenteres i kronologisk rekkefølge. Vi følger doktoren når han sager av et ben for første gang, leter etter en pasients luftrør uten å finne det, brekker armen på en dødfødt baby under en fødsel og i hans kamp for å bekjempe syfilis.

'...and then, dearest wife, give my kindest regards to Safron Ivanovich. And apart from that, dear wife, go and see our doctor because for the last six months I have been suffering from a foul and painful disease, syphilis. I didn't tell you when I was with you. Take the treatment for it.

                               Your husband, Anatoly Bukov.'

The young woman pressed a corner of her flannel shawl to her mouth, sat down on the bench and shook with sobs. Her fair curls, wet with melted snow, lay across her forhead.
'Isn't he a swine?' she cried.
'Yes, he is,' I answered firmly.

Doktorens største kamp er likevel kampen mot uerfarenhet, mot å konsultere tekstbøker som ikke forteller han hvordan virkeligheten fungerer, mot å gi opp etter å få høre for n'te gang om den fantastiske  Leopold Leopoldovich, mot å gi etter for frustrasjonen som alltid dukker opp når pasientene ikke er samarbeidsvillige, noe de sjelden er. Og i denne frustrasjonen ligger latterperler på en snor. Denne ufattelige dystre, grusomme hverdagen er så ekstrem at det blir morsomt. Veldig, veldig morsomt. Dette er uten tvil den mest underholdende russiske boken jeg har lest noensinne. Kanskje også en av de beste. Jeg forstår godt hvorfor enkelte mener det omtrent ikke er forskjell på russiske tragedier og komedier.

Now I could see one thing only: the greyish ringlets of the windpipe. I thrust the sharp knife into it - and froze in horror. The windpipe was coming out of the incision and the feldsher appeared to have taken leave of his wits: he was tearing it out. Behind me the two midwives gasped. I looked up and saw what was the matter: the feldsher had fainted from the oppressive heat and, still holding the hook, was tearing at the windpipe. 'It's fate,' I thought, 'everything is against me. We've certainly murdered Lidka now.' And I added grimly to myself: 'As soon as I get back to my room, I'll shoot myself.'

Det er nylig blitt laget en miniserie basert på boken, med John Hamm og Daniel Radcliffe i hovedrollene. Serien består av fire korte episoder og den tar for seg mesteparten av hendelsene i novellesamlingen. Likevel er den ganske annerledes enn boken. I dette tilfellet gjør det heldigvis ingenting. Både boken og serien er strålende, hver på sin måte, og jeg anbefaler begge helhjertet til de som liker russiske forfattere og makaber humor. Serien går under navnet A Young Doctor's Notebook. Jeg kan for ordens skyld nevne at jeg hatet Daniel Radcliffe som Harry Potter, men etter å ha sett ham i denne serien ble jeg en fan.

Galahad at Blandings

Forfatter: P.G. Wodehouse

Utgivelsesår: 1964

Min utgave: 2009

Forlag: Everyman's Library

Språk: Engelsk

Sidetall: 222

ISBN: 9781841591612

"Lord Emsworth nodded dismally, limp among the ruins of his golden dreams. The prospect of having his sister Hermione substituted for his sister Constance had affected him rather as the announcement that for the future they might expect to be chastised with scorpions instead of, as under the previous administration, with whips must have affected the Children of Israel."

Når Lord Emsworth kommer hjem fra Amerika blir han møtt med den ubehagelige nyheten om at hans søster Hermione har tatt turen til Blandings Castle. Som om ikke det var nok har hun også invitert Dame Daphne Winkworth, og har som mål å få giftet bort sin eksentriske bror. Problemet er at Lord Emsworth sitt hjerte tilhører en annen, hans kjære prisvinnende gris The Empress of Blandings. Hvordan skal han unngå at Hermione styrer ham inn i et uvelkomment giftemål?

To yngre herremenn har det motsatte problemet. Sam Bagshott har kranglet med forloveden Sandy og kalt henne for "a ginger fathead" og diverse andre fargerike kallenavn. Hun har naturlig nok bestemt seg for å forlate Sam for godt. Tipton Plimsoll er lykkelig forlovet med Hermiones datter, men på grunn av en selvforskyldt misforståelse brytes forlovelsen.

Galahad Threepwood, Lord Emsworths bror, kjent for å være ganske vill i sine yngre dager, har alltid en plan eller to på lur og låner gjerne bort sin ekspertise og sin tid for å hjelpe forelskede unge mennesker. Gally klarer alltid å redde dagen, dog ikke uten småproblemer underveis.

