So Long, and Thanks for all the Fish

Da var den fjerde boken i The Hitchhiker's Guide to the Galaxy serien lest, kanskje så mye som 7-9 år etter jeg leste den første boken for første gang. Av en eller annen merkelig grunn stoppet jeg å lese serien etter bok nummer to, men jeg er veldig glad for at jeg fant frem igjen bøkene i julen og begynte å lese de første om igjen. Denne gangen stoppet jeg ikke etter to bøker.

For de som ikke har lest serien eller som ikke husker den fordi det er mange år siden bekjentskapet ble stiftet, kopierer jeg kjapt baksideteksten på de første fire bøkene. Om det viser seg å være informativt eller ikke får være opp til dere å bestemme:

The Hitchhiker's Guide to the Galaxy: "On Thursday lunchtime the Earth gets unexpectedly demolished to make way for a new hyperspace bypass. For Arthur Dent, who has only just had his house demolished that morning, this seems already to be more than he can cope with. Sadly, however, the weekend has only just begun, and the Galaxy is a very strange and startling place."

The Restaurant at the End of the Universe: "When all questions of space, time, matter and the nature of being have been resolved, only one question remains - Where shall we have dinner? The Restaurant at the End of the Universe provides the ultimate gastronomic experience, and for once there is no morning after to worry about."

Life, the Universe and Everything: "In consequence of a number of stunning catastrophes, Arthur Dent is surprised to find himself living in a hideously miserable cave on prehistoric Earth. However, just as he thinks that things cannot possibly get any worse, they suddenly do. He discovers that the Galaxy is not only mind-bogglingly big and bewildering, but also that most of the things that happen in it are staggeringly unfair."

So Long, and Thanks for all the Fish: "Just as Arthur Dent's sense of reality is in its dickiest state he suddenly finds the girl of his dreams. He finds her in the last place in which he would expect to find anything at all, but which 3,976,000,000 people will find oddly familiar. They go in search of God's Final Message to His Creation and, in a dramatic break with tradition, actually find it."

Arthur har altså vært gjennom mye i løpet av de tre første bøkene i denne trilogien i fem bind. Den fjerde boken er ganske annerledes enn de tidligere bøkene av flere grunner:

- Mesteparten av bokens handling foregår på jorden (ja, den som ble utslettet)
- Arthur Dent, som beskrevet på baksideteksten, finner seg en kjæreste
- De blir faktisk fornøyd med svaret de søker etter (i motsetning til 42)
- Zaphod Beeblebrox og Trillian er helt fraværende
- Ford Prefect og Marvin er nesten helt fraværende

Jorden er altså ikke tilintetgjort lenger, og for de som har kjenskap til serien kan jeg røpe at bokens tittel hinter til hvem som er ansvarlig for det. Arthur Dent kommer seg hjem igjen for første gang på åtte år, og livet er plutselig ganske så godt. Befolkningen på jorden husker, overraskende nok, hva som skjedde da romvesener (Vogons) utslettet planeten, men klodens forskjellige regjeringer har overbevist de fleste av dem at besøk av romvesener og verdens undergang egentlig ikke skjedde (noe som er lett å tro på siden jorden fremdeles eksisterer), men at det i stedet var et mislykket CIA eksperiment som involverte hallusinogene stoffer.

Ford Prefect har også fått med seg at jorden plutselig eksisterer igjen, og mens Arthur møter sin store kjærlighet, Fenchurch, stresser han med å komme seg til jorden. Han når kloden til slutt, men blir ikke værende lenge, for han tar med seg Arthur og Fenchurch for å finne Guds siste beskjed til sin skapning. De finner ikke bare den, de finner også Marvin igjen i det siste kapitlet, og for de som er nysgjerrig på hva Guds siste beskjed til sin skapning var, kan jeg skrive beskjeden som Marvin leste den. Hvis du ikke vil vite det; la være å lese nøye:

"The first letter was a 'w', the second an 'e'. Then there was a gap. An 'a' followed, then a 'p', an 'o' and an 'l'. Marvin paused for a rest. After a few moments they resumed and let him see the 'o', the 'g', the 'i', the 's' and the 'e'. The next to words were 'for' and 'the'. The last one was a long one, and Marvin needed another rest before he could tackle it. It startet with 'i', then 'n' then a 'c'. Next came an 'o' and an 'n', followed by a 'v', an 'e', another 'n' and an 'i'. After a final pause, Marvin gathered his strength for the last strech. He read the 'e', the 'n', the 'c' and at last the final 'e', and staggered back into their arms. 'I think,' he murmured at last, from deep within his corroding rattling thorax, 'I feel good about it'."

Deretter følger en epilog som det tilsynelatende finnes et poeng med, men hva det er får vi ikke vite med tanke på at "There was a point to this story, but it has temporarily escaped the chronicler's mind."

Jeg elsker de to første bøkene i serien. Den tredje var ikke like god etter min mening, men jeg likte den uansett godt. Med den fjerde går jeg tilbake til å elske serien. Historien i seg selv er kanskje ikke fantastisk, men det er skrivestilen, og alle de små hysterisk morsomme obersvasjonene, bikarakterene og handlingene som gjør boken til det den er. Som værguden som ikke vet at han er værgud, men er drittlei av at det alltid regner der han befinner seg, spesielt siden han kjører lastebil. Og den gamle damen på flyet som føler livet omtrent er over, men som blir svært oppmuntret da hun ser Arthur og Fenchurch fly i løse luften. Grunnen til denne humørendringen er hennes utrolige lettelse over det faktum at det meste folk hadde fortalt henne noensinne er feil.

Alle bøkene er spennende, sjarmerende og selvfølgelig ustyrtelig morsomme. Douglas Adams er en must-read forfatter!

En smakebit på søndag - nr. 5

Siden våren forsvant og snøen kom tilbake vil smakebiten denne søndagen handle om snø:

"He had read somewhere that the Eskimos had over two hundred different words for snow, without which their conversation would probably have got very monotonous. So they would distinguish between thin snow and thick snow, light snow and heavy snow, sludgy snow, brittle snow, snow that came in flurries, snow that came in drifts, snow that came in on the bottom of your neighbour's boots all over your nice clean igloo floor, the snows of winter, the snows of spring, the snows you remember from your childhood that were so much better than any of your modern snow, fine snow, feathery snow, hill snow, valley snow, snow that falls in the morning, snow that falls at night, snow that falls all of a sudden just when you were going out fishing, and snow that despite all your efforts to train them the huskies have pissed on."

Fra So Long, and Thanks for all the Fish, av Douglas Adams.

Fra svensk versjon av tegneserien Rocky, 2007.

Får håpe værgudene blir lei snø etter å ha lest dette innlegget, slik at vi får våren tilbake. Bergen var jo blitt så nydelig igjen, hvorfor ødelegge det med snø?

Hett Blod

Min frustrasjon med Raskolnikov den siste tiden førte til at jeg tok en pause fra den syke eks-studenten, og begynte i stedet å lese det jeg trodde var en skjønn liten fortelling fra en fransk landsby. Dette inntrykket var basert på de første sidene i boken hvor vi får høre historien om mønsterekteskapet til Hélène og Francois, som fortalt til deres barn og barnas "onkel". Det hele virket nydelig og idyllisk - selv om mannen som forteller historien, Onkel Silvio, er noe distansert fra det hele. Naiv som jeg tydeligvis er tenkte jeg at dette skulle bli en koselig bok å lese den kvelden, før jeg skulle sove.

