30.11.2016

En bitteliten smakebit på en onsdag

BEING DEAD



"The bodies were discovered straight away. A beetle first."

Jim Crace

28.11.2016

Siden sist...

Dette året har for det meste handlet om lystlesing, med noen få unntak - looking at you, Eileen! For å gi en liten smakebit av hva jeg har lest i 2016 kårer jeg de ti beste bøkene i ulike kategorier, inspirert av dette innlegget:



1. Den tristeste boken jeg har lest i 2016
Uten tvil Stephen Rowley sin "Lily and the Octopus". En ensom mann og hans beste venn i verden, en 12 år gammel dachshund som får kreft. Skrevet på en forbausende humoristisk og merksnodig måte. Lily and the Octopus er en utrolig sjarmerende bok med en meget trist undertone. Hovedpersonen er en homofil mann som bor alene og ikke har vært i et forhold på lenge. Når han oppdager en utvekst over øyet til Lily nekter han å godta at hun er syk. Han ser for seg at utveksten er en blekksprut, et levende vesen han kan kjempe mot. Han klarer ikke å ta innover seg sannheten. Det fører til en del komiske og surrealistiske hendelser da vi får alt servert gjennom hans perspektiv, for jeg mener det virkelig når jeg sier at han bokstavelig talt ser for seg en kamp mot blekkspruten. Og sett med hans øyner kan for øvrig hunden også snakke, alltid MED STORE BOKSTAVER OG MANGE UTROPSTEGN!!!!! (for det er jo slik hunder er..) Men han må selvsagt ta innover seg realiteten til slutt. For meg som selv eier en fem år gammel dachshund med hjertefeil (som forhåpentligvis har en god del år igjen likevel) var det helt grusomt å lese kapittelet hvor han måtte innse sannheten og gi slipp. Jeg tror aldri jeg har grått mer av en bok. Heldigvis var slutten ganske fin til tross for at de verste (og for øvrig også fineste) delene av boken var litt for virkelighetsnære for meg.

2. Den morsomste boken jeg har lest i 2016
And now for something completely different: Last Chance to See. Douglas Adams og Mark Carwardine på reise for å finne arter som nesten er utdødd. Høres passelig deprimerende ut det også, men de fleste vet vel at Douglas Adams kan gjøre hva som helst urkomisk. Bøker om diverse dyrearter er ikke egentlig helt min greie, men dette er en av de morsomste bøkene jeg har lest noensinne. Adams burde skrevet reiseskildringer, han hadde et helt eget talent for det. Og for å være en - i hans egne ord - "extremely ignorant non-zoologist to whom everything that happened would come as a complete surprise". Jeg tror faktisk jeg likte denne enda bedre enn Hitchhiker's Guide. Men den har definitivt gitt meg fobi mot små fly og flyplassansatte i Afrika. Samt masse masse reiselyst.

“Antananarivo is pronounced Tananarive, and for much of this century has been spelt that way as well. When the French took over Madagascar at the end of the last century (colonised is probably too kind a word for moving in on a country that was doing perfectly well for itself but which the French simply took a fancy to), they were impatient with the curious Malagasy habit of not bothering to pronounce the first and last syllables of place names. They decided, in their rational Gallic way, that if that was how the names were pronounced then they could damn well be spelt that way too. It would be rather as if someone had taken over England and told us that from now on we would be spelling Leicester 'Lester' and liking it. We might be forced to spell it that way, but we wouldn't like it, and neither did the Malagasy. As soon as they managed to divest themselves of French rule, in 1960, they promptly reinstated all the old spellings and just kept the cooking and the bureaucracy.” 

3. En bok jeg har lest i 2016 som jeg ville tatt med meg på en øde øy
Det må være en som tåler gjenlesing etter gjenlesing. Tenker P.G. Wodehouse, Connie Willis eller kanskje novellesamlingen til Helen Oyeyemi. Den var sær og annerledes, eventyraktig og til tider surrealistisk. Jeg ser for meg at jeg kan lese den ganske mange ganger og oppdage noe nytt for hver gjenlesning. Men om den er god nok til at jeg hadde orket å lese den om igjen og om igjen er jeg usikker på. Willis og Wodehouse er innertiere der tror jeg. Dog litt usikker på om jeg ville valgt mørk og dyster Willis (The Doomsday Book) eller morsom og sjarmerende Willis (To Say Nothing of the Dog).