"That was what struck Sam immediately about Galahad Threepwood, that he looked extraordinarily fit for his years. It was the impression Gally made on everyone who met him. After the life he had led he had no right to burst with health, but he did. Where most of his contemporaries had long ago thrown in the towel and retired to cure resorts to nurse their gout, he had gone blithely on, ever rising on stepping stones of dead whiskies and sodas to higher things. He had discovered the prime grand secret of eternal youth - to keep the decanted circulating, to stop smoking only when snapping the lighter for his next cigarette and never to retire to rest before three in the morning."

Gally sine luddige løsninger er som regel ganske kompliserte og det er de også denne gangen. Etter et mislykket forsøk på å lure Sam inn på slottet - hvor Sandy jobber som Lord Emsworth sin sekretær - på en dag hvor slottet er åpent for besøkende, overbeviser Gally sin bror om at Sam er forfatteren av Lord Emsworth sin favorittbok, On the Care of the Pig, nemlig Augustus Whipple og sikrer ham dermed Lord Emsworth sin evige tiltro og vennskap. Butleren Beach er dog ikke overbevist, da denne Augustus Whipple (Sam Bagshott) ved en feiltagelse stjal klokken til Beach og slo til politimannen som jagde ham etter hendelsen.

Gally må dermed beskytte Sam fra politiet og forhindre at Lord Emsworth finner ut av den virkelige indentiteten til Sam. I tillegg får han i oppgave å forhindre at Tipton Plimsoll mottar brevet fra hans utkårede hvor hun forteller ham at hun ikke lenger vil gifte seg med ham (fordi hun tror han har mistet alle pengene sine, noe han fortalte Lord Emsworth fordi han trengte å låne 20 pund for å komme seg ut av en fengselscelle i New York).

Forviklinger og atter flere forviklinger. Som selvsagt løser seg til det beste for alle. Gally er mesterhjernen som takler enhver utfordring, Lord Emsworth lever i sin egen verden som alltid, klar til å si noen passende ord til dem som fornærmer hans store kjærlighet. Sammen er de et fantastisk komisk par, totalt ulike, men så herlige på hver sin måte. Mine Wodehousefavoritter, uten tvil.

Wodehouse har skapt en verden hvor alt som kan gå galt alltid går galt, men hvor ikke et eneste problem forblir uløst på slutten av boken. Det er en idyllisk men merkelig verden. Den er naiv, uskyldig og ikke minst utrolig fornøyelig. For ikke å snakke om at mannen skriver som en gud. Hver setning er et ubetalelig komisk mesterverk.

"Wilfred goggled. Years of association with her had left him with no doubt as to his Aunt Hermione being a pretty hardboiled egg, but he had never suspected her of quite such twenty-minutes-in-the-saucepan-ness as this. He had always supposed that her hardboiled eggery expressed itself in words not deeds. A gurgling sound like the wind going out of the children's toy known as the dying duck showed how deeply he had been moved."

Mål for å lykkes med mål!

2012 var året jeg fullførte en mastergrad, feiret ettårsdagen til hunden min, begynte på en ny bachelorgrad uten å fullføre, kjøpte enda en hund, begynte på enda en ny bachelorgrad som jeg har planer om å fullføre, la planer om å ta jegerprøven, utsatte planer om å ta jegerprøven, feiret halvårsdagen til den andre hunden min, ble syk hele tre ganger, la planer om å fullføre to bachelorgrader i løpet av 1,5 år, begynte å kikke på jobber, begynte å drømme om alt jeg vil studere som jeg ikke får finansiert av lånekassen og på toppen av det hele ble jeg en lite aktiv blogger. I 2013 skal jeg enten bli en mer aktiv blogger, eller så skal jeg slutte å være blogger. Det får bli det ene eller det andre, for halvveisblogging har vist seg å ikke være særlig gøy.

(Hund nr. 1 sier "zzzz")

Når det gjelder lesingen så har dette året handlet om kvalitet over kvantitet. Jeg har fått en ny favorittforfatter i år, nye favorittbøker, men jeg har hatt altfor lite lesetid. 51 bøker har jeg lest så langt i år. I fjor på denne tiden hadde jeg sikkert lest nærmere 90. Ikke at jeg klager, kvalitet er bedre enn kvantitet. Men med mer lesetid kunne jeg kombinert de to. Lesemålstatusen i 2012 oppsummeres i slutten av desember. En liten kraftanstrengelse i desember er på sin plass, uten at jeg har noen illusjoner om hva jeg faktisk kan klare å oppnå på en måned - en måned som både innebærer både eksamenslesing og julejobbing.