Idyllen raknet imidlertid raskt da ungdommenes hete blod tok overhånd, og førte til handlinger som strider mot menneskenes ellers gode natur. Kjærligheten viste seg å være mindre sterk enn antatt, og begjær førte til utroskap, intriger og til og med mord. De unge står i fokus på grunn av deres umoralske handlinger, men den eldre garde, Hélène, Francois og fortelleren, Onkel Silvio, har også vært ung en gang, og det skal vise seg at heller ikke de unngikk problemene som oppsto på grunn av deres ukontrollerbare ild:

"Hvem har vel ikke fått livet underlig deformert og bøyd av denne ilden, i en retning som står i strid med ens dypere natur? Dermed ligner vi alle mer eller mindre på de grenene som brenner på peisen min, og som flammene vrir og vrenger på, akkurat slik de vil. Det er antagelig galt av meg å generalisere, det finnes mennesker som er fullkomne vismenn når de er 20, men jeg foretrekker min fordums galskap fremfor deres visdom."

Dette er den andre boken jeg leser av Irène Némirovsky, og det blir ikke den siste. Jeg elsker skrivestilen hennes og dybden i fortellingene. Hett Blod er nydelig skrevet og står for meg som en stor leseropplevelse, selv om boken er kort og ble lest på en kveld.

You're an Animal, Viskovitz

Jeg har merket meg at det tar litt tid å lese Crime and Punishment, noe som i grunnen er ganske kjekt for jeg koser meg med boken. For å ikke bli en lat blogger mens jeg holder på med mitt russiske klassikere prosjekt, tenker jeg å legge ut omtaler om bøker jeg har lest før min bloggkarriere startet, slik at det ikke blir for lenge mellom hvert innlegg. Jeg starter med: You're an Animal, Viskovitz av Alessandro Boffa.

PROLOGUE
So there we were on that ice floe, just the two of us, adrift in the polar night. Viskovitz turned and said, "I'd like you to get our conversation down in black and white". "It's not possible", I answered. "I'm not a writer. I'm a penguin. As far as I'm concerned, 'getting it down in black and white' means making more penguins". So instead there I was a month later, standing still with an egg under my belly, remembering ... I was the one who had brought up the subject.

You're an Animal, Viskovitz handler, ikke overraskende, om Viskovitz. Han blir reinkarnert etter hvert kapittel, og opplever derfor tilværelsen som mange forskjellige dyr. Hvert av kapitlene tar for seg Viskovitz som en spesiell dyreskikkelse, og som man ser ut i fra prologen, blir historiene diktert til en pingvin. Hver av de til sammen 20 historiene beskriver Viskovitz sin kamp for å møte og vinne hjertet til sin store kjærlighet, Ljuba, og ønsket om å forstå sin egen natur. Boffa blander dyriske og menneskelige trekk, for å kunne utforske menneskelig natur fra et uvanlig synspunkt. For det er uten tvil noe svært menneskelig med Viskovitz oppførsel i alle historiene, men han gir aldri slipp på dyrenes natur og til sammen skaper det håpløse, men morsomme situasjoner:

"Figuring it was the proper thing to do, I carried her body to her family. In my desert vocabulary I tried to find some words of condolence and apology, but all I managed to do was massacre her parents and rape her sister. I really wasn't made for social life"

Til tross for hans menneskelige trekk klarer ikke skorpionen Viskovitz å styre sine dyriske instinkter.

Historiene varierer mellom å være interessante, skremmende, sjarmerende, vemmelige og rett og slett bare merkelige. Men viktigst av alt er de meget fornøyelige og ikke minst morsomme. Alle som leser boken vil nok finne sine egne favoritthistorier/favorittskapninger og jeg tror mange vil kose seg med denne boken i sin helhet.

En smakebit på søndag - nr. 4

Denne søndagen vil jeg dele et brev med dere - et brev som fant sin rettmessige eier altfor sent:

THE PRANCING PONY, BREE
Midyear's Day, Shire Year, 1418.

