24.01.2016

An Idiot Abroad: The Travel Diaries of Karl Pilkington

Forfatter: Karl Pilkington
Forlag: Canongate
Utgivelsesår: 2010
Min utgave: 2011
Språk: Engelsk
Sidetall: 223
ISBN: 9781847679277

Om Petra, Jordan
"As impressive as the entrance was, it was still a cave. Yes, it has good "kerb appeal, but once I stuck my head inside there really was nothing to it. If you add that to the fact that it was out of the way and you had to climb over 800 steps to get to it, it's fair to say that if it was on Location, location, location it wouldn't be on my shortlist". 

Ricky Gervais og Stephen Merchant sender Karl Pilkington til Egypt, Brasil, India, Mexico, Kina, Jordan og Peru for å oppleve noen av verdens underverker. Hvorfor akkurat Karl? Fordi han i følge Gervais er "...a moron. A completely round, empty-headed, part chimp manc". Poenget er å sende en person som ikke kan noe om historie, som ikke er glad i å reise, som ikke er interessert i å få innsikt i andre kulturer. En som vil ha et annerledes syn på underverkene han skal se. Og aller helst, for Gervais, en som kommer til å hate hele opplevelsen. For det vil være underholdende for alle som skal se tv-serien (og for de som leser boken).

"It took ages to get to where we're going. The first flight went from Heathrow to Madrid. It was full of Spanish people - angry Spanish people due to it being delayed. The Spanish are already quite animated as it is, but even more so when they are annoyed. A man sat next to me was flapping his arms about so much the pilot could have turned the engines off and we'd have stayed in the air."

"This is where Diana had her photo taken when she was having problems with Charlie. Everyone said this is why she looked so miserable, but to be honest I think it was nothing to do with him. I just think she was sick of being in India. It does have that effect on you. If you're having a low moment in your life, India isn't a great place to come to try and get over it. I'd have suggested Center Parcs to her over this place."

Karl syter og klager en god del, det må sies. Han får reise til eksotiske land for å se fantastiske konstruksjoner, og det er sjelden han er spesielt fornøyd med valg av reisemål. Hans reiseerfaring fra før består hovedsakelig av sydenturer. Men i hans forsvar er Gervais og Merchant litt for glad i å se ham lide, og booker grusomme hotellrom/hostelrom til ham, og utsetter ham bevisst for situasjoner de vet han vil mislike. Jeg hadde nok klaget en del selv hvis de to hadde vært mine reiseplanleggere. Og som Karl påpeker, de to ville aldri taklet det han må takle på reisene.

"When I was getting ready for my trip to India today, Luke the producer gave me a pack of 28 adult nappies. Not the usual going-away gift, is it?"..."Everyone I talk to about India has mentioned 'Delhi belly'. It's assumed that if you visit India you will get ill. I think it's the only place in the world that has this reputation. It must be a great place to open a restaurant. There's no comeback if a customer gets the shits from eating your food, except, well, 'Welcome to India'. It's as if it's on the menu: starter, main course, pudding, coffee and then the shits."

Det kule med Karl og denne boken - som er hans reisedagbok - er at han er veldig direkte, han sier det første han tenker på og gir sin umiddelbare reaksjon på det han opplever, og det gir et ganske annerledes innblikk i de landene han besøker enn det man vil få fra mer tradisjonelle reiseskildringer. Også er det jo ganske morsomt. Karl bli kalt en idiot fordi han mangler en del basic allmennkunnskap, og fordi han ikke alltid er like glad i nye opplevelser. Men til tross for litt syting blir han med på alt, og han takler det meste overraskende bra. Han blir med på nudiststrand og en strand for homofile menn. Han drar på en religiøs festival med over 20 millioner deltakere i India, til tross for at han ikke liker folkemengder. Han prøver seg på Kung Fu og på bryting. Han danser på en festival, samt på Nilen-cruise. Han blir overfalt og kidnappet i Israel, ikke på ordentlig, men det vet ikke han.

Han skriver om alt dette og mer, men det temaet som går igjen i hvert kapittel, hvert sted han reiser til, er hans syn på toalettfasilitetene. Han blir forferdet når han oppdager at toalettet bare er et hull i bakken man må sitte på huk over. Når Gervais og Merchant spør han hvorfor han var så opphengt i å skrive om dobesøk svarte han:

"Going to the loo is one of my favourite pastimes. It's 'me time', or at least normally it's 'me time' but in China it wasn't as it's an open-door policy, actually not even open-door 'cos there isn't a floor. It's just a room with a few toilets in it with everyone crouching. It's odd how it's something we all do in the world, but we look at it in different ways. In Britain we try to make it a pleasant thing by having comfy toilet-seat covers or toilet-roll covers. In China it's a group activity and they have no seats or toilet rolls to cover."