(Hund nr. 2 sier ikke så mye)

Så over til lesemålene for 2013. Mål må man ha, enten man blogger eller ei.

"Hvis du ikke setter deg mål, har du heller ingen anledning til å mislykkes. Og det å mislykkes er mye av poenget med å sette seg mål. I hvert fall når du med viten og vilje setter deg mål som det burde være innlysende at du aldri kommer til å klare å gjennomføre. Ord for dagen."

Nei, Line. Nei! Hvis du ikke setter deg mål, har du heller ingen anledning til å lykkes. Og det å lykkes er mye av poenget med å sette seg mål. Spesielt når du med viten og vilje setter deg mål som det burde være innlysende at du aldri kommer til å klare å gjennomføre. Det gir deg gleden av å kunne peke og le når alle andre skriver om hvordan de har mislykkes når du selv klarte det mot alle odds. I tillegg gir det deg mer mot til å sette deg enda mer urealistiske mål året etter. Jo villere jo bedre. 10 Dickens, 15 russere, 20 P.G. Wodehouse, Moby Dick, Les Miserables, The Forsyte Saga pluss 150 mer lettleste bøker? Selvfølgelig kan det leses i løpet av 2013. 100 bøker fra 1001-listen? Ja, hvorfor ikke? Man er ikke bedre enn de målene man setter seg. Og i 2013 SKAL jeg fullføre alle mål! 2012 har vært en skamplett som ikke skal gjentas. Men hva er så mine lesemål for 2013?

1. Dickens: Jeg fortsetter mitt Dickens-prosjekt og skal lese fem av hans bøker.
2. Lines lesesirkel: Jeg skal IKKE fullføre alle bøkene i Lines lesesirkel, jeg skal derimot fullføre EN. War and Peace er den store 2013-mursteinen som skal være lest innen en eller annen dato valgt av Line.
3. P.G. Wodehouse: Hva kan være bedre enn et mål om å lese flere tullete bøker som fører til latterkramper og fnising på upassende steder? Terry Pratchett er ut, P.G. Wodehouse er tingen! Jeg satser moderat og går for å lese 10 av hans bøker i 2013. Dette er kanskje det enkleste målet jeg har hatt noensinne.
4. Louis de Bernières: Jeg skal lese de to bøkene av ham som fremdeles står ulest i bokhyllen, nemlig Birds Without Wings og The Troublesome Offspring of Cardinal Guzman. Deretter skal jeg sende ham en melding på Facebook eller Twitter hvor jeg ber ham om å øke skrivehastigheten sin. 1667 ord for dagen, minimum.
5. Thomas Hardy: Jeg har fremdeles ikke lest en eneste bok av denne mannen, til tross for at flere av bøkene hans har støvet ned i bokhyllen min de siste åtte årene. I 2013 skal jeg lese to bøker av Thomas Hardy.
6. 1001-books: 15 1001-kryss i 2013 tror jeg er realistisk.
7. Faktabøker: Det finnes mye som ikke er skjønnlitteratur som er verdt å lese. I 2013 skal jeg finne seks slike bøker og jeg skal lese hver og en av dem.
8. Russere: 15 blir litt i overkant etter et dårlig år, men 10 skal jeg klare. 10 valgfrie russere av valgfritt kjønn og valgfri alder. Levende eller døde. Og jeg bruker begrepet "russer" løst.

Jeg runder av der. Ingen Off the Shelf, ingen bokshoppingbegrensninger, ingen villt usannsynlige mål. De kommer i 2014. Jeg må varme opp etter det dårlige året jeg hadde i år. Bare vent til 2018 dere, da skal det virkelig ta av. Lesemål blir det enten jeg blogger eller ei. Men når jeg tenker meg om blir det lettere å peke og le hvis jeg fremdeles er en blogger etter mitt ville 2018, så vi får se om ikke jeg holder ut til da.

(To hunder og to enorme grønne ben)

The Old Curiosity Shop

Forfatter: Charles Dickens
Utgivelsesår: 1841
Min utgave: 2000
Forlag: Penguin Books
Språk: Engelsk
Sidetall: 556
ISBN: 9780140437423

The Old Curiosity Shop er kanskje bedre kjent som boken om lille Nell, og for de som har hørt om henne byr ikke slutten på noen overraskelser. Av hensyn til de som ikke aner noe om boken skal jeg la være å avsløre slutten i tilfelle dere fremdeles ønsker å lese den når dere kommer til slutten av dette innlegget.