4. En bok jeg har lest i 2016 som jeg ville anbefalt til vennene mine
Til mine historieinteresserte venner ville jeg anbefalt "Frozen in Time" av Owen Beattie. Det var en av de første bøkene jeg leste i år og en av de beste jeg har lest. Jeg elsker historier om eventyrere og om de som prøver å finne løsninger på historiske mysterier. Et slikt mysterium er Franklin ekspedisjonen på 1800-tallet. John Franklin og hans menn dro i 1845 ut med skipene "HMS Terror" og "HMS Erebus" for å finne nordvestpassasjen mellom Atlanterhavet og Stillehavet. De kom aldri tilbake - alle døde under ekspedisjonen. Hvorfor de mislykkes var det ingen som visste. Ikke før Owen Beattie og et team dro til Beechy Island og gravde opp tre lik fra ekspedisjonen. Lik som var så godt bevart at det var ufattelig for Beattie å tro at de hadde ligget begravet i over 100 år. Da fant de svarene de var på jakt etter.

"Yet by far the strongest and most vivid memory Beattie has of this remarkable event centers not around the final thawing of Torrington's body in the coffin, but on the lifting of the body out of the grave in preparation for autopsy"..."...as they moved him his head lolled onto Beattie's left shoulder; Beattie looked directly into Torrington's half opened eyes, only a few inches from his own. There was no rigidity of his body, and rigor mortis would have disappeared within hours of his death. Although his arms and legs were tightly bound, he was completely limp, causing Beattie to comment, 'It's as if he's just unconscious."

5. En bok jeg har lest i 2016 som ble liggende lenge på nattbordet mitt
The Fellowship of the Ring. Jeg leser Ringenes Herre når jeg mangler nok leselyst til å begynne på bøker jeg ikke vet om jeg vil like. Dermed ble det litt Fellowship innimellom, noe som gjorde at den ble liggende lenge på nattbordet. Jeg har ikke begynt på The Two Towers enda, det får bli neste gang leselysten er laber.

6. Den rareste boken jeg har lest i 2016
Oyeyemi eller Bradbury. I The Martian Chronicles drar mennesker fra Jorden til Mars for å prøve å kolonisere Mars, men de første forsøkene feiler fullstendig. Hovedsakelig fordi marsboerne forhindrer oss i å lykkes. Men vi tar igjen og nærmest utsletter dem. Lenge leve Jorden og menneskenes Mars. Marsboerne er for øvrig skremmende lik oss, bare at de har en del evner vi ikke har. Det hjelper dem dog ikke så lenge..

7. Boken jeg leste i 2016 som var vanskeligst å komme gjennom
Den var ikke håpløst vanskelig å komme seg gjennom, men Eileen av Ottessa Moshfegh hadde jeg nok lagt fra meg ganske tidlig dersom den ikke hadde vært nominert til Bookerprisen.

8. Beste filmadapsjon av en bok jeg har lest i 2016
Jeg jukser litt og sier "An Idiot Abroad". Det er juks fordi jeg tipper at tv-serien kom før boken. De komplementerer hverandre godt og er artige reiseskildringer. Karl er ingen typisk globetrotter og det er det som gjør både boken og serien så gøy. Han er skeptisk til det meste og syter og klager mye (med god grunn til tider skal sier - Gervais og Merchant er ondskapsfulle), men han er også med på det meste. Han opplever de merkeligste ting og gir sitt unike syn på det han opplever. Absolutt verdt noen timer foran skjermen.

9. Den flinkeste forfatteren jeg har lest i 2016
Adams burde nok egentlig fått denne, men siden det er et åpenbart valg og uansett en favoritt alle har hørt om tidligere lurer jeg på om jeg skal gi den til en forfatter jeg nylig har blitt kjent med, nemlig Robert Seethaler. Boken "A Whole Life" ble nominert til den internasjonale Bookerprisen i vår og er en nydelig liten roman som følger livet til en østerriksk mann i en liten landsby fra begynnelsen av 1900-tallet til han er en gammel mann. Jeg ble dermed positivt overrasket da jeg så at Norli hadde fått inn enda en oversatt bok av Seethaler for en liten stund siden. The Tobacconist heter den og handler om en ung gutt som blir læregutt i en tobakksforretning i Wien rett før Andre Verdenskrig. Han stifter bekjentskap med Sigmund Freud, som er kunde i tobakksforretningen, og får kjenne på et gryende jødehat i en periode hvor han egentlig er mest opptatt av å få utløp for alle hormonene som raser i kroppen. Hvor "A Whole Life" er stillferdig og melankolsk og strekker seg over en lang periode på få sider er "The Tobacconist" mer livlig og mer konsentrert. Begge er vakkert skrevet.