Karl Pilkinton er kanskje ikke den smarteste mannen i verden, men jeg fikk mer og mer respekt for ham etter hvert som jeg leste denne boken. Gervais og Merchant, not so much. De hadde i det minste rett i en ting, det er særdeles underholdende å lese om Karls reiseeventyr, men det er stort sett gøyest når han reagerer på det han er sendt for å se, og på de folkene han møter på veien, ikke når han syter og klager over å bli plassert på det ene dritthotellet etter det andre. Det slutter å være morsomt etter første gang det skjer, så jeg tror Gervais og Merchant skyter seg selv litt i foten med den gjentagende spøken.

Dette er Gervais og Merchant:

Ricky: I think we've got to expose him to some of the most mind-blowing degradation that we can. And that'll be funny. Nothing if funnier than Karl in a corner being poked by a stick. I am that stick and now I have the might of Sky behind me. This is one of the funniest, most expensive practical jokes I've ever done. And it's gonna be great.
Stephen: I'm hoping as well that he'll be poked by some real sticks.
Ricky: I know. What country do they poke you with sticks?
Stephen: There's gotta be a country where they poke you with sticks...
Ricky: There's bound to be. There's bound to be one of those weird little countries where, if you see a man with a round head, you're allowed to poke him with a stick. One of those unrepealed laws. Just find me that country!

Dette er Karl:

"I'm quite lucky really. It's only just hit me that not many people get to go and see the things I'm seeing and get paid for the privilege. I looked at a world map in a bookshop the other day to see where I've already been. It wasn't that long ago that I was telling Ricky that he was daft for having a world map in his house. I remember saying, 'Why do you need that? It's not the sort of map you'd ever need in your glove compartment in the car, is it?'"

Og jeg er ganske misunnelig..

11.01.2016

2016 - på tide å innføre lesemål igjen

2015
Det har vært mye å juble for samt mye å gråte over i 2015. Jubelen kommer i hovedsak av at jeg har fått meg fast jobb (hurra!) innenfor akkurat det jeg ønsker å arbeide med. Leseåret 2015 har derimot ikke vært mye å juble over. Året har vært litt turbulent og jeg har ikke hatt så mye overskudd til lesing. Det har ført til 29 bøker lest - et deprimerende lavt antall. Jeg har begynt på en haug med bøker jeg ikke har fullført, til tross for at jeg tror jeg kunne likt de fleste av dem. Men det har da blitt noen gode leseropplevelser likevel. Nå er det uansett tid for å legge 2015 bak meg og begynne det jeg satser på blir mitt beste leseår siden 2011, da jeg leste 97 bøker og 8 noveller (lesemål skal jo være en smule urealistiske, skal de ikke?).

(tvangslesekafe 2015)

2016
Jeg fant ut at jeg måtte legge en strategi for å øke leselysten i 2016, og den var som følger:

  1. Begynn med lettleste fengende bøker. 
  2. Spar tykkere og tyngre bøker til lesehumøret er på topp
  3. Alltid hold på med en skjønnlitterær bok og en non-fiction slik at jeg har noe å lese uansett humør.
  4. Når konsentrasjonsevnen er på bånn, les Harry Potter. 
  5. Les litt hver dag, om så bare ti sider. 
Så langt har strategien min ført til 3,5 bøker lest på 11 dager. Mer enn jeg leste på et par måneder i 2015. Jeg tror med andre ord at strategien virker. Innenfor den rammen har jeg lyst til å gi meg selv noen lesemål for året. 

1. Lese hele HP-serien
Burde ikke bli noe problem, siden dette skal være medisinen mot manglende leselyst. 

2. Lese tre bøker av Charles Dickens
Skal jeg noensinne bli ferdig med hele hans forfatterskap må jeg stå på. Når leselysten er på topp, da blir det Dickens. 

3. Lese minst 50 bøker
For noen år siden hadde dette virket som et latterlig lavt antall. Nå er det en utfordring. 

4. Fortsette å bli med på tvangslesekafe 
Kudos til Ingalill for denne ideen. Tvangslesekafe er like koselig hver gang. Selv om bergensgjengen kanskje ikke er de flinkeste til tvangslesebiten av tvangslesekafe.. 

5. Lese flest mulig av de nominerte til Bookerprisen og til den internasjonale Bookerprisen
I år vil den internasjonale Bookerprisen fungere som den vanlige. I stedet for at en forfatter får prisen for et helt forfatterskap vil en forfatter og en oversetter vinne prisen for EN bok. Det blir en longlist på 12-13 bøker, deretter en shortlist. Galskapen skal dermed foregå to ganger i året, og starter med den internasjonale longlist som publiseres i mars. Sannsynligheten for at jeg engasjerer meg i den norske bokbloggerprisen blir nok dermed enda noen hakk lavere, men nå skal jeg i det minste lese nominerte bøker fra mer enn bare engelskspråklige land. 

6. Blogge mer
Jeg har lyst til å skrive om flere av bøkene jeg leser enn det jeg har gjort de siste årene. 

Jeg tror jeg lar det være med det. Sånn ellers følger jeg prinsippet om lystlesing.