Dear Frodo,
Bad news has reached me here. I must go off at once. You had better leave Bag End soon, and get out of the Shire before the end of July at latest. I will return as soon as I can; and I will follow you, if I find that you are gone. Leave a message for me here, if you pass through Bree. You can trust the landlord (Butterbur). You may meet a friend of mine on the Road: a Man, lean, dark, tall, by some called Strider. He knows our business and will help you. Make for Rivendell. There I hope we may meet again. If I do not come, Elrond will advice you.

Yours in haste
GANDALF.

PS. Do NOT use It again, not for any reason whatever! Do not travel by night!
PPS. Make sure that it is the real Strider. There are many strange men on the roads. His true name is Aragorn.

All that is gold does not glitter,
Not all those who wander are lost;
The old that is strong does not wither,
Deep roots are not reached by the frost.
From the ashes a fire shall be woken,
A light from the shadows shall spring;
Renewed shall be blade that was broken,
The crownless again shall be king.

PPPS. I hope Butterbur sends this promptly. A worthy man, but his memory is like a lumber-room: thing wanted always buried. If he forgets, I shall roast him.

Fare Well!

10 Russere

Nå når eksamenstiden nærmer seg trenger jeg noe gøy og mindre stressende å holde på med utenom eksamenlesing. Derfor tenkte jeg å starte et lite bokprosjekt: Jeg leser ti bøker av russiske forfattere (kun klassikere). Etter hver bok skriver jeg et innlegg i bloggen om boken, og til slutt, når alle ti er lest lager jeg et sammendrag hvor jeg sammenlikner bøkene kort og kanskje også skriver litt om hvilken russer som ga meg den største leseropplevelsen. Dette kommer nok til å ta sin tid, og jeg vil jo også lese andre bøker innimellom - kan ikke bare lese russiske klassikere de neste månedene - men skal lage en egen etikett for dette prosjektet, slik at det enkelt går an å følge det i løpet av månedene som går. Jeg har valgt ut ti bøker jeg eier, slik at jeg ikke trenger å stresse for å skaffe meg bøkene etter hvert.

Mine valg:

Fyodor Dostoevsky: Crime and Punishment
Ivan Turgenev: Fathers and Sons
Nikolai Gogol: Diary of a Madman and Other Stories
Leo Tolstoy: Resurrection
Alexander Pushkin: The Queen of Spades and Other Stories
Fyodor Dostoevsky: The House of the Dead
Nikolai Gogol: Dead Souls
Leo Tolstoy: The Death of Ivan Illyich og The Devil
Ivan Turgenev: Ved Daggry
Fyodor Dostoevsky: The Brothers Karamazov

Jeg har utelatt de to store av Leo Tolstoy, War and Peace og Anna Karenina, fordi jeg har lest Anna Karenina og fordi War and Peace er så omfattende at det ville tatt vel lang tid å fullføre dette prosjektet. Det får holde med en murstein (The Brothers Karamazov). To av novellesamlingene på listen har jeg lest tidligere, men det var i 16-17 års alderen, og det kan derfor bli interessant å lese de om igjen nå.

Jeg har begynt med Crime and Punishment, og blogger om den når den er lest ut. Ellers tar jeg de i den rekkefølgen jeg føler for.

"You're a gentleman," they used to say to him. "You shouldn't have gone murdering people with a hatchet; that's no occupation for a gentleman."

Bilder

Den fineste delen av bokhyllen, mitt tøffeste bokmerke og min nydelige notatbok med Edgar Allan Poe:

"O, she was worthy of all love!
Love–as in infancy was mine-
'Twas such as angel minds above
Might envy; her young heart the shrine
On which my every hope and thought
Were incense–then a goodly gift,
For they were childish and upright-
Pure–as her young example taught:
Why did I leave it, and, adrift,
Trust to the fire within, for light?"