Historien begynner med at vi blir kjent med Nell og bestefaren som bor i den gamle antikvitetsbutikken. Familien består i all hovedsak kun av de to, selv om Nell har en bror som stikker innom en gang iblant. Den fjortenårige Nell lever en ensom tilværelse med en gammel mann, men den gamle mannen har planer for en bedre fremtid. Bestefaren sniker seg gjentatte ganger ut i sene nattestimer mens barnebarnet blir igjen helt alene. Bestefaren har nemlig funnet svaret på alle deres problemer: gambling! Den gamle mannen er sikker på å vinne... til slutt. Desverre for han er ikke pengeutlåneren Quilp like interessert i å sponse en gambler og han overtar dermed butikken da han innser at han kan se langt etter pengene sine. Nell og bestefaren, hva gjør de? Jo, de stikker av.

'Why bless thee, child,' said the old man, patting her on the head, 'how couldst thou miss thy way? - what if I had lost thee, Nell!' 'I would have found my way back to you, grandfather,' said the child boldly; 'never fear.'

So far, so good. Vi har en bestefar og en ung jente på rømmen uten mye penger. De kan dra til landsbygden, leve av jorden og være lykkelige, i følge dem selv. Et annet gode med å få den gamle mannen ut av byen er at det minsker sjansene for at han blir utsatt for fristelser. De vandrer og vandrer og kommer seg i sneglefart lenger og lenger vekk fra Quilp. På veien møter de gode mennesker som gjør alt de kan for å hjelpe og uredelige mennesker med onde hensikter. Igjennom alt er lille Nell en engel. Hun oppdager bestefarens problem og gjør alt hun kan for å beskytte ham, selv etter at han sniker seg inn på rommet hennes og stjeler penger henne.

Quilp sender menn for å lete etter den gamle mannen og hans barnebarn, men blir selv stort sett hjemme for å gjøre livet surt for andre. Det går verst utover konen, spesielt etter at Quilp overhører hennes mor og venner snakke om hvordan Mrs. Quilp burde slutte å følge mannens kommandoer, hvordan hun kan ta små steg for å frigjøre seg fra hans jerngrep i hverdagen. Quilp svarer med å klemme til enda hardere.

Jeg kommer ikke med noe revolusjonerende og nytt nå, men jeg må påpeke at denne boken er altfor sentimental, selv for Dickens. Quilp er en egoistisk og motbydelig karakter og det finnes ingen andre lag. Han er kun en endimensjonal, ondskapsfull dverg og derfor også en ganske uinteressant karakter. Lille Nell er like uinteressant og endimensjonal, men der hvor Quilp representerer mørket er hun lyset. Hun er godheten selv, som ikke sier i fra når føttene er dekket av sår, når hun ranes av sin egen bestefar, når hun ofrer alt for en gammel mann som egentlig burde ta vare på henne. Hun blir en slags levende engel som aldri klager og aldri tenker på seg selv. Hun er fullstendig frarøvet en særegen personlighet. Karakterutvikling er fraværende.

'What would I do if I was in your case?' said the dwarf. 'Something violent, no doubt.' 'You're right there,' returned the little man, highly gratified by the compliment, for such he evidently considered it; and grinning like a devil as he rubbed his dirty hands together.

Dickens kompenserer delvis for dette med å skape mer interessante bikarakterer. Bestefaren til Nell kan ikke anklages for å kun ha ett lag. Han er en gammel mann som sikkert har opplevd litt av hvert i løpet av sitt lange liv. Han har to barnebarn men ingen barn. Han har fått oppgaven med å ta vare på Nell uten å egentlig være i stand til å gi henne et normalt liv. Det eneste han tenker på er å forsørge henne, men spillavhengigheten hans fører til at alt han gjør handler om han selv. Han virker ikke klar over at det er spillingen hans som har ført til den vanskelige situasjonen deres og lever med illusjonen om at spillingen er det som vil gjøre alt bedre. Uten illusjonen vil jeg tro han hadde hatet seg selv. Jeg synes oppriktig synd på denne karakteren.