10. Boken jeg ble aller mest glad i i 2016
Denne kategorien er ikke enkel. Jeg tror jeg må dele denne opp:
  • Beste roman: Spill, Simmer, Falter, Wither 
  • Beste non-fiction: Frozen in Time 
“Now we see it, lying in the middle of the road. A swan, a mute swan. It looks like an offcut of organza, crumpled around the edges, twitching. As we pass we see its long neck has buckled into its body like a folding chair. We see its wings are tucked back as if the tar is liquid and the swan is swimming. There are two men and a woman in the road. One man is standing on the tar, the other is directing the traffic. The woman is kneeling down beside the swan. I think she is crying, she seems to be crying, and this makes me suddenly angry. I think of all the other creatures we’ve seen since we set out. I think of the rat, the fox, the kitten, the badger. I think of the jackdaw, did you see the jackdaw? We passed it in the queue to pass the swan. Its beak was cracked open, its brains squeeged out. Why didn’t anybody stop for the jackdaw? Because the swan looks like a wedding dress, that’s why. Whereas the jackdaw looks like a bin bag. Because this is how people measure life.” 

27.11.2016

Blogge jevnlig - hva må til?

Her er den dystre statistikken over min kapasitet til å blogge de siste seks årene:

2010: 185 innlegg
2011: 230 innlegg
2012: 62 innlegg
2013: 17 innlegg
2014: 23 innlegg
2015: 17 innlegg
2016: 6 innlegg

Jeg tenker på meg selv som en bokblogger, men jeg har faktisk ikke blogget regelmessig siden 2011. Etter et travelt halvår med masterskriving våren 2012 har jeg falt helt av og ikke klart å finne igjen den gode bloggeflyten jeg hadde i 2010 og 2011. Fulltidsjobb og sosialliv må selvsagt ta sin del av skylden, men jeg har da likevel nok tid til å lese litt bøker, se en haug med filmer og serier samt bruke et deprimerende antall timer på mobilspill. Det burde med andre ord være mulig å finne tid til blogging likevel. Så hvorfor har jeg ikke gjort det da? Kanskje jeg ikke egentlig liker å blogge, jeg bare prøver å tvinge meg selv til noe jeg føler jeg burde gjøre? Nei, tviler på det. De gangene jeg har skrevet innlegg og kommet litt inn i det igjen (for så å falle av igjen ganske kjapt etterpå) har jeg storkost meg. Ikke bare synes jeg det er gøy å skrive, det er også utrolig kjekt å være en del av bokbloggmiljøet. Som blogger får man flere boktips enn man burde, inspirasjon til tusen og en og annen streng beskjed om å faktisk lese de bøkene man sier man skal lese, delta i de lesesirklene man sier man skal delta i. Problemet er sånn ca det som Silje skrev så fint

"Det er rart dette her, når det går så lang tid mellom et blogginnlegg og et annet, så blir terskelen for å komme i gang igjen så uendelig høy, ja, nesten uoverkommelig. Det er forferdelig dumt, for er det noe jeg virkelig liker her i verden så er det å skrive, men jeg merker at terskelen nå er blitt så høy - og med det også kravene jeg setter til mine egne innlegg - at jeg blir helt lammet."


Jepp. Sånn er det. Og løsningen er? Senke kravene og blogge oftere. Finne igjen den gode bloggeflyten og så heller øke kravene når det er blitt en vane å blogge regelmessig. Dum som jeg er går jeg hardt ut og sier at jeg i siste del av 2016 skal blogge hver eneste dag jeg ellers ville fått tid til å spille mobilspill og se serier (som jeg vil tro blir ca. hver dag, minus 8. desember). Men det betyr at kravene for hva et blogginnlegg skal inneholde blir senket betydelig. Og det gjør ingenting. Poenget er å komme inn igjen i det som pleide å være tidenes gøyeste hobby. Jeg følger derfor Lises råd til Silje:

"Skriv kort, skrive bare det du vil, skriv Siljete (eller Labbete i mitt tilfelle) og rett fra deg sjæl (eller meg sjøl på godt bergensk)."

Det går ikke alltid å vente til januar med å begynne på nyttårsforsettene, noen ganger må man begynne når man blir inspirert. Takker Silje, jeg gjør et nytt forsøk på å være en bokblogger. Jeg lover for øvrig å faktisk skrive noe om bøker etter hvert, ikke bare om blogging. Stay tuned..

(Er det forresten noen som kan tipse meg om gode bokblogger som har dukket opp de siste årene? De gode gamle har jeg fremdeles kontroll på - dog har jeg en del lesing å ta igjen)