Valgets kvaler

Jeg har hatt store problemer med å velge nye bøker å lese den siste tiden. Av en eller annen grunn klarer jeg ikke helt å finne bøker som passer med humøret. Derfor har det blitt til at jeg har startet på mange bøker, og lagt de fra meg igjen etter 10-20 sider. Og dette er for det meste bøker jeg vil lese, men det har ikke fungert akkurat der og da. Det er sjelden jeg legger fra meg bøker så raskt, og i så store mengder, så jeg håper på å klare å fikse problemet på en eller annen måte. Jeg henvender meg derfor til de som leser denne bloggen, hvilke bøker ville dere anbefalt? Jeg har funnet frem fire bøker jeg vurderer å lese, og vil gjerne høre positive eller negative leseropplevelser om disse bøkene hvis noen av dere har lest dem:

- Mohsin Hamid: The Reluctant Fundamentalist
- Fyodor Dostoevsky: Crime and Punishment
- Roberto Bolano: Ville Detektiver
- Geraldine Brooks: Bokens Folk

Dere må gjerne også anbefale andre bøker - når noen er veldig begeistret for en bok og skriver engasjerende om denne boken får jeg som oftest veldig lyst til å lese den selv.

Dostoevsky er en forfatteren jeg enda ikke har lest noe av, selv om jeg har flere bøker av han i bokhyllen. Etter å ha lest mye Tolstoy tror jeg nå det er på tide å bevege meg videre blant de russiske klassikerne, og hvorfor ikke begynne med Crime and Punishment?

Ville Detektiver leste jeg om på nettsiden til Litteraturklubben Epp. Jeg har hatt lyst til å lese litteratur fra Latin-Amerika, og denne boken virket spennende og litt utenom det vanlige. Et vanvittig eventyr på flere kontinenter. Derfor var jeg kjapp med å kjøpe den da vi fikk den inn på jobben i går. Heldigvis var det ikke en kundebestilling.

Bokens Folk har jeg tenkt på å lese lenge, men jeg har aldri komt så langt. Jeg snappet den med meg fra biblioteket i slutten av mars, for bøker om bøker pleier å være god lesning. I tillegg tror jeg det skal være mye historie i boken, og det er som regel et pluss for min del.

The Reluctant Fundamentalist virker som en interessant bok, men jeg må innrømme at hovedgrunnen til at jeg kjøpte den var fordi jeg likte fremsiden på boken.

Hvilke av bøkene er virkelig god? Hvilke bøker er dine favoritter som du ønsker at andre skal lese for å få en fantastisk leseropplevelse? Jeg tar i mot alle anbefalinger. Målet er å kunne bli skikkelig engasjert i en bok før jeg begynner på den.

Perlene

For andre gang i år har jeg oppdaget en ny perle - en bok som jeg kan kalle favoritt, som jeg garantert kommer til å lese om igjen og om igjen i løpet av livet. Det er så herlig når det skjer, som om man har fått en ny venn, som desverre forsvinner når man blar om siste side. Men minnene blir værende, for det er vanskelig å slutte å tenke på slike bøker. Og når noen år er omme, kan man finne den frem igjen, og se om den skaper like mye glede fremdeles, og teste om vennskapet har holdt seg.

Jeg leser utrolig mange gode bøker: av de 24 bøkene jeg har lest hittil i år ville jeg gitt halvparten terningkast 5, som for meg er store leseropplevelser. Kun tre av bøkene jeg har lest i år var bøker jeg ikke likte. Men perlene er likevel sjeldne leseropplevelser. Det er bøker man ikke på noe tidspunkt ønsker å legge fra seg, hvor man får et sterkt forhold til karakterene på godt eller vondt, og hvor man kan leve seg fullstendig inn i historien uansett hvor man befinner seg. Det er noe ubeskrivelig ved perlene, og det er ikke alltid enkelt å forklare hvorfor akkurat de bøkene er sterkere og bedre enn alle andre bøker man har lest. Men de er det..

Jeg er derfor veldig glad for å ha oppdaget en ny perle. Den forrige jeg la til i favorittlisten min var Donna Tartts The Secret History. Jeg elsket den intense stemningen i boken, og det var grusomt å måtte legge den fra seg. En bok jeg fremdeles tenker på, og jeg gleder meg allerede til å lese den igjen en dag.