De andre hovedkarakterene, Dick Swiveller, Kit, Sampson og Sarah Brass kan dere lese om selv om dere ønsker. Dickens introduserer også et par andre karakterer som plutselig bare forsvinner, uten at leseren forstår hva de gjorde der i det hele tatt. Broren til Nell gjør i starten av boken et poeng av at han aldri vil slutte å stikke innom fra tid til annen for å holde øye med søsteren, men så forsvinner han helt. De første kapitlene fortelles av en karakter vi ikke vet hvem er, som ikke tilføyer noe som helst til historien og som forsvinner med denne forklaringen:

"And now that I have carried this history so far in my own character and introduced these personages to the reader, I shall for the convenience of the narrative detach myself from its further course, and leave those who have prominent and necessary parts in it to speak and act for themselves".

Dickens er en mester i å skape fantastiske karakterer som leseren bryr seg så inderlig mye om, til og med når de blir i overkante gode eller onde. I denne boken lykkes han ikke. Historien blir for kjedelig, karakterene altfor lite sammensatte og slutten er nesten så dårlig som Oscar Wilde skal ha det til (søk etter Oscar Wilde og Little Nell på google om du lurer, men da får du vite hvordan boken ender). Jeg er glad for å være ferdig med boken og håper ingen andre bøker av Dickens er like kjedelig og sentimental som denne.

Chronicle of a Death Foretold

Forfatter: Gabriel García Márquez
Utgivelsesår: 1981
Min utgave: 2007
Forlag: Penguin Books
Språk: Engelsk
Sidetall: 122
ISBN: 9780141032467

"On the day they were going to kill him, Santiago Nasar got up at five-thirty in the morning to wait for the boat the bishop was coming on."

Slik begynner Chronicle of a Death Foretold. Rikmannen Bayardo San Román bestemmer seg for å gifte seg med en lokal jente, men er forferdet da han oppdager at hun ikke er jomfru. Nyheten om hennes skam sprer seg raskt og hun må etter kort tid fortelle familien hvilken av stedets menn som var ansvarlig for at hun ikke lenger er ren.

"She only took the time necessary to say the name. She looked for it in the shadows, she found it at first sight among the many, many easily confused names from this world and the other, and she nailed it to the wall with her well-aimed dart, like a butterfly with no will whose sentence has always been written. 'Santiago Nasar,' she said."

Tvillingbrødrene til bruden tar på seg oppgaven med å gjenopprette familiens ære og det tar ikke lang tid før alle innbyggerne - med et par viktige unntak - vet hva som skal skje. I ettertid har alle ulike unnskyldninger for hvorfor de ikke grep inn. Noen trodde ikke at det virkelig ville skje, andre mente at det var en familiesak som ingen utenforstående kunne blande seg inn i. Men de visste, alle visste hva som var Santiago Nasars skjebne.

"'For the love of God,' murmured Clotilde Armenta. 'Leave him for later, if only out of respect for his grace the bishop.'"

Kun en person forsøkte å advare ham, men var for sen. Santiago Nasar var allerede død. Han hadde utspilt sin rolle i denne tragiske hendelsen. Ingen hadde gitt ham en sjanse til å motbevise påstandene og si sin sak, ingen hadde vurdert at jenten kunne snakket usant. Familiens ære var igjen inntakt, Santiago betalte prisen for sine (påståtte) handlinger, og tilværelsen kunne gå tilbake til normalen. Den eneste man synes virkelig synd på var Bayardo San Román.

"For the immense majority of the people there was only one victim: Bayardo San Román. They took it for granted that the other protagonists of the tragedy had been fulfilling with dignity, and even with a certain grandeur, their part of the fortune that life had assigned them. Santiago Nasar had expiated the insult, the brothers Vicario had proved their status as men, and the seduced sister was in possession of her honor once more. The only one who had lost everything was Bayardo San Román: 'poor Bayardo,' as he was remembered over the years."

I realiteten var det mange ofre. Jenten som ikke forventet at brødrene ville vise seg å være modige nok til å drepe den mektige og rike Santiago Nasar. Tvillingbrødrene selv, som lenge gjorde alt i sin makt for å unngå å finne mannen de skulle ta livet av. Og til slutt mannen som ble drept, som måtte spille en rolle han ikke var forberedt på. Som ble dømt for en forbrytelse han muligens ikke hadde begått.

Chronicle of a Death Foretold er en sterk bok. Kort og konsis, nydelig skrevet. García Márquez imponerer nok en gang. Det er en sjelden og uvurderlig opplevelse å bli så engasjert i en bok hvor utfallet avsløres i den første setningen. Boken er en studie av mennesker og tradisjoner. Den inneholder en tragedie som virker uungåelig til tross for at den uten tvil kunne unngås.

Hvorfor Labben liker Oslo

Det fine med å dra til Oslo under en bokfestival og på et bokbloggtreff er at man har en fortreffelig anledning til å gå amok på bokshopping.

De første bøkene jeg rasket med meg ble kjøpt i Bergen. På Flesland. Der ligger nemlig Bergens eneste Tanum og hva er bedre enn å slå ihjel litt vente-på-fly-tid med å kikke i bokhyllene til Tanum? Jeg kjøpte The Story of a Shipwrecked Sailor av Gabriel Garcia Marquez fordi den virket spennende og var det første "store verket" til Marquez i følge bakstideteksten. Bok nummer to heter The Book of the Dead og handler om døde mennesker. Lystig, jeg vet. Men med kapitteltitler som disse må det blir bra: "There's Nothing like a Bad Start in Life", "Happy-go-lucky", "Lets Do It", "Grin and Bear It", "The Monkey-keepers" og "Once You're Dead, You're Made for Life". Den siste jeg plukket med meg fra Flesland var Tom Sharpe sin The Wilt Inheritance, valgt ut på grunn av et sitat på baksiden av boken: "Britain's leading practitioner of black humour" (Punch).

Den første boken som fikk gleden av å havne i bagasjen min etter at jeg hadde ankommet Oslo var en bok som for meg var (og er) helt ukjent. Forfatteren heter László Krasznahorkai og er fra Ungarn. I sitatene på baksiden av boken blir han sammenlignet med Nikolai Gogol og Herman Melville og boken - som heter Satantango - blir beskrevet som et moderne europeisk mesterverk. Boken ble kjøpt innbundet for 119 kroner i et Norli-telt på Karl Johan. Krysser fingrene for at boken lever opp til de enorme forventningene jeg har fått.

Videre gikk turen til Norli i Universitetsgaten hvor de hadde tilbud på engelsk pocket (25 prosent, noe jeg får på Norli uansett siden jeg jobber der, men men, fint for alle andre ihvertfall). Av de store kjedebokhandlerne i Norge vil jeg tro at dette er butikken som har best utvalg av bøker jeg liker å lese og derfor tar jeg alltid turen innom når jeg er i Oslo. Under bokfestivalen var jeg faktisk innom to ganger. På den første turen fant jeg meg en "Best of..." bok med fortellinger av P.G. Wodehouse. Det geniale med den er at den ikke bare har historier om noen få av Wodehouse sine karakterer, men dekker vel alle de største karakterene Wodehouse har skapt. Du finner blant annet historier fra Blandings, om Jeeves og Wooster, Psmith, The Drones, Ukridge og Mr Mulliner. Supert for en som nylig har oppdaget Wodehouse. I tillegg plukket jeg med meg Colonel Chabert av Balzac fordi jeg ønsker å lese mer av ham og The Sound and the Fury av Faulkner, på anbefaling fra Line.

På bokbloggtreffet tok det ikke lang tid før en bok fant meg, nemlig Paringslek av Norman Rush. Det er en murstein jeg har vunnet av Ingalill og det er også en av favorittene hennes. Av bøkene vi kunne velge mellom på treffet virket Gabi Gleichmanns Udødelighetens Elixir som den mest interessante, så den fikk også gleden av å bli stappet nedi bag'en min.

Flyet mitt gikk ikke før i fem-tiden på søndagen så jeg hadde noen timer å slå ihjel i Oslo etter at jeg sjekket ut fra hotellet. Først bar det til Oslo S hvor jeg måtte sette fra meg bagasjen min, som unektelig var blitt en god del tyngre etter lørdagens strabaser, men så bar det avgårde til flere boktilbud. Ark hadde 50 prosent på engelsk pocket, et tilbud det er umulig å benytte seg av, og jeg fant jeg fant. Men hva fant jeg? Den første var The Village of Stepanchikovo av Dostoeyevsky, som "rivals Gogol's imagination with its cruel delight in wild absurdities". Den andre heter The Foundation Pit og er i følge baksideteksten en dystopisk roman om sovjetiske arbeidere. Boken er skrevet av Andrey Platonov. Jeg ga meg ikke med det. Jeg fant en bok med et fascinerende lilla cover med en svær svart edderkopp i midten som heter, passende nok, The Black Spider. Forfatteren er (var) sveitsisk og heter Jeremias Gotthelf. Bok nummer fire heter Ending Up og er skrevet av Kingsley Amis. Det er en svart komedie som finner sted på den engelske landsbygden. Perfekt for meg med andre ord. Sist men ikke minst - og boken med den mest geniale tittelen - har vi A Cruel Bird Came to the Nest and Looked In, skrevet av Magnus Mills. Jeg MÅ kopiere baksideteksten, for boken virker sær, særere, særest på en finfin måte:

"Far away, in the ancient Empire of Greater Fallowfields, things are falling apart. The Imperial Orchestra is presided over by a conductor who has never played a note, the clocks are changed constantly to ensure that the cabinet can take tea in the library as the sun sets, the Astronomer Royal is only able to use the imperial telescope when he can find a sixpence to put in its slot, and everyone lives on tick. But while the kingdom drifts, awaiting the return of the absentee emperor, a 'cruel bird' is getting closer."

Til slutt ble det en tur innom Tanum og tur nummer to til Norli for å kjøpe Roald Dahl-bøker. De jeg fant var Boy, George's Marvellous Medicine, The Magic Finger og The Witches. Og for de som lurer: ja, jeg kom meg hjem uten å ødelegge ryggen min, skuldrene mine eller noe annet. Takk og pris for oppbevaringsbokser. Jeg hadde aldri overlevd søndagen uten.

PS. Alle koblingene mine er til Amazon.com, for der kan du både lese hva bøkene handler om og hva folk synes om de. Udødelighetens Elixir får dere finne ut hva er på egenhånd. Den er ny og den er norsk, så det går nok fint.

Swimming Home

Forfatter: Deborah Levy
Utgivelsesår: 2011
Forlag: And Other Stories
Språk: Engelsk
Sidetall: 157
ISBN: 9781908276025

'Why do you take pills?' 'Oh, I've decided not to for a while. You know... it's quite a relief to feel miserable again. I don't feel anything when I take my pills.'

Det er ikke ofte jeg assosierer bøker jeg har lest med en farge, men alt jeg klarer å tenke på når jeg nå skal skrive denne omtalen er hvor grå Swimming Home er. Det til tross for at handlingen finner sted i Nice midt på sommeren, en by som uten tvil bader i sol og blå himmel på det aktuelle tidspunktet. Gråheten gjenspeiler ikke været, men heller sinnsstemningen til enkelte - om ikke de fleste - av karakterene. Hun som har sluttet å ta pillene sine, Kitty, sier til og med at det alltid regner, ihvertfall for henne. I hennes sinn er det aldri godvær.

I tillegg til Kitty, som lider av depresjon, møter vi også familien Jacobs. De har leid et sommerhus i Nice og finner en naken Kitty i bassenget da de ankommer huset. Kitty beskrives som svært vakker, og leseren undrer seg derfor over at konen i familien, Isabel, inviterer henne til å bo med dem da de innser at hun ikke har et annet sted å være. På bloggtreffet forrige helg snakket vi litt om akkurat dette, og Clementine foreslo at Isabel på denne måten inviterte ektemannen, poeten Joe, til å være utro og dermed gi Isabel en grunn til å ende ekteskapet. Det viste seg å være en meget god teori:

 

'The Ket she only harms herself. Claude asked me why Madame Jacobs insisted she stay. But I have no idea why.' She gazed at her friend with her cloudy, short-sighted eyes. 'I believe she wants the beautiful mad girl to distract her husband so she can finally leave him.'

Kitty og Joe deler en felles interesse for poesi, men der Joe er en publisert poet er Kitty en gal amatør. Hun skriver et dikt som hun ønsker å dele med Joe, som hun mener er en samtale med ham, men som han ikke tør å innrømme at han har lest i frykt for å måtte gi en ærlig mening. Han forstår henne ikke. Ikke at det hindrer ham fra å treffe henne. Han klarer ikke å holde seg unna.

Datteren Nina, en tenåringsjente som får sin første menstruasjon i ferien (for øvrig et svært dramatisk kapittel med en forsvunnet jente og blod i sengen), har også fått med seg det dårlige forholdet mellom foreldrene. Hun er ikke gammel, men likevel gammel nok til å få med seg det som skjer i den voksne verden, uten at hun selv er en del av den. Hun skjønner at det foregår noe mellom faren og Kitty og hun forstår også at Kitty har store problemer. Hun forsøker å fortelle de voksne at Kitty kommer til å begå selvmord, men hun er nærmest usynlig. Hun ser alt, men ingen ser henne. Hun er ikke innvidd i de voksnes rekker og de forventer derfor heller ikke at hun skal ha noe å bidra med.

Swimming Home er en vanskelig bok å skrive om, for selv om jeg har lest den og fått med meg hovedinnholdet føler jeg at det er langt fra alt jeg forstår. Jeg vet ikke helt om jeg ønsker å få med meg alt heller. Boken er kort og språket er forsåvidt lettlest, men den er likevel tung å komme seg gjennom. Jeg føler meg litt som Nina som står på utsiden og ser inn, men jeg forstår meg ikke på disse menneskene på samme måte som hun gjør. Jeg klarer ikke å trenge inn i tankesettene til karakterene og jeg klarer derfor heller aldri å bry meg særlig om dem, på godt eller vondt. De griper meg ikke, de interesserer meg ikke. Det er en vegg mellom meg og dem og jeg orker ikke å rive den ned. Jeg er ikke interessert nok til å bry meg med dem. De forblir karakterer i en bok, ikke mennesker jeg blir kjent med.

Det er godt mulig at det er meg som er problemet og ikke boken. Den er ikke dårlig skrevet. Jeg har inntrykk av at forfatteren prøver å slippe oss innpå karakterene, men de blir likevel for fjerne for meg. Kanskje noen andre som har lest boken har hatt mer hell med å forstå seg på dem.

Leseplan: The Man Booker Prize Short List

Det er tid for nok en Booker-samlesing. Til de som ønsker å delta, vi blogger om bøkene på følgende datoer:

Søndag 16.09: Deborah Levy - Swimming Home

"Swimming Home explores the devastating effect that depression can have on apparently stable, well-turned-out people. Set in a summer villa, the story is tautly structured, taking place over a single week in which a group of beautiful, flawed tourists in the French Riviera come loose at the seams."

Swimming Home er en kort bok som alle kan rekke å lese ferdig til søndag, til tross for en travel helg med bloggtreff og bokfestival. Innleggene kan publiseres på kvelden, eller eventuelt på mandag om de av oss som ikke bor i Oslo ikke rekker å få skrevet noe på søndagen.

Fredag 21.09: Tan Twang Eng - The Garden of Evening Mists

"Set during the Japanese occupation, the Garden of Evening Mists follows young law graduate, Yun Ling Teoh, as she seeks solace among the plantations of the Cameron Highlands. Here she discovers Yugiri, the only Japanese garden in Malaya, and its owner and creator, the secretive Aritomo. Aritomo agrees to accept Yun Ling as his apprentice 'until the monsoon' so that she can design a garden in memorial to her sister. But over time the jungle starts to reveal secrets of its own..."

Torsdag 27.09: Will Self - Umbrella

"Umbrella sets out to understand the nature of the modern world by going back to the source - the industrial madness of World War One. Set across an entire century, Umbrella follows the complex story of Audrey Death, a feminist who falls victim to the encephalitis lethargica epidemic that rages across Europe, and Dr Zack Busner, who spends a summer waking the post-encephalitic patients under his care using a new and powerful drug."

Onsdag 03.10: Alison Moore - The Lighthouse

"Futh, middle-aged and recently separated, stands on the outer deck of a North Sea ferry. He is heading to Germany for a restorative walking holiday, yet he cannot forget his mother's abandonment of him as a boy and his first trip to Germany with his newly single father. It was on this first trip that he neglected to do something, and this omission threatens to have devastating repercussions the second time around."

Mandag 08.10: Jeet Thayil - Narcopolis

"Shuklaji Street, in late 1970s Old Bombay. In Rashid's opium room the air is thick with voices and ghosts: Hindu, Muslim, Christian. Here, people say that you introduce only your worst enemy to opium..."

Søndag 14.10: Hilary Mantel - Bring Up the Bodies

"The year is 1535 and Thomas Cromwell, chief Minister to Henry VIII, must work both to please the king and keep the nation safe. Anne Boleyn, for whose sake Henry has broken with Rome and created his own church, has failed to do what she promised: bear a son to secure the Tudor line. As Henry develops a dangerous attraction to Wolf Hall's Jane Seymour, Thomas must negotiate a 'truth' that will satisfy Henry and secure his own career. But neither minister nor king will emerge undamaged from the bloody theatre of Anne's final days."

Jeg sparer denne til sist slik at de som ønsker (meg ihvertfall) kan få tid til å lese Wolf Hall før Bring Up the Bodies.

Mandag 15.10 kan de som vil skrive et oppsummeringsinnlegg hvor en personlig vinner kåres. Tirsdag 16.10 utropes vinneren. All informasjon om bøkene har jeg hentet fra Bookerprisens nettsider. Hvis noen ønsker at jeg skal endre datoene er det bare å gi beskjed.