Den nye favorittboken min - som har gjort påsken til en fin leseferie- er A Spot of Bother av Mark Haddon. Jeg klarer ikke å forklare hva boken handler om bedre enn det som står på baksiden av boken, så denne gangen kopierer jeg det:

At fifty-seven, George is settling down to a comfortable retirement, building a shed in his garden, reading historical novels, listening to a bit of light jazz. Then Katie, his unpredictable daughter, announces that she is getting remarried, to Ray. Her family is not pleased - as her brother Jamie observes, Ray has "strangler's hands". Katie can't decide if she loves Ray, or loves the way he cares for her son Jacob, and her mother Jean is a bit put out by the way the wedding planning gets in the way of her affair with one of her husband's former colleagues. And the tidy and pleasant life Jamie has created crumbles when he failes to invite his lover, Tony, to the dreaded nuptials.

Unnoticed in the uproar, George discovers a sinister lesion on his hip, and quietly begins to lose his mind.

Dette er med andre ord et familiedrama, og boken er full av klisjeer. Det høres kanskje ikke ut som et godt utgangspunkt for en perle av en bok, men Haddons språk og skrivestil er hysterisk morsom, og alt dramaet og alle klisjeene gjør boken til det den er: en genial karikatur av den engelske familien. Den har masse britisk sjarm, og man blir glad i karakterene, til tross for alt det merkelige de finner på. George er min favoritt, hans mentale ustabilitet er både høyst underholdende, og samtidig ganske trist:

"By the time George reached the edge of the village he was feeling a little calmer. He was halfway across the field by the railway line, however, when he saw Eileen and Ronnie heading towards him. They were hoisting their dog over the stile and he was fairly sure they had not noticed him. He crept into the depression by the hawthorn so that he was out of their sight. The dog was barking. He could not retrace his steps without being seen, and a bank of brambles prevented him crossing the railway line itself. His chest tightened. His arm was still bleeding where he had bitten it. The barking got louder. He lay down and rolled into the shallow drainage ditch where the grass dipped before going under the fence. His coat was green. If he lay still they might not find him. It was snug in the ditch, and surprisingly comfortable. Interesting, too, to find himself looking at nature from so close up, something he had not done since he was a small boy. There must have been forty or fifty species of plants within his reach. And he knew the names of none. Except the nettles. Assuming they were nettles. And the cow parsley. Assuming it was cow parsley."

Kan ikke si annet enn at jeg gleder meg til Haddons neste bok!

En smakebit på søndag - nr. 3

Denne påsken har det blitt mindre lesing enn planlagt. Jeg har hatt store problemer med å velge ut bøker jeg har lyst til å lese, og har derfor begynt på flere bøker uten å komme skikkelig inn i dem. To av dem var krim - en sjanger jeg sliter med å begeistre meg for - og disse har jeg ikke lest mye i, selv om jeg hadde planer om å omfavne påskekrim i år. Den tredje boken jeg forsøkte meg på var av Doris Lessing, og jeg likte det første kapitlet godt, men etter det dalte entusiasmen. Jeg traff imidlertid blink på den fjerde: A Spot of Bother. Foreløpig har jeg lest ca halve boken, og skulle helst fortsatt å lese til siste siden, uten stopp. Søndagens smakebit denne uken kommer derfor fra Mark Haddon:




"He stepped up to the door and pushed it gently open. Two people were having sexual intercourse on the bed. He had never seen two people having sexual intercourse before, not in real life. It did not look attractive. His first impulse was to step swiftly away to save embarrassment. Then he remembered that it was his room. And his bed. He was about to ask the two of them loudly what in God's name they thought they were playing at when he noticed that they were old people. Then the woman made the noise he had heard from downstairs. And it wasn't just a woman. It was Jean."


Blogger om boken i begynnelsen av